Berlin, baby!
I 2009 ga Datarock ut albumet Red, og etter ti år som band går gutta i rødt for gull i Tyskland. Bandet opplever i følge Fredrik Saroea en "rar" karriere, som bygger på tullemusikk, ølreklame, livespilling og, selvsagt, joggedresser. Men skal man slå igjennom internasjonalt som artist i dag, må man ta i bruk de metodene man har.
Tekst: Marius Svaleng Andresen, Berlin
Mørket har falt over Berlin, og jeg sitter i en taxi på vei til Kreuzberg. Jeg snakker videregåendetysk og mer flytende engelsk med en lattermild og desorientert sjåfør, som ikke er helt sikker på hvor Lido ligger. For det er til Lido jeg skal, angivelig en av de viktigste konsertscenene i Berlin. Og i kveld står Datarock på scenen.
Fredrik Saroea, Datarocks ansikt utad, har ikke engang fått av seg frakken når jeg snubler inn i ham. Han tar meg med backstage og gir meg en øl. En Berliner Pilsner, selvfølgelig. I neste øyeblikk fikler den litt lave, hårete bergenseren med gjestelista for kveldens konsert og prater høylytt på engelsk. Jeg spretter av korka med tenna i frykt for å spørre om ølåpner, jeg vil nødig forstyrre. Minst halvparten av flaska får jeg slukt i meg før Saroea bestemmer seg for at tiden er inne for intervju.
- Kan vi sitte ute? Jeg har lyst til å røyke, sier han. Dermed setter vi oss i røykeavdelinga, under åpen himmel på en skinnsofa. Kanskje like greit at han beholdt frakken på.
- Ka du vil snakke om?
Han spør varsomt, til tross for den feite, gurglende bergensdialekten.
- Ehm, musikkeksport …
Lettere enn noensinne
Bergensbandet har surfet på bergensbølgen siden 2000, og nå - ti år senere - er de et av Norges mest suksessrike band. Det skal litt til å ikke ha sett de joggedresskledde og hårete gærningene dyvåte av svette, mens de hopper og spretter i noe som kan tolkes som et genuint sammensurium av et publikumsfrieri. Og det har funket. Med inspirasjon i retrogadgets og band som Devo og Talking Heads, har Datarock blitt et ettertraktet band, også i utlandet - musikken deres er fritt tilgjengelig til bruk i reklamer, og bandet har turnert heftig så lenge de har eksistert.
- Det har blitt utrolig mye lettere nå enn noen sinne før – helt uten sammenligning – å få musikken sin ut i internasjonal distribusjon, sier Saroea.
Datarock fikk sitt innpass i utlandet via bransjenestoren Mikal Tellé, som distribuerte plater til nisjebutikker som solgte vinyl. Opplagene var små, og mer karrierefremmende enn inntektsfremmende, forteller Saroea.
Plutselig hadde bandet kommersiell suksess i Australia.
- Siden tekstene våre funket i et engelskspråklig land som Australia, tenkte vi at det kanskje kom til å funke i Storbritannia også. Vi brukte alle pengene vi tjente i Australia på å satse i Storbritannia, og det funket veldig bra. Vi ble plukket opp på den derre sjangeren som ble kalt new rave - som egentlig ikke er en sjanger, men et mediefenomen. Og det mediefenomenet pushet oss veldig godt internasjonalt. Det naturlige steget videre var Amerika. Vi fikk amerikansk publishingselskap, plateselskap, management og bookingbyrå.
I Datarocks kulisser jobber Nettwerk Music Group. Det samme selskapet som står bak artister som Avril Lavigne og Sarah Mclachlan. Det samme selskapet som i utgangspunket jobbet fram britpopbandet Coldplay. Og det samme selskapet er årsaken til at Datarock har spilt 18 turneer i Amerika på to og et halvt år, hvor de har lagt bak seg hele 42 byer i løpet av seks uker på det meste.
- Det ble veldig hektisk.
Rar karriere
- Datarock har hatt en veldig rar og spennende karriere som har strukket seg over hele verden. Du vet, vi har spilt rundt 650 konserter i 30 land, forteller Saroea.
Han ler. Han ler ofte, og det er ikke bare en understrekende latter – den varer gjerne en stund. Hehehehehe.
