Serena Maneesh: en avgrunn av lyd
– Vi har brukt to år og prøvd og feilet og feilet og feilet. Og alle de gode feilene har vi inkorporert i systemet, forteller Emil Nikolaisen - hovedmann og musikalsk diktator i det alternative rockebandet Serena Maneesh.
Hvis du bare skal kjøpe én plate i år som er så intens og ambisiøs at du må høre på den med gode hodetelefoner for å yte den rettferdighet, er det mulig "SM2 – Abyss In B Minor" er en god kandidat. I hvert fall hvis man skal tro Emil Nikolaisen, som også har en fortid fra band som Silver og The Loch Ness Mouse og er i familie med bl.a. Elvira Nikolaisen.
Serena Maneesh slo i gjennom i Norge med sitt selvtitulerte og enormt kritikerroste debutalbum i 2005, for så å få det utgitt internasjonalt året etter. Nå er endelig den ordentlige oppfølgerplaten ute. Riktignok har det kommet et par EPer i mellomtiden, men fem år er svært lenge å vente på nytt materiale, og i popbransjen kan så lang tid ofte bety at du har mistet hele momentet du hadde som suksessfull nykommer. Derfor er det heldig for Nikolaisen at prosjektet hans befinner seg milevis unna pop, og fansen neppe har glemt ham.
Fortsatt hører man inspirasjon fra navn som Velvet Underground, My Bloody Valentine, The Stooges, Stereolab og NEU! hos Serena Maneesh. Og bandet er de første nordmenn til å få gitt ut plate på det legendariske og svært respekterte engelske selskapet 4AD, som har hatt artister som bl.a. Cocteau Twins, Dead Can Dance og Pixies i stallen.
Etter mye frem og tilbake med dårlige telefonlinjer og krøll med tidssoner får vi tak i Nikolaisen helt på slutten av svært intens USA-turné, hvor de har hatt spillejobber nær sagt hver dag i tre uker, bl.a. på SXSW-festivalen. Og selv etter dette hardkjøret formelig stråler han av energi gjennom telefonen, og prater som en foss.
Mange kokker bruker lang tid
På den nye plata har den lett androgyne 33-åringen fått hjelp fra en haug av bidragsytere til plata, bl.a. Sufjan Stevens, Anders Møller, Steven Sellick, søster Elvira, Kåre João, David Wallumrød og mange andre. Og siden det er nær fem år siden forrige album er det fristende å spørre hva som tok så lang tid?
– Vi avsluttet turneen med Nine Inch Nails i 2007, og etter det tok vi oss litt tid til restitusjon. Innimellom har det vært litt andre prosjekter, miksing, produsering her og der... de andre medlemmene har også jobbet med sine egne band og prosjekter. Men jeg begynte ganske tidlig å leke med ideer og ting, og allerede fra tidlig på sommeren 2007 og utover har jeg jobbet, underbevisst og bevisst, men vi begynte ikke å spille inn ting før i 2008.
Nikolaisen forteller om to år med knallhard og intens jobbing i mange forskjellige studioer, i tett samarbeid med Christian Engfelt, bassist i det nå sovende Cato Salsa Experience. De to samlet sitt eget utstyr og lånte en del andre ting som totoms båndmaskiner, masse preamper og gamle mikker.
– Så fant vi en fantastisk hule her i Oslo, en svær bunker som har blitt brukt en del til lagerplass og øvingslokale – jeg tror ikke det har blitt gjort high end-innspillinger der før. Og der brukte vi tre dager bare på å sette opp alt utstyret før vi gjorde alle grunninnspillingene.
Deretter fortsatte teamet med videre innspilling og overdubbinger der det måtte passe seg, bl.a. i det kjente London-studioet Strongroom, hos en kompis og hans studio i New Jersey, i Stockholm, i CSX og diverse andre studioer og kjellere rundt omkring.
Galskapsprosjektet
Helt siden den første plata har vår mann vært svært opptatt av hvordan utstyret og studioene han bruker er med på å prege lyden. Han kaller denne plata et "galskapsprosjekt" hvor han har eksperimentert mer enn noensinne før.
– Jeg ville raffinere det og ta det så langt ut som mulig både i struktur og produksjonsteknikker, det er litt derfor vi har reist rundt overalt for å følge ideene, og vi bruker studioene på en måte som instrumenter i seg selv. Vi har også brukt akustikken fra bunkeren vi spilte inn som en del av grunnlyden, og eksperimentert med veldig mange gamle og rare båndmikrofoner fra f.eks. RCA og Beyer. De gir en veldig særegen tekstur sammenlignet med "vanlige" mikker.
