Kapteinens medisin mot stagnasjon
Beinhard turnevirksomhet i utlandet er Captain Poons medisin mot bitterhet og stillstand.
Av Ida Svingen Mo (tekst) og Thomas Olsen (foto), Berlin
- Det er lett å bli bitter av å bare holde på hjemme i Norge. Man tar kritikk personlig og klarer ikke å gi faen, selv om det er det man bør. Men det viktigste er å finne sitt eget publikum og å holde fast på det, sier vokalist og gitarist i Bloodlights, Arne Skagen aka Captain Poon.
Og for å finne sine tilhengere legger kapteinen og hans pirater i rockebandet ut på tokt i internasjonale farvann. Det har vært strategien helt siden kvartetten begynte å spille sammen i 2005, og en taktikk Poon har tatt med seg fra tiden som gitarist i Gluecifer.
- Da Gluecifer startet å spille sammen i 1994 visste vi fra dag én at vi ikke bare kunne holde på i Norge. Det fantes ingen interesse for musikken vår hjemme på den tida. Etter at vi hadde turnert i utlandet i åtte år, fikk vi vår første ordentlige plassering på VG-lista og det ble vårt kommersielle gjennombrudd. Men vi hadde aldri kommet dit eller holdt på så lenge hvis det ikke hadde vært for at vi etablerte oss i utlandet fra begynnelsen av, understreker Captain Poon når Ballade møter han før konserten på Magnet i Berlin.
Bloodlights er på utenlandsturné. Igjen, kan man si. Da de spilte sin aller første konsert noensinne var det i Spania, og ikke i Norge. Og bandet fortsetter med å holde blikket rettet utover. I løpet av den pågående utenlandsturneen i forbindelse med den siste plata "Simple Pleasures", som bandet slapp i vår, spiller de 18 konserter i Tyskland, Sveits og Spania.
Enkel matematikk
For Captian Poon består problemet i Norge av at det ikke fins grobunn for ikke-kommersiell kultur.
- Det er rett og slett enkel matematikk. Norge er et mikroskopisk land som gjør at det er veldig lite rom for subkultur. Det som er mainstream hjemme er mikro subkultur utenfor landet.
- Noen vil være uenig i det?
- Man kan ikke være uenig i det. Hvis man klarer å selge 10.000 plater i Norge - ok, nå er det å selge plater blitt et relativt begrep – men så er det en indikasjon på at du er ganske stor og synlig. Da skriver dagspressen mye om deg og du får et fokus som er mainstreambasert. Hvis du selger det samme antallet eller mer nedover i Europa så er det fremdeles subkultur som befinner seg langt under overflaten. Men det utgjør allikevel et et stort miljø fordi det fins nok folk til å skape en greie ut av det.
- Men Norge har mye musikk som kan defineres som subkultur; svartmetal og impromusikk for eksempel.
- Den eneste grunnen til at de klarer seg er mest sannsynlig nettopp fordi de kommer seg ut av andedammen og ser at det fins et miljø i utlandet. Det bidrar til både å styrke motivasjonen deres og til å styrke miljøet de kommer fra. Det er sinnsykt viktig og fører til at andre får mot til å gjøre det samme. Hvis det ikke fins eksempler på folk som har banet vei og åpnet noen dører så ser det jævli mørkt og vanskelig ut.
Ron Elly og Captain Poon (foto: Thomas Olsen)
Studentstyrte scener
- Formelen for suksess i utlandet er å være så glad i det man gjør at man driter i omstendighetene. For meg virker det som om andre band i Norge har et underlig perspektiv på hvordan det er å komme seg frem i verden som band.
- På hvilken måte?
- I Norge er man godt vant til at honorarene er ganske høye og at mange steder er støttet av studentforeninger og statlige penger. Noe slikt fins jo ikke nedover Europa. Det betyr at du aldri er større enn hver jævla billett som blir solgt. Og det gjør igjen at det er et tøffere marked. Det er hardere å tjene penger og få noe på gli.
Men for Captain Poon ligger motivasjonen nettopp i å dra ut og spille konserter hver eneste dag.
- Du føler at du skaper noe selv. Det er noe av det jeg syns er forskjellen på den europeiske rockescenen og den hjemme. I Norge er man mer avhengig av hva noen få bookingfolk i studentersamfunnet tilfeldigvis liker det året. Dette er med på å farge hvem som får oppmerksomhet og spilletid. Slike lover gjelder ikke i utlandet.
