Forslag med risiko
INNLEGG: - Som styreleder i Stiftelsen Det Norske Solistkor synes jeg noen presiseringer om kontakten mellom Solistkoret og Kulturrådet kan være på sin plass, skriver Jan Erik Knarbakk.
I Kulturrådets anbefaling om etablering av profesjonelle kor beskrives det en kontakt mellom rådets arbeidsgruppe for ”proffkor-prosjektet” og Det Norske Solistkor i en tidlig fase av prosjektet. Rådsmedlem Vegar Snøfugl nevner også denne kontakten i et intervju i Ballade 16. juni. Når man leser selve anbefalingen kan man lett få en følelse av at dersom Solistkoret hadde vært litt mer positivt fremoverlent da Kulturrådet kom til koret og ville samarbeide, så kunne mye i ”proffkor-prosjektet” ha utviklet seg annerledes. Intervjuet med Snøfugl svekker ikke det inntrykket. Som styreleder i Stiftelsen Det Norske Solistkor synes jeg noen presiseringer om kontakten mellom Solistkoret og Kulturrådet kan være på sin plass.
Det Norske Solistkor regner seg som et profesjonelt kor, så langt som økonomiske midler gir oss muligheter til det. De kunstneriske kravene har vært meget høye helt siden koret ble startet med Knut Nystedt for 60 år siden, og er alfa og omega for virksomheten i dag. Solistkorets sangere er kvalitetsmessig på topp og har solid musikkfaglig bakgrunn. Langsomt, men sikkert, har den kunstneriske kvaliteten og stadig økende anerkjennelse gitt oss muligheten til å bygge opp en administrativ og økonomisk infrastruktur rundt korets drift som også bidrar til at begrepet ”profesjonelt” er reelt for Solistkorets del i dag, slik vi ser det.
Da vi ble kontaktet av de i Kulturrådet som arbeidet med prosjektet rundt profesjonalisering av kor, var vi for så vidt ikke overrasket – vi regnet oss som en ikke unaturlig samarbeidspartner i den aktuelle sammenhengen. Samtidig var vi selvsagt glade for å bli kontaktet, alle som arbeider i kor-Norge kan forstå det. Og jeg tror jeg tør si at vi i utgangspunktet var særdeles samarbeidsvennlig innstilt.
Henvendelsen ble imidlertid etter hvert til en sak som i stigende grad fylte oss med frykt. Det Norske Solistkor er et prosjektorganisert ensemble, og kan ikke være annet med den økonomien vi har og den usikkerhet som er knyttet til virksomhetens inntekter, både egne og fra det offentlige. Vi har klare ambisjoner om å kunne gasjere våre 26 sangere på profesjonelt nivå, blant annet – og mitt inntrykk er at vi innfrir de ambisjonene i et tempo som sangerne så langt har funnet tilfredsstillende. Men vår akilleshæl er faste ansettelser med de forpliktelser som følger med, for å si det enkelt. Solistkoret er ikke er organisasjon som kan ha annet enn noen ytterst få fast ansatte medarbeidere. Vår økonomiske infrastruktur er ikke sterkere.
Vår ledelse argumenterte så sterkt man kunne for vår organisasjonsmodell overfor Kulturrådets arbeidsgruppe. Vi opplevde det imidlertid slik at arbeidsgruppen bare var interessert i en eneste modell; den som gruppen selv hadde klekket ut på forhånd. Det innebar ikke minst faste ansettelser av sangere.
Solistkorets styre har ikke brukt så mye tid på noen sak som denne på mange år. Ja, vi ville selvsagt være med å samarbeide om ”proffkor-prosjektet”. Til slutt endte vi likevel med den oppfatning at forslaget vi ble stilt overfor ikke var forsvarlig for oss. Vi kom til den konklusjonen at Solistkoret risikerte å brekke ryggen, intet mindre, hvis den prøveordningen vi ble invitert inn i ikke ble permanent. Hvordan skulle Solistkoret da klare å forsvare den organisasjonen vi i så fall hadde forandret oss til å bli? En slik risiko kan ikke et ansvarlig styre ta. Vi følte at vi ikke hadde noe valg, men måtte kaste kortene.
Så leser jeg nå i intervjuet med Vegard Snøfugl i Ballade om akkurat dette: ”Men det er viktig å understreke at når vi la fram forslaget vårt til Solistkoret (og Kork), var det for å få erfaringer om hvordan et profesjonelt kor kunne drives. Ingen av disse satsingene var tenkt som den profesjonelle satsningen vi gikk inn for (uthevelsen er gjort av meg)”.
Er det virkelig slik? At Det Norske Solistkor kunne ha brukket ryggen for at Kulturrådet skulle ”få erfaring i hvordan et profesjonelt kor kunne drives” etter å ha presset igjennom en driftsmodell som etter Solistkorets eget beste skjønn var uforsvarlig? For at Kulturrådet deretter skulle gå inn for en helt annen permanent profesjonell kor-satsing når det kom til stykket?
Jeg mener fortsatt at den risikoen for Solistkoret som forslaget fra Kulturrådets arbeidsgruppe innebar, var en risiko som ikke noe ansvarlig styre kunne ta uansett. Likevel er jeg, i likhet med hele styret og ledelsen i Solistkoret, lei for at det ikke ble noe av et prosjekt som vi hadde store forhåpninger til på forhånd, og hvor vi oppriktig mente at Solistkoret i utgangspunktet hadde en naturlig plass. Men trist som det er: I intervjuet med Vegard Snøfugl kom, så vidt jeg kan skjønne, bekreftelsen på at vi handlet rett da vi ikke våget oss inn på denne formen for ”samarbeid”.
Jan Erik Knarbakk er styreleder i Stiftelsen Det Norske Solistkor
Mer i MICs bransjeregister