- Poenget er iallfall at vi har hatt en veldig rar karriere hvor det har vært vanskelig å monitorere det som er verdt noe – de komponentene som har fått det til å funke, sant.
Kan du utdype litt?
- Nei, assa, det mest inntektsgivende vi har gjort var å la en av sangene våre bli brukt i en ølreklame i Argentina, og den var ti ganger så stor som den største inntekten vi har hatt i en reklame i Norge, hehehehe.
Latterlig
Latteren er like gjennomgående som den er gjennomtrengende, og det skal mye til for ikke å trekke på smilebåndene – det skjer så å si automatisk. Han tenner røyken, tar et effektivt trekk og setter seg nonchalant tilbake i sofaen uten rygg. Føttene i kryss, røykehånda balanseres på låret. Saroea er en halvbrautende bergenser, uten at han tar for mye plass.
- Vi har hatt reklamer i Canada, USA, Storbritannia og Norge – jeg vet ikke hvor. Vi synes det er greit, vi lager jo upersonlig og latterlig musikk. Derfor har vi gjort låtene våre gratis for en del produksjonsselskap og TV-kanaler som kan bruke det til alt mulig drit gratis – bare for at det skal bli hørt, sant.
Det finnes flere eksempler på artister som har lyktes i å spre musikken ved å ha den med i en reklame. Saroea understreker at dette er inntektsgivende samtidig som det sprer musikken ut på eteren.
- Når José Gonzáles covret The Knife ble låten (Heartbeats, journ. anm.) brukt i en Sony-reklame. Da ble både han og The Knife dødskjent, og han gikk fra å selge 4000 plater til å selge 400 000. Det var det samme som skjedde med Röyksopp da en av låtene deres ble brukt i en Vodaphone-reklame – det var først da de begynte å selge plater.
Datarocks låter er ikke bare representert i reklamer. 22 av verdens største videospill har klemt Datarocks låter til sitt bryst, blant annet to The Sims-spill og fire forskjellige FIFA-spill.
- Det er sånt som når ut til jævlig mange folk. Det er viktig å ta kraftig tak i sin egen karriere og finne ut hva du vil at musikken skal brukes til. Synes man det er greit, er det veldig viktig at det forvaltes på en OK måte. Vi ville for eksempel aldri vært med i en reklamefilm for Kongsberg Våpenfabrikk eller klasebombereklamer, ikke sant.
Usexy?
Datarock ga ut sin første EP i 2001. I 2005 slapp de debutalbumet "Datarock Datarock", og i juni i fjor kom bandets andre fullengder, "Red", som nå skal lanseres for det det er verdt i Tyskland.
- Tyskland er et litt usexy land som mange glemmer. Men samtidig er Tyskland et av de landene norske artister virkelig gjør det bra i. Det krever at man fokuserer og satser her, ikke sant.
Han nevner artister i fleng: Madrugada. Kaizers Orchestra. Katzenjammer. Og så videre.
- Det er det som er så spennende med Tyskland - det funker litt annerledes her. Et eksempel er en ganske obskur artist, synes jeg, som heter Emiliana Torrini, som har gitt ut masse musikk. I fjor ble en av låtene hennes brukt fem ganger i Germany’s Next Topmodel, og etter det gikk hun på førsteplass på salgslistene i Tyskland. Hun slo ut Michael Jacksons best of-album, og det like etter at han døde. Og plutselig, out of the blue, så har hun en mainstream-suksess i Tyskland hvor hun tjener masse penger etter en dødslang karriere.
Selgeren
- Som de sier om det tyske markedet i motsetning til for eksempel det britiske og det japanske: Hvis du klarer å etablere deg her, og etablerer et publikum, så har du det publikumet for alltid, sier han med full troverdighet, før han blir avbrutt og må innta selgerstillingen:
- Hva skal draktene koste?
- Ska’kkje vi bare si 70, da?
- Ja …
- Hvis vi sier 10 (euro, journ. anm.)– vi skal være skikkelig u-land på prisene i dag, forklarer han meg – hvis vi bare sier 10 for T-skjortene, 5 for EPene og sjutommerne – eg drit da langt faen i det! 10 for brillene og 70 for drakten – men da får du med briller!
- Kult!