Står han ikke i fare for å bli fullstendig snøblind når han jobber så mye og konsentrert med detaljer?
– Selvfølgelig. Så når det blir litt skoddete i hodet må man enten gi det til noen andre som kan kikke på det, eller bare legge det vekk litt. Men jeg vet også at det er for lett å bare gi opp noe eller eventuelt fullføre det så man er passelig fornøyd. Så da er det viktig å ta det frem igjen og virkelig kjempe seg til å få ideen ferdigstilt med så lite kompromiss som mulig. Og det er grunnen til at det har tatt tid med denne plata, jeg ville ikke stoppe halvveis. Når noe først har blitt unnfanget var det en kreativ grunn til det, da skal man også fullføre det og få det ut. Jeg er ikke sånn at jeg skriver 25 låter og kanskje ti får se dagens lys. Sånn holder ikke jeg på.
foto: Ben Sand
Lydnerding
Platen er med sine 38 minutter relativt kort for 2010, men Nikolaisen sier den er for intens til å kunne gå lenger.
– Vi hadde faktisk 11 låter, men måtte kutte tre av dem fordi de er såpass krevende at det ville blitt for mye på plata. Jeg vil si den er ekstremt intens, man må høre på den i hodetelefoner fordi det er så utrolig mye som foregår. Alt er destillert til sitt ytterste.
Med så mye arbeid lagt ned i produksjonen er det kanskje idiotisk å spørre om det i det hele tatt er mulig å gjenskape lydbildet live?
– Det er ikke et dumt spørsmål, men for meg er live og studio to helt forskjellige ting. Språkbruken, uttrykket, det er én ting live og noe helt annet på plate. Jeg ser det overhodet ikke som en forpliktelse å være tro mot noe jeg gjorde i studio, live er heller en stor frihet til å kunne fortelle en helt ny historie. Og det er forskjellig basert på hvem som er med og spiller, det er ikke alltid folka live har vært engasjert i selve innspillingen.
Med i prosessen har også René Tinner vært, den sveitsiske studiolegenden som drev studioet til Can og har jobbet med bl.a. Lou Reed, Holger Czukay, David Sylvian og vært "læregutten" til en av de viktigste tyske produsentene gjennom tidene, Conny Plank.
– René bygde bl.a. kabinetter for Can da de reiste rundt med Amon Düül, Kevin Ayers og Nico og alle de der. Så han bodde hjemme hos meg, det var knallgøy. Vi gjorde noen syke eksperimenter underveis og det er enormt mye lydnerding på denne plata. Og han hadde noen utrolige historier om hvordan han og Conny eksperimenterte med lyd, bl.a. med noen ville kunsthode-opptak midt på natta i Köln.
Tinner fortalte forøvrig også Nikolaisen om da et irsk band ville spille inn plate med Plank, men tyskeren likte ikke vokalisten fordi han oppførte seg så arrogant. Så han avslo tilbudet og sa rett ut "I can not work with this singer." Sangeren var Bono, og bandet var selvsagt U2.
En sann kobler
I boken "The Tipping Point" beskriver Malcolm Gladwell en viss type personligheter, såkalte "connectors". Disse er ekstremt sosiale mennesker som er genuint glade i og interesserte i mange flere mennesker enn gjennomsnittsbefolkningen, og følgelig har et mye større kontaktnett og vennekrets. Det er lett å anta at Nikolaisen er en slik en – han beskriver alle han snakker om i ekstremt positive vendinger, kjenner folk over hele verden og har involvert mer enn 30 mennesker i innspillingen av den nye plata. Kanskje det har noe å gjøre med at han vokste opp med seks søsken og ble "tvangssosialisert"?
Nikolaisen selv karakteriserer platen som et resultat av veldig mange vennskap og historier som sammenveves, med nære og personlige bånd til nesten alle som bidrar. Kan han si noe om amerikaneren Sufjan Stevens spesielt, siden han er et så stort navn?
– Han spilte også på forrige plata, og vi har jo kjent hverandre i 10 år og bor hos hverandre når vi er på besøk. På hans første konserter utenfor USA klimpret jeg på gitar sammen med ham, og han spilte faktisk på Mono for mange herrens år siden for 30 personer, før noen visste hvem han var.
Jeg ber Nikolaisen si litt om Kåre João, som har vært borte fra rampelyset en god stund. De to møttes på minnekonserten i 2007 for lydteknikeren og altmuligmannen Marius Bodin Larsen, som døde året før.
