Foto: Synnøve S. Bjørset

- Problemet er, vet du, at vi ble sjarmert av en iransk teppeselger!

Folkemusikkentusiast, dansar, spelemann og sosialantropolog Jan-Petter Blom (82) viser meg rundt i huset på Paradis utanfor Bergen. Eg er invitert på kaffi og noko attåt. Og på golvet ligg eit teppe Jan-Petter meiner er alt for stort, og dessutan kanskje ikkje passar heilt inn.

Tekst og foto: Synnøve S. Bjørset

Jan-Petter Blom, fødd og oppvaksen i ein borgarleg heim på Rjukan, fatta tidleg interesse for folkemusikken då han fekk oppleve felespel og dans i bygdene kring Rjukan. Etterkvart tok han sjølv til med hardingfela og dansen, og entusiasmen for folkemusikken tok han med seg inn i forskinga og den akademiske verda. Her har han sett på folkemusikk som sosial praksis, og forsøkt å forklare mangfaldet av former og ulikheitene mellom dei lokale musikalske uttrykka.

Intervjueren er musiker og komponist med en rekke utgivelser på samvittigheten. Bjørsets samtale med Blom er tidligere publisert i Årbok for folkemusikk.

Eg håpar Jan-Petter kan gje meg svar. Kva er det med folkemusikken som gjer at vi umiddelbart dreg kjensel på den, og plasserer den i kategorien folkemusikk?

– Det er jo et stort mangfold, så det nytter jo ikke å gjøre noen allmenngyldig definisjon av folkemusikken. Der er ingen kriterier for å si at akkurat det er folkemusikk ut fra musikken selv. På samme tid vet vi jo en del om hva som er typisk for norsk folkemusikk, eller folkemusikken i for eksempel Telemark, Tinn-spelet, eller Gibø-spelet, som da blir med referanse til en person eller et geografisk område. Det er kunnskap om stiltrekk som avgrenser.

Kva er det med dette Gibø-spelet?

– Det er ikke Myllar-spel!

Ja, men kva er karakteristisk, går det å peike på det?

– Problemet her, er jo at det er forskjellige tradisjoner etter Gibøen. Er det Knut Dahles spel, den delen av Tinn-spelet som han har forvaltet og ført videre gjennom barnebarna? Eller er det Svein Løndal og tradisjonen etter han? Eller er det Vågen-karene på Møsstrond, som kanskje regionalt ligger nærmest, eller Eivind Mo?

– Spørsmålet er vel om det fins noko felles mellom dei tre greinene?

– Ja, det var det jeg ville inn på! Altså, Gibø-slåttene, det er en sånn følsomhet for klang. Det er en veldig vekt på grep, og det er noe med slåttene. De har en karakter av litt innadvendthet. Noe fint, utpenslet. De er ikke feiende flotte, ikke sant, men der er veldig fine detaljer. Det er noe der, altså. Enten man hører på Vågen-karene, Eivind Mo eller Løndølene, så er det noe der, noe i springarene og kanskje særlig i gangarene.

Jan-Petter tek ein pause, slår taktfast i bordplata, blir fjern i blikket.

– Men du, det der, det er veldig, veldig vanskelig å snakke om, altså. Poenget er at man i Telemark har forskjellige oppfatninger. Man har en diskusjon om hvem som er mest representative for Gibø-spelet.

Men er det ikkje veldig vanskeleg å diskutere dette i 2009, når ingen av oss som lever i dag har høyrt Gibøen spele?

– Nettopp! Og det gjelder jo alle de som har forvaltet dette. Man har ikke noe tydelig utsagn.

Er det då slåttane etter Gibøen som utgjer det karakteristiske, måten han forma dei på?

– Ja, ja! Men dette er ikke analysert, det er ikke gjort noe forskning på det. Men jeg har en følelse av at det er noe med slåttenes karakter.

Så Gibø-spelet handlar ikkje om sjølve spelestilen, men snarare om slåttane?

– Slåttenes karakter, ja. Oppbyggingen. Men det er også at de innbyr til litt klanglig raffinement. Det fine i det små.

– Hannn! Ikke sant! Og ikke haaan!

Jan-Petter syng av full hals. Eg har spurt om han kan seie noko om kva som karakteriserer den vokale folkemusikken, og får ein demonstrasjon som levnar liten tvil.

