Kompleks kritikk
Var Festspillene i Bergen 2010 vellykka? Kulturredaktør i BT, Jan Landro, roser festspeldirektør Per Boye Hansen for den folkelege tendensen i festspela, men meiner at publikum, det dramatiske og det symfoniske programmet må forbetrast.
Kulturredaktør i Bergens Tidende, Jan Landro, har følgt Festspela tett gjennom mange år. Han har gjennom åra komme med tydlege kritiske attendemeldingar til festspeldirektør Boye Hansen sitt arbeid.
I ein kronikk i BT 2. juni gav han årets festspel overskrifta ”Mer plikt enn fest”. Her kritiserte han programmeringa som er tung og einsidig.
Likevel innleiar kulturredaktøren med å skissera eit positivt trekk når me spør han om kva tendensar han ser i årets festival.
- Selv om folkelighet er et ord Boye Hansen avskyr, ser jeg en tendens til mer folkelighet i programmet. Jeg tror dette til en viss grad er hans gjensvar på en heftig debatt vi hatte i BT i fjor sommer, der anklagen var at festspillene lot til å fjerne seg mer og mer fra byen og dens innbyggere, seier Landro.
Ei folkeleg tenkt programmering ser kulturredaktøren som eit pluss.
- Jeg mener direktøren gjør klokt i å tenke slik. Det er nok mange bergensere som ikke lenger føler eierskap til festspillene. Det har vi hørt fra folk også før debatten i fjor sommer, seier han.
Eigarskap til det eksotiske
Mellom programpostar frå årets festival som kan karakteriserast som folkelege, trekkjer Landro fram opninga på det store utandørs området Koengen. Opningsarrangementet hadde fri adgang og nådde merksemd hjå kring 4000 frammøtte. Elles går framsyningane med Frikar og ismusikaren Terje Isungset samt Rikskonsert-arrangementet Hele Norge Synger inn under merkelappen, og likeeins eit Ole Bull-ball arrangert i høve Ole Bull-jubileet.
I artikkelen din peikar du òg på arrangement som burde vore populære men som ikkje har trekt folk. Du kritiserer publikum for dette, og spør om det er publikum eller Boye Hansen som bør skiftast ut. Meiner du at alt var betre før?
- Jeg tror at en del fant det mye av det som Bergljot Jonsdottir laget i sin tid mer attraktivt, svarer Landro. - Hun åpnet vinduer mot kulturer og kulturelle ytringsformer som ikke var vanlige verken her i byen eller her til lands – og som virket eksotisk på mange.
Jonsdottir vekte altså engasjement ved å arbeida med verdsuttrykk. Boye Hansen har i større grad har konsentrert seg om nordiske uttrykk; nærare det lokale. Er det ikkje paradoksalt at bergensarane – om du har rett – kjenner mindre eigarskap til festivalen enn før?
- Det eksotiske øver nok en viss tiltrekning på et bredere publikum. Samtidig vil jeg understreke at jeg ikke kritiserer ønsket om å gjøre noe annerledes. Jeg forstår at Boye Hansen ønsker – og må – lage sine egne festspill.
Men du meiner det ikkje har fungert?
- Boye Hansen la opp til et radikalt brudd. Han ønsket å gjøre Festspillene interessante for flere utenlandske festivalgjengere og resonnerte med at de må få noe her som de ikke kan får hvor som helst i Europa. Dermed fikk vi tittelen Nordiske impulser. Og det er her vi kan si at Boye Hansen ikke helt har lykkes. Jeg tror ikke man har oppnådd mye større utenlandsk interesse, og parallelt dabber det av med den lokale. Dette har festspilldirektøren gradvis tatt inn over seg. Det baltiske er nå ute av programmet – noe som også kan ha sammenheng med flere dårlige erfaringer i samarbeid.
Kva tenkjer du på når du nemner dårlege samarbeid?
- Blant annet tenker jeg på samarbeidet med Riga-operaen, som skulle ha ansvar for å sette opp ”Ringen” (operasyklus av Wagner, red. anm.) over fire år. Her kom man ikke lenger enn til første del.
Eigenproduksjonane ei riktig satsing
Det er ikkje utelukkande kritiske attendemeldingar frå kulturredaktør Landro. Satsinga på eigenproduksjonar har stått i særklasse den tida Boye Hansen har vore direktør, hevdar redaktøren.
- Det henger også sammen med de kraftig økte bevilgningene; egenproduksjonene var ikke mulig for 15 år siden. Boye Hansen har satset på kunstnere som Robert Wilson, Calixto Bieito og andre. Ikke alt har vært like vellykket men det har vært en opplagt riktig satsing. Typisk for Boye Hansen har også vært å satse på enkeltkunstnere over tid, som Leif Ove Andsnes, Jon Fosse, Bieito og andre.
Men årets større eigenproduserte satsingar har ikkje nødvendigvis vore suksessar, meiner Landro.
- Utendørsoperaen Anne Pedersdotter var alt annet enn vellykket. Og mange opplevde åpningsforestillingen med Philip Glass som utdatert. Så hadde vi forestillingen med Hallgrim Hansegård og Frikar, og jeg vil nok si at han ikke egentlig hadde nok repertoar til å fylle en hel time. Det er mulig at det er ment som en form for samtidsdans, men resultatet var en nasjonalromantisk showpreget forestilling der Hansegård viser hva han kan. Etter hvert ble det ensformig og preget av gjentakelser.
