Foto: Andreas Ulvo

Lyd og menneske

- Jeg har en sterk interesse for lyd, seier Therese Birkelund Ulvo, den andre av to INTRO-komponistar 2010-12. Ho ynskjer seg at musikken hennar påkallar aktiv lytting hjå publikum så vel som hjå musikarane.

For å skildra korleis ein lyttarsituasjon aller helst bør vera, peikar Therese Birkelund Ulvo på ein av mange meisterklasser i høve Ultima-festivalen. Eit inspirerande møte med italienske Salvatore Sciarrino sette standard.

- Sciarrino er jo ekstremt opptatt av lytting, og da vi satt der – en rekke studenter i en fullspekket sal – og han skulle spille av et opptak for oss, stilte han lyden kjempelavt. Vi måtte ha ørene på stilk, det var nesten som om folk holdt pusten, og det var nettopp hans poeng: han ønsket at vi skulle ha en aktiv lytting. Jeg drømmer også om dette, å få publikum til å bedrive aktiv lytting. På samme måte ønsker jeg at musikerne er aktive lyttere.

Ulvo er den andre av dei to komponistane i INTRO-ordninga (les om den andre INTRO-komponisten, Ørjan Matre, her), og vil få hjelp til promotering i utlandet dei neste to åra.

Verksemda hennar krinsar i dag kring plateproduksjon, utøving på elektronikk, og framfor alt komponering – av akustiske og elektroniske stykke.

Bakgrunn har ho frå Noregs musikkhøgskule og Guildhall School of Music and Drama i London – noko som har gjeve varierte røynsler, fortel Ulvo.

- Forskjellene på studiene er ekstreme. I Oslo er studiet under kontinuerlig utvikling. Man endrer strukturen hele tiden, men gjennomgående har det vært et veldig fritt studium. Mange kritiserer det for å være for flytende – men jeg mener at det er flott at man vektlegger at studentene skal få være seg selv, finne sin egen stemme.

- I London var studiet svært systematisk. Man skrev soloverker i første klasse, duoer i andre – deretter kvartetter og så videre. Elevene endte opp med å gå gjennom hele studieløpet uten noen gang å ha initiert et eget prosjekt. Det gav meg følelsen av å være nokså anarkistisk, seier Ulvo.


Partituret underordna
Ho tilnærma seg likevel den strukturelle haldninga i England undervegs. Om det var bra der og då er ikkje godt å seia, men det synte seg i alle fall å ha eit godt utkomme; i form av eit meir medvite tilhøve til korleis Ulvo ynskjer å komponera.

- Da jeg begynte å nærme meg slutten av studiene, tok jeg meg i å skrive stykker hvor jeg noterte partiturer i Finale etter en bestemt idé, som om det var en skoleoppgave. Jeg var ikke i kontakt med det musikalske i disse verkene i det hele tatt. Det opprørte meg. Og den oppdagelsen førte til en periode hvor jeg ikke komponerte. Det var en tenkeboks, og etter oppholdet har jeg vært veldig opptatt av å gå inn i alle prosjekt med den holdningen at jeg bare gjør noe fordi jeg virkelig mener det.

At Ulvo meiner eit prosjekt, tyder ikkje at det nødvendigvis er snakk om konkrete meiningsytringar. Like gjerne handlar det om ei abstrakt, kunstnarleg uttrykt vilje – som vilja til å la lyttinga komma først og sist i prosessen.

- Både systemer og konsepter kan være en del av stykket, men de kommer ikke i forgrunnen, seier Ulvo.

Også det som ligg bak – den nedskrivne oppskrifta – er underordna.

- Jeg er ikke noen partiturmotstander selv om jeg prøvde å være det en periode. Da laget jeg helt enkle grafiske partiturer og måtte jobbe veldig tett med utøverne for å få kommunisert hva jeg ville. Det var en god øvelse. Men jeg kom etter hvert frem til at den måten å jobbe på har bakdeler; blant annet at dokumentasjonen i ettertid blir vanskelig.

- Men partituret må komme i andre rekke. Det er menneskene og det klingende som er det viktige. Ofte synes jeg at notematerialet kan komme i veien både mellom musiker og komponist og mellom formidler og publikum. Det blir mye telling og papir; og det er ikke mitt prosjekt, seier Ulvo.


Ellen Ugelvik har arbeidd tett med Ulvo den siste tida. Foto: Torleif Trettenes


Gartneri og skodespel
Kvar finn me så inspirasjonskjeldene?