– Det viktigste er hvordan folk bruker stemmen, hvordan de tekster. At de synger på konsonantene. Ikke stort vibrato, ikke kunstsang eller kirkesangermåten. Det er gutturalt og nasalt, ikke sant. Alle opptak man har av folkelige sangere, har denne karakteren.

Så du seier med andre ord at det er stemmebruken som plasserer ein songstil innanfor eller utanfor den råma vi kallar folkemusikk?

– Ja, det vil jeg si. Det er stemmebruken og diksjonen.

Men mange vil jo også trekkje fram, til dømes, skalabruk som noko karakteristisk for den vokale folkemusikken. At folkemusikken ikkje har tempererte skalaer, i motsetnad til mellom anna klassisk song?

– Det er ingen som synger temperert i egentlig forstand, selv ikke skolerte sangere. Hør bare på folk som synger spontant. I folkesangen er det sjelden snakk om en låst skala som dur eller moll, men snarere en modal tonalitet der enkelte intervall er variable.

Mange stilelement som er dokumentert gjennom arkivopptak av både song og spel, som til dømes glissando og vibrato, er i dag valt bort, og vil av mange også definerast som stilbrot.

– Dette kan jo diskuteres i det uendelige. Noen av impulsene spelemenn opp gjennom tidene har plukket opp har vi i dag et ytterst puritansk forhold til, med rette eller urette. Hvis en hermer slike trekk som en finner i enkelte gamle opptak må det være fordi en mener det støtter og forbedrer uttrykket. Etter min oppfatning bør endringer komme innenfra. Hvis man bare klistrer nye ting på den levende tradisjonen som en villet ting blir det sjelden godt. Det viktige er også at vi alltid har en diskusjon om disse tingene. Poenget må være at vi alle forholder oss til det samme grunnfjellet.

Grunnfjellet. Kva er dette grunnfjellet? Og har grunnfjellet vore det same heile tida?

– For å bli i det bildet, da, så vet vi jo at fjell forvitrer også, ikke sant. Så, det er ikke noe evigvarende. Grunnfjellet er det ved tradisjonene vi definerer og forvalter som noe stabilt å bygge på. Men vi kan ikke sette opp noen regler som sier at sånn er det bare. For det er slik i kraft av våre verdier, et ønske om at dette er verdifullt.

- Det har for folkemusikken vært veldig viktig å ha klare grenser mot kunstmusikken.

I den klassiske musikken kan ein på mange måtar seie at verket er ferdig i det det føreligg på notar. Og dette notebildet er referansen til alle som skal framføre verket. Innan folkemusikken tenkjer eg verket som ein prosess, som aldri blir ferdig.

– Riktig, det er jeg helt enig med deg i. Godt formulert. Verket er en prosess, og ikke et ferdig kunstverk en gang for alle. Du kan legge til nye vek, du kan forandre på vekene, og det har jo vært gjort i stor stil. Tenk bare på Haldor Meland og Torkjell Haugerud.

Men det er jo nokre slåttar som ein i større grad enn andre opplever som komplette, ferdige eller fulle i si form. Som kanskje ikkje innbyr til å gjere endringar?

– Ja, men hva kommer det av? Det må jo vere noe med selve kvaliteten på stoffet.

Det kan vel også handle om framføringspraksis? For meg kan ein og same slått framført av to ulike spelemenn opplevast som genial eine gongen og degenerert neste gongen.

– Sant nok, men det finnes også mange eksempler på degenererte eller uferdige slåtter. En kan noen ganger ha følelsen av at litt av en slått, som har blitt hengende igjen på en bjørkekvist et eller annet sted, dukker opp senere som genuin tradisjon og eksempel på gammelt spill. Det skal man forholde seg kritisk til, skal man ikke det? Det er ikke fullverdig alt, altså. Og dette er for meg en veldig viktig holdning, for det er jo spørsmål om smak og kunstnerisk forstand, og å tenke på en slått som ferdig fordi den er skrevet ned, nei, det blir helt gærnt. Det kan være råmateriale for å lage noe nytt stoff.

Men, er det framføringspraksisen aleine som avgjer om det er folkemusikk eller ikkje? Kva med repertoaret, altså melodiane?

– Det er jo forskjell på å anvende folkemusikk, og det at noe er folkemusikk. Det er ikke nødvendigvis folkemusikk fordi man bruker elementer fra folkemusikken. Ja, altså, du kan ikke ta melodiske motiver og si at dette er eller ikke er folkemusikk. Det er den musikalske sammenhengen du setter det i som avgjør det hele.

Men denne musikalske samanhengen, den er jo vanskeleg å setje ord på. Vi snakkar om stilkjensle, men det ligg jo i omgrepet at vi snakkar om ei kjensle?

– Ja, en følelse, og en kunnskap. Man kan egentlig bare diskutere stilkjensle gjennom eksempler og som opplevelser av kvalitetsforskjeller. Men sånn er det vel, når det gjelder alt som har med kunst å gjøre, at det viktigste og mest interessante har man ikke språk for? Men likevel får man jo gjennom diskusjoner en slags felles forståelse, tross alt. Det er jo utrolig hvor enige folk er når det gjelder de mest grunnleggende tingene.

Er vi eigentleg så einige? Det pågår jo ein kontinuerleg verdikamp om kva som er det rette og det beste innanfor råma. Er det ikkje på dette nivået dei mest interessante diskusjonane føregår?

– Jo. Men jo større mangfold, jo større verdier legger man i de grunnleggende tingene. Jeg kan ikke se at det er noen motsetning. Men vi må være opptatt av grenser. At noe skjer i grenseland, er ikke det samme som at der ikke er grenser. Du identifiserer ikke at noe foregår i grenseland hvis du ikke har en oppfatning av rammer. Det ville jo bli umulig å orientere seg i verden ellers.

Eg tykkjer ofte at det mest interessante oppstår i det ein tøyer grenser.

-Hvorfor mener du det, at det er der det spennende skjer?

Jo, fordi det utfordrar. Alle er jo einige om at det konvensjonelle er trygt, rett og flott. Men det er jo i grenseland noko nytt oppstår. Og folkemusikken har og vil alltid utvikle seg. Eg meiner det er ei forutsetting for folkemusikken sin eksistens.

– Spørsmålet er jo hva som er innholdet i rammen. Er det dansetakten man provoserer, eller tonaliteten? Provokasjon i forhold til det tradisjonelle skaper jo noe spennende. Kanskje framhever det enkelte ting i musikken som tidligere ikke var så tydelig. Men, altså, hva inneholder rammen? Det er alltid rammer utenfor rammer. Det rytmiske, det tonale, formspråket. Musikk er ekstremt komplisert.

Ein lyt vel gå ut frå at det er dei beste utøvarane som til ei kvar tid er premissleverandørar for kva som er innanfor og utanfor råma. Viss dei gode utøvarane over eit lengre tidsrom rører seg i grenseland, vil råma til slutt utvide seg eller endre innhald? Eg meinar, vil det som tidlegare vart oppfatta som provokasjonar bli definert innanfor råma?

– Spenningsfeltet mellom den individuelle utfoldelsen og det at du er på tradisjonell grunn, ja, det er jo karakteristisk for folkemusikken. Vi er opptatt av at formspråket, tonespråket, har tradisjonelle elementer og er gjenkjennbart. Den levende folkemusikken er jo nettopp denne kontinuerlige forandringen som kommer innenfra. Men det er forskjell på å forvalte grunnfjellet, og å hugge ut steiner fra det og plassere dem i en postmoderne hage for kreative formål. Det kan være spennende og interessant, men kall det ikke folkemusikk.

Ja, men ønskje om å forvalte folkemusikken som eit kulturelt uttrykk må jo kallast ein ideologi. Er denne ideologien like sterk blant yngre utøvarar som tidlegare generasjonar?

– Jo, klart det er en ideologi. Den er kanskje ikke like sterk som før, men først og fremst er den annerledes. Men kunnskapen og følelsen for stilen, for bærende og gjennomgående elementer i tradisjonen som gir gjenkjennelse og identitet til stoffet og til oss selv, er vel fortsatt viktig. Hvis vi blander teletakt og valdrestakt i samme slått, så liker vi jo ikke det, gjør vi vel?

-Nei, vi gjer jo ikkje det.

Tilbake til teppet. Det er ikkje noko gale med teppet. Med verken storleiken, kvaliteten eller utsjånaden. Truleg er det Jan-Petter si stilkjensle for interiøret som har gjort seg gjeldande.


Om Jan-Petter Blom.

Om Synnøve S. Bjørset

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no