– Kåre er en av de sentrale personene i psykedeliagenerasjonen rett før meg, og en av de jeg har hatt veldig mye respekt for. Og jeg var alltid nysgjerrig på hva han gjorde etter Kåre & The Cavemen. Og den kvelden manglet Serena en perkusjonist og skulle gjøre et skikkelig utsvevende nummer, så vi bare spurte Kåre om han hadde lyst til å gjøre det. Og det ble en skikkelig bra greie. Begge to hadde vært veldig nær venn med Marius og jobbet masse med ham, i tillegg til at begge hadde snakket om hverandre til Marius, som altså ble bindeleddet mellom oss. Så etter den kvelden har vi vært venner og har hatt veldig god kontakt, og han har spilt en god del med oss, både på plate og live.
– Jobber han fortsatt med egen musikk?
– Han driver med ting, og man skal ikke se bort fra at det kan komme en plate fra ham. Men jeg aner ikke under hvilket navn.
Live i USA
Som et av 16 norske band opptrådte Nikolaisen og hans tropper på SXSW i Austin i år, og var veldig fornøyd med opplevelsen, faktisk enda mer enn da de spilte der i 2006. Men turnelivet i USA er ikke alltid hippe festivaler og utsolgte konserter i storbyene, det innebærer også spillejobber på små steder hvor ikke så mange vet om nordmenn som spiller psykedelisk rock – og kanskje billettsalget ikke er det beste. Men Nikolaisen er positiv og ser på konserter for et lite publikum som en mulighet til å lære.
– Vi begynner jo litt på scratch igjen nå, så jeg skjønner at ikke alle har hørt om oss. Men vi har fått hele tiden fått utrolig bra tilbakemeldinger, visse steder har folk fortalt oss at det var den beste konserten de noensinne har sett, og sånne ting er selvsagt veldig inspirerende for oss. Selv om amerikanere jo overdriver litt, hehe. Vi har forøvrig tatt opp hele turneen, og noen steder filmet, så kanskje vi får gitt ut noe av det etter hvert.
– Har du alltid tenkt på utlandet som hovedarena?
– I Norge kan vi spille kanskje fem-seks klubbkonserter og noen festivaler i løpet av året, så det er ikke så lett å gjøre lange turneer i vårt eget nabolag, det er sant. Nesten fra da jeg begynte å lage musikk har jeg tenkt at verden er større enn min egen bakgård. Og så fort jeg kunne reise på egen hånd dro jeg ut av Norge og oppsøkte andre steder og mennesker som kunne gi meg inspirasjon, nye impulser og tanker. Så det har vært en naturlig del av mitt univers helt siden jeg begynte. Men musikken min er samtidig sin egen pådriver, jeg er ikke så veldig motivert av å treffe et spesielt marked eller at folk i utlandet skal like eller høre det.
foto: John Hughes
Ingen støtte, intet utland
Det er forøvrig alltid mye snakk om støtteordningene til norsk musikkliv, og Serena Maneesh har også vært mottaker i løpet av karrieren. Penger som har kommet veldig godt med, sier Nikolaisen.
– Det er jo mange forskjellige måter å se på det med støtte. Jeg kan bare snakke for meg selv, og si at en veldig krevende produksjon som vår er en tung prosess med masse hardt arbeid, og støtten har gjort at vi ikke har måttet kompromittere på noe av vår sound eller idé. Det som var hele opprinnelsen til at vi begynte å få oppmerksomhet i utlandet var jo først og fremst at vi har fått utforske vår egen sound og utprege det. Så at vi har fått støtte fra forskjellige kulturordninger har vært alfa og omega for oss. Og jeg har ikke noe problem med å motta den støtten så lenge det ikke blir lagt noen føringer med den.
– Tror du norsk musikk blir lagt mer merke til i utlandet nå for tiden?
– Jeg har sett at de norske tingene som får oppmerksomhet er nettopp de folka som tør å utstake sin egen kurs og følge sin egen historie. Og de fleste som prøver å etterape et sound eller tilpasse seg et marked... det er veldig sjelden at sånne ting fungerer som en forretningsmodell.
Med nytt management på gang både i New York og London ser den internasjonale fremtiden nokså lys ut, og når jeg spør om fremtidige inntekstkilder ser Nikolaisen for seg en kombinasjon av billettinntekter fra konserter, tilleggsprodukter (merch) og lisensiering av musikk til arenaer som film, TV, reklame og web. Og utover året tar bandet sikte på å komme med en serie med tolvtommers vinylsingler, selv om det er for tidlig å si hva eller når.
----------------------------------------------------------------------
Albumdiskografi
"SM2 – Abyss In B Minor"
4AD, 2010
"Serena Maneesh"
Honeymilk, 2005
Bandets hjemmeside.