Drama og symfoniar
Boye Hansen er kjend for satsinga si på det dramatiske og særleg det musikkdramatiske. Det har vore lite teater i år?
- Dette har gått i bølger, men jeg har sett langt bedre og friskere sceniske program enn årets. Men dette skal ikke Boye Hansen ha skylden for alene. Det er Den Nasjonale Scene som selv bestemmer hva som skal være deres bidrag til festspillene. I år satte de opp en elendig affære, den såkalte svartmetallmusikalen ”Svartediket” og kjørte den 13 kvelder i festspillperioden til tross for at den også skal vises etter festspillene. Det er det dårligste DNS noensinne har tilbudt festspillene. Ut over dette har vi sett fem forestillinger med Bieito og helt på tampen, to forestillinger med Jo Strømgren Ensemble og to med Frikar. Det er ikke godt nok.
Din mest tydelege innvending mot årets festival er likevel programmeringa av dei symfoniske konsertane. Boye Hansen har fleire gonger teke fram ein komponist om gangen – i 2006 høyrde me alle Sibelius sine symfoniar, dette året er Schumann sine fire symfoniar presentert over to dagar.
Kvifor har du så sterke innvendingar mot dette?
- For det første ser ikke dette ut til å være noen publikumssuksess. For det andre kan jeg ikke se at det er noen kunstnerisk idé bak programmeringen, svarer Landro.
Men det å samla ein komponist sine verk er ikkje utelukkande ein publikumsdempar. Då Les Musiciens du Louvre Grenoble eksempel framførte Bach sine Brandenburgkonsertar samla, var det godt publikumstilfang, og Jaap Ter Linden si framføring av alle cellosuitene til Bach var òg eit høgdepunkt for min del. Det er vel ingen stor skilnad når det kjem til kunstnarleg idé av desse og samla symfoniar?
- Kanskje ikkje, men når det er snakk om kammermusikk er formatet mindre, man får gjort unna det hele på en kveld. Det går ut over økonomi og tålmodighet når folk må gå flere kvelder for å få med seg alle symfoniene. Uansett – når Boye Hansen ser hvor dårlig dette går, burde han muligens tenke bredde og variasjon, svarer Landro.
I kronikken din nemner du at slik programmering ikkje er vanleg i Europa. Ser ein nærare etter, vil ein nok sjå på konsertprogramma til orkestre at dei frå tid til annan har slike satsingar. Sjølv lytta eg til Brahms sine 4 symfoniar over to kveldar i Zürich, og eg hadde problem med å få billett.
- Ja, men det er nok forskjell på store europeiske byer – som Wien og Berlin – og Bergen. I de større byene er det et også større publikum, forholdene er ikke sammenlignbare. Istedenfor å programmere massivt kunne festspilldirektøren heller bruke penger på å hente hit de førsteklasses store internasjonale orkestrene.
Det tyske NDR Hannover som konserterte laurdag er ikkje bra nok?
- Nei, jeg tror Boye Hansen kunne satset enda høyere, mot orkestrene i Berlin og Wien for eksempel. Når det er sagt, mener jeg det er underlig at publikum ikke kjenner sin besøkelsestid når dette orkesteret, Griegs a-mollkonsert og et stort navn som Gabriela Montero står på programmet. Når ikke a-mollkonserten, i kombinasjon med Montero og Eivind Gullberg Jensen klarer å trekke folk, lurer jeg på om bergenserne er klar over hva de går glipp av. Det har kanskje ikke vært markedsført godt nok, undrar Landro.
Ynskjer opera og kjende orkestre
Du skisserer i kronikken din ein kompleks situasjon der du tykkjer det er vanskeleg å forstå både publikum og festivalleiing. Kva trur du skal til for å nå folk – og kva ynskjer du for kommande program?
- Jeg kunne tenkt meg en skikkelig operaforestilling. Bortsett fra det som har vært lokalt produsert har Boye Hansen ikke egentlig hentet hit de store operaoppsetningene, det har helst vært operaer i mindre format.
Tenkjer du klassisk eller eksperimentell opera?
- Av de nyskapende er det kanskje ikke så mange i det store formatet å velge mellom, for den del tror jeg folk hadde satt pris på å få en skikkelig klassisk operaopplevelse.
Du meiner òg at ein større folkeleg tenking er klok. Er du ikkje bekymra for at ein, dersom ein berre programmerer det som folk vil ha, sit att med festspel som einast feirar tradisjon og konvensjon?
- Vi trenger både det nyskapende og det folkelige. Den dagen festspillene bare er en konvensjon, kan både de og vi pakke sammen. Men det er nok ingen fare for at dette skjer. Jeg mener for eksempel ikke at det er konvensjonelt å lytte til Berlin-filharmonien. Det er ikke mindre konvensjonelt enn å lytte til den Nord-tyske radiofilharmonien. Det er bare snakk om et høyere nivå.
Eit intervju med Per Boye Hansen vert publisert i morgon.
Mer i MICs bransjeregister