- Det er nesten ingen som er flinke med merchandise, forteller han. Vi er helt talentløse. Vi er liksom opptatt av å prøve å drive litt business, men vi er utrolig dårlige med merchandise. Alt er last minute, vi har ikke noe fint oppsett og hver eneste kveld er det ”hva skal det koste i dag”?
Datarock er ikke et dødelig seriøst band. Det er tullete musikk, ifølge Saroea selv. Og med det som utgangspunkt, tror han ikke de er de rette til å gi råd og tips til sine artistkolleger.
- Vi kan ikke gi råd til band eller artister, for vi er et så rart prosjekt. Men jeg tror det er viktig å prøve å være positiv og progressiv og finne sin nisje innenfor dette merkelige fenomenet ”musikkbransje”, der du kan hente ut kapital. Vi har jobbet på en veldig kaotisk måte, og bare kjørt på som faen og sett hva som skjedde. Mot alle odds har Datarock blitt en sånn eksportartikkel for at vi har jobbet på en så utrolig rar måte at vi har nådd ut.
Norge har musikk-støtteordninger man skal lete lenge etter for å finne make til i utlandet, og Saroea mener offentlig støtte er avgjørende for at artister i det hele tatt skal kunne jobbe internasjonalt.
- Støtteordningene er fantastiske, men de kunne sikkert vært bedre. Det er jo et eksportfremmende tiltak, og hvis støtten blir anvendt riktig, genererer den eksport som igjen er penger det blir skattet for hjemme i Norge.
Saroea mener at pengene vi bruker på å presentere norsk musikk i utlandet kan bidra til en eksport av norsk musikk som går i pluss, også etter at støtten er tatt med i regnskapet. Rett anvendt mener han eksportstøtten er samfunnsøkonomisk forsvarlig, og at man ved å øremerke mer penger til rock og rytmisk musikk også bidrar til å styrke økonomisk vekst.
Balansen mellom lønn og risiko er heller ikke til å kimse av:
- Jeg kan tenke meg at vi tjener i underkant av det samme som en som jobber på Rema 1000, men i stedet for å sette oss bak kassa setter vi oss selv i konstant fare. Vi kjører i 150 kilometer i timen i en bil som plutselig kan falle sammen, hehehehe. Vi opptrer for folk som er drita fulle og når som helst kan finne på å kaste en flaske i trynet på deg. En suksessfull artistkarriere i dag er ikke spesielt lukrativ, understreker han.
Skatter og avgifter
Mange norske artister som gjør det stort i utlandet skatter til andre land enn Norge. Det finnes eksempler på norsk kultureksport som er registrert som innbyggere i Monaco, eller med firma registrert i skatteparadiset Cayman Island, alt for å unngå å betale skatt hjemme.
- Du vet, det er utrolig gøy hjemme når vi vinner OL-gull, og det er akkurat like gøy når en norsk artist får internasjonal suksess. Det var ingenting som var mer gøy enn at a-ha ble superstjerner – jeg vet ikke om det var så gøy at de skattet midlene sine til Cayman Island … Nok en gang blir han avbrutt:
- Are you OK?
- I’m OK!
- You have everything you need?
- Yeah, just not my personal hygiene. It’s the only thing I need, ler han.
- We’ll get to that!
- Man burde ha muligheten til å få tilgang til mye støtte – norsk industri får skattetrekk og drit og lort for å fungere i et internasjonalt marked. Det burde brukes mer penger på norsk rock og rytmisk musikk med en forutsetning at firmaet er registrert i Norge og at alt skal skattes der hjemme. Og eventuelt en klausul som sier at ”har du så så stor inntekt kan du betale tilbake støtten” – et eller annet sånt.
Saroea har et ønske om at en del kulturbegrep burde redefineres - om mulig.
- Hvis artister skulle hatt statens regulativer for kostkompensasjon, hadde en artistkarriere kostet sinnssykt mye penger - men de fleste artister lever på rundt 250 000 kroner i året, så det er ikke akkurat grovkapitalisme, ehehe.
- Å gå på konserter er livskvalitet forbedret med kultur, konstaterer Saroea. Og ler.
Hehehehehe.
Han ler seg ferdig, og tiden har løpt fra oss. Det er én time igjen til konsertstart. Livskvaliteten til et tysk publikum skal forbedres. Datarock skal legge Berlin under sine føtter.