- Norske musikere er ofte i den heldige situasjonen at de får støtte til å dra på utenlandsturné. Er det tilfelle med dere også?
- Nei, det er ikke det akkurat nå. Men vi har fått støtte tidligere og det er dødsbra. Vi ser på det som en bonus. Det betyr at det letter på en del ting, men det er aldri så høye summer involvert at det blir noen make and break for turneens del. Vi gjør vår ting uavhengig av støtte eller ikke.
Oppdrift
- Vi spiller på typiske rockeklubber med en kapasitet på alt fra 250 til rundt 400. Det er det nivået vi er på og der blir vi kanskje værende en stund. Det er helt umulig å si. Men jeg har jo ganske mye erfaring med å turnere i Europa og å bygge opp et band.
- Hvor viktig har erfaringene fra tiden med Gluecifer vært?
- Det har vært viktig fordi det har skapt en viss grunnleggende interesse for oss. Så vi har hatt noen kontakter og folk som har vært interesserte i det vi holder på med og videreføringen av arbeidet. Det har gjort det lettere å komme ut. Men i forhold til det å selge konsertbilletter og plater har det ikke vært noe lettere.
- Hvordan klarer man å holde på motivasjonen?
- Det viktigste er at det er utvikling. Så lenge det er oppdrift, og det er tilfelle for vår del, så nytter det ikke å bli for analytisk. Du er akkurat så stor som du er og så er du akkurat så bra som den kvelden du spiller.
Lært av feil
Hva er ambisjonsnivået til Bloodlights?
- Det er noe så enkelt som å fortsette så lenge vi har det fett. Hvis jeg kommer til den dagen hvor dette ikke er gøy lenger, da gir jeg faen. Jeg valgte ganske bevisst å ha folk med meg som ikke har holdt på med tusen ting tidligere som har gått på ræva, og som har en litt dårlig smak i kjeften på det å brenne for ting. Disse gutta tar ingenting for gitt, sier Poon og henviser til gitarist Howard B, bassist Ron Elly og bandets nye trommeslager Woody Lee.
- De har en naiv, men sunn holdning til det vi holder på med, mener han og legger til at det smitter over på han.
- Jeg vil ikke være grinebiteren som sitter og klager.
Han mener å ha lært av det som gikk galt for Gluecifer mot slutten.
- De tre siste årene vi turnerte merka jeg at fokuset ble feil. Mange små og unødvendige ting som ikke hadde noe med konsertene å gjøre fikk plutselig mer oppmerksomhet. Når man henger seg opp i at nightlineren (bussen, red.anm) er dårligere enn på den siste turneen og slikt tull er det et resultat av å kjede seg litt, av å ha kommet for dypt inn i et spor hvor du ikke har så mye å snakke om med de folka du har rundt deg.
Du liker det ikke når ting blir for perfekte?
- Nei, jeg trenger kampen. Jeg var også en hardnakket motstander av det å turnere i nightliner-buss fordi det er dritkjedelig å gå og legge seg i en buss klokka fire på natta og våkne som en zombie på ettermiddagen neste dag rett før soundcheck. Hvor er dassen her? Hvor er maten hen? Man utvikler en ekstremt dårlig og passiv holdning til alt.
Bloodlights: Woody Lee, Howie B, Captain Poon og Ron Elly. (foto: Thomas Olsen)
Lik i lasten
Men Captain Poon har også lært mye av Gluecifers internasjonale suksess.
- Det å være manager kan vel jeg bedre enn noen andre fordi jeg var det for Gluecifer, som etterhvert opererte på et såpass høyt nivå. Det var jævli mange folk og penger å holde styr på. Jeg kunne ha stupt i en hvilken som helst lederstilling med den erfaringen, sier Captain Poon, men legger også til at det er som å gå med et lik i lasten.
- I Norge vil alt det jeg sier eller gjør automatisk bli knyttet opp i mot og sammenlignet med Gluecifer. Folk har allerede gjort seg opp en mening.
Sikter du til Janteloven nå?
- Ja, vi er veldig langt inne på den. Alle som driver med noe som er synlig får kjenne på Janteloven. Men det er til slutt fansen som bestemmer uansett. Derfor er det viktigst å konsentrere seg om dem. Man må finne sitt eget publikum, istedenfor å skjære over hele kammen og tilfredsstille alle, konkluderer han.
- Jeg har drevet med rock siden jeg var 13 år gammel, og noe gangsyn må jeg tross alt ha når jeg har fått til såpass mye som jeg har gjort.
Bandets hjemmeside.