Ulvo seier at biletkunst er mykje til inspirasjon og likeeins andre musikalske sjangrar. Vidare er lyden i omgjevnadene viktige for henne. Gartneriet på Dal i Eidsvoll er til dømes ein plass ho gjerne oppsøker – for så vidt for å sjå på blomane, men like mykje for å høyra på lyden av i rommet.

- Mekanismen som åpner og lukker vinduene i taket kommer med ujevne mellomrom og er som en skjult lydinstallasjon i nærmijøet. Det gjør turen verdt i seg selv, forklarer Ulvo.

Også tekstar kan vera gunstige utgangspunkt, men ikkje nødvendigvis på grunn av handlinga i dei. Eitt av arbeida ho held på med no, for solo klaver, tek utgangspunkt i den musikalske oppbygginga av eit teaterstykke.

- Jeg var på Jon Fosse sin forestilling ”Og aldri skal me skiljast” under Festspillene i Bergen i fjor. Fosse sine tekster er ofte musikalske, men jeg ble særlig fascinert av denne teksten; den er som musikk i seg selv. Man trenger ikke å lytte til innholdet. Det er også en opplevelse bare å lytte til klangvariasjonene, hvordan han bruker samme ord i litt andre bøyninger, gjentakelser og med en gjennomtenkt rytme.

Det musikalske inntrykket frå førestillinga tok Ulvo med seg – og verket hennar er bygd over den metodiske oppbyggjinga til Fosse sin tekst. Stemninga som kjem ut av dette er forsøkt teke vidare i ein musikalsk situasjon.

- Teksten handler mye om å la ting henge i luften, for deretter å si noe etterpå som gjør at det du nettopp sa får andre betydninger. Noen ganger litt, noen ganger veldig mye. Det er et rytmisk aspekt her, måten Fosse bruker veldig få elementer som får små variasjoner hele tiden, det har jeg latt meg inspirere av.

For å knytta ideen tettare til pianist Ellen Ugelvik, har Ulvo lytta mykje til eit opptak der Ugelvik les Fosse. I tillegg har Ulvo henta inn små bitar av Lachenmann sitt ”Serenade”, som Ugelvik gjorde ei innspeling av då dei byrja samarbeida.

- Ellen har spilt dette verket masse for meg. Ideen er at de to stykkene skal kunne brukes på samme konsert, ikke som en kommentar men som et stykke med en litt subtil sammenheng. Jeg bruker enkelte av Lachenmann sine akkorder, de er som regel bearbeidet og flyttet på, slik at man kanskje bare så vidt fornemmer det.



Ensemble Epoché er Britt Pernille Frøholm (hardingfele) og Therese Birkelund Ulvo (elektronikk). Foto: Andreas Ulvo


Inga kjøleg distanse
Ulvo ynskjer å møta andre publikummarar enn det vanlege – og søkjer gjerne konsertsamanhengar utanom den tradisjonelle. Med ensemble Epoché som består av henne sjølv på elektronikk og Britt Pernille Frøholm på hardingfele har ho gjort konsertar mellom anna i ei steinalderhole, der det er plass til få og der dei menneskelege møta vert viktige.

Du ynskjer å nå ut til folk som ikkje er vande til samtidsmusikk – med eit uttrykk som for mange er uvant. Kva er din strategi for at lyttarane skal kunna oppnå den aktive lyttinga du snakkar om?

- Det er vanskelig å svare på. Jeg opplever at mange er opptatt av å holde en slags kjølig distanse i samtidskunstverdenen. For meg er det motsatt. Det som inspirerer meg mest er rett og slett mennesker.

- Derfor har jeg har tro på at det å jobbe tett med musikerne gjennom hele skriveprosessen også får resultater i det klanglige. Jeg skriver ikke et stykke for sopran – men for en helt bestemt sopran med et bestemt uttrykk. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker at andre skal fremføre disse verkene, men det tilfører min prosess noe vesentlig. Jeg jobber med mennesker isteden for et instrument eller for et papir.

- Musikerne får også en nærhet og eierskap til materialet. Musikeren fremfører ikke et stykke som jeg har skrevet – men noe som er like mye deres. Jeg har opplevd at dette gjør noe med kommunikasjonen, at det kan merkes, at man er friere enn om man bare har øvd inn noe fra et partitur. Så mye mer vet jeg ikke. Jeg har en sterk interesse for lyd. Men jeg sitter ikke på noen store svar, seier Ulvo.

For framtidige prosjekt, sjå Therese Birkelund Ulvo si heimeside.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Mer i MICs bransjeregister


Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no