Foto: Jon Olav Nesvold

Gjensyn med en gammel helt

ANMELDELSE: 40 �r etter suksessen med Aunt Mary st�r Fredrikstad-gitaristen Bj�rn Christiansen p� scenen i Sarpsborg. ”Krisa” har sin s�regne stil og en tone som ikke ligner noen andres, i f�lge Jens Magnus.

10.06.2010

”Bj�rn Krisa Band” st�r det p� en anonym liten plakat i vinduet til den lille puben. De trenger ikke annonsere mer. Det blir fullt likevel.

Jeg kommer helt uforberedt p� den lokale kvartetten. Kompet best�r av trommeslager Knut Syversen, bassist Jan Erik Aasland og pianist Per Ljunggren. De legger et fjellst�tt underlag som gir Krisa plass. Og den vet han � benytte. Jeg sitter fjetret halvannen meter fra scenen og h�rer det spenstigste gitararbeidet jeg har h�rt siden Marc Ribot i Oslo ’05.

Det viser seg nemlig at etter 40 �rs samliv med sin Fender Stratocaster har Krisa unng�tt � stivne i klisjeer, inn�vde riff og likegyldigheter. Han er stadig p� offensiven. Legger ut p� helt nye stier p� gitarhalsen, og finner vei gjennom jomfruelige lydlandskaper. Det er en s�regen kombinasjon av tradisjon, rutine, nyvinning og eksperimentering. Og mannen er fylt 60!

Hvis det skulle v�re noe � trekke, m�tte det v�re for repertoaret. Men dette er alts� ingen konsert, det er en klubbkveld. Folk drikker �l, skravler, danser, sjekker, og g�r ut og inn av det lille lokalet. Og bandet leverer standardl�ter fra blues- og rock-katalogen. Akkurat det folk vil nyte til halvliteren p� en fin sommerkveld.

F�rste sett er sobert. Ljunggren og Krisa f�ler hverandre litt p� tennene. Jeg vet ikke hvor mye de har spilt sammen tidligere, men det tar ikke mange l�tene f�r rollene er avklart og alle har funnet sin plass i kvartetten. Bandet drar gjennom tre sett, og publikum storkoser seg. De danser og synger med. Det blir en spesiell kjemi mellom sal og scene n�r avstanden fra musikerne til publikum er under to meter.

”Jeff Beck”, tenker jeg for meg selv der jeg sitter. Hvit Stratocaster, s�regen stil, og en tone som ikke ligner noen andre. Hvis du kjenner Krisa, h�rer du ham umiddelbart. Det er en s�kende, �pen stil hvor dynamikken benyttes til fulle. Og et nydelig tonespr�k med en frasering som bare er hans. N�r jeg tenker Jeff Beck, er det ikke fordi Krisa ligner ham, men fordi de begge har etablert sin egen, h�yst gjenkjennelige signatur n�r det gjelder tone og melodif�ring.

Jeg husker godt Aunt Marys storhetstid p� 70-tallet. Da var jeg ung og h�pefull og glodde betatt p� de skinnvestkledde, langh�rete karene som utgjorde �stlandets beste band gjennom flere �r. Tr�ndelag hadde Prudence, Vestlandet hadde Saft og �stlandet hadde Aunt Mary. De turnerte i Danmark og Nord-Tyskland og kom blakke hjem etter en minnerik turn�, hvor Deep Purple-gitarist Richie Blackmore mente at Bj�rn Krisa l� an til � kapre tronen som Europas beste rockegitarist.

For meg ble det aldri klart hvorfor Aunt Mary ikke ble st�rre. En klassisk rockekvartett: Ketil Stensvik p� trommer, Svein Gundersen p� bass, Jan Groth p� orgel og Bj�rn Christiansen med sin hvite Fender. Alle fire sang godt, l�tmaterialet var til dels veldig spenstig, og Christiansens gitar la alltid en ekstra dimensjon til b�de plater og konserter. Det er en stund siden jeg har h�rt gjennom albumene til bandet, men jeg har en f�lelse at Loaded fra 1972 stadig rager opp i norsk rock. Dette var nemlig et rockeband. Ingen lefling med pop og svisker, men renh�rig, gitarbasert rock. Og j�ss, s� deilig det er � h�re.

Og det var en udelt forn�yelse � lytte til Bj�rn Christiansen igjen. P� kloss hold.

Konserten fant sted p� Edvards i Sarpsborg fredag 4. juni.

Artikkelforfatter Jens Magnus er skribent og musiker.

WiMP: The Things We Stood For - Aunt Mary 1970-1973

Aunt Mary p� R�ed Rock i Moss, 2008: