Fullført Grieg
På plata ”Grieg Revisited” byd Oslo Strykekvartett på Grieg-stykke for både orkester og klaver. Å arrangera handlar mykje om å gjenskapa klangverder, seier Øystein Sonstad.
Grieg-fokuset til Oslo Strykekvartett spring ut frå festivalverksemda deira. Med jamne mellomrom har ensemblet arrangert små konsertseriar med fokus på ein bestemt komponist, og med nokså særeigne innfallsvinklar. Beethoven-koden, G-kraft og Schubert-mysterier er mellom arrangementa i rekkja; alle utdjupa med seminar, foredrag, små filmatiseringar eller liknande.
- Vi har vent oss til å tenke alternativt når vi gjør disse festivalene. I Grieg-året 2007 kom vi på at vi ville utvide repertoaret for kvartett av Grieg, seier Øystein Sonstad som er cellist i kvartetten.
Det eksisterande repertoaret er nemleg ikkje særleg stort – men består av eit og eit halvt stykke: Strykekvartetten i g-moll (1878), samt den ufullførte kvartetten i F-dur. Framfor festivalen i 2007 gjorde Sonstad ei fullføring av den siste, og arrangerte i tillegg ”Ballade i g-moll” for klaver og melodramaet ”Bergljot”.
Verka vart mykje framførte i jubileumsåret, men har sidan vore gjenstand for hyppig revidering. CD-innspelinga markerer ei forsøksvis ferdigskriving av stykka, hevdar cellisten, som òg fortel om ei utfordrande komposisjonsprosess i arbeidet med kvartetten i F-dur.
Verket vart påbyrja relativt seint i komponisten si verksemd, og vart sidan stadig utsett. Grieg sjølv omtala verket som ein gamal ost som låg og stinka.
- Han var nok veldig frustrert over at han ikke fikk verket ferdig. Og jeg mener at det er synd. De satsene han mer eller mindre fikk fullført er veldig friske, seier Sonstad.
Lite å byggja på
For nokre år attende samla fiolinisten Levon Chilingirian Grieg sine skisser. Han og kvartetten hans spelte inn materialet, og gav det ut – så nært Griegs opphavlege intensjon som mogleg. Materialet er verdifullt, men syner ikkje minst kvifor ikkje stykket vart ferdig, meiner Sonstad.
- Skissene som Chilingirian har gitt ut var en start. Men jeg må innrømme at jeg ikke har brukt deres materiale så mye. Flere element er flotte, men ofte var ideene så uferdige – det lå så lite i dem å bygge videre på – at det ble vanskelig å forholde seg til dem. Jeg kom snart til den konklusjonen at jeg heller enn å basere meg på skissene måtte finne på nytt. Det er en utfordring å forsøke å sette seg inn i en komponist sitt hode – å forsøke å lytte seg fram til hva han tenkte; hvordan ville han ha gjort det? Man kan lage en melodi som ligner en av Griegs melodier – men, ville han ha brukt den der?
Du seier at du ynskjer å tenkja slik Grieg ville tenkt, samstundes som du ikkje nødvendigvis nyttar dei opphavlege ideane hans. I kva grad vil du seia at du har forsøkt å tilføra verket ditt eige preg?
- Jeg har forsøkt å holde meg, så godt jeg kunne, til Griegs tonespråk, svarer Sonstad. – Og slik sett er det lite av min egen stemme i dette: Målet mitt var at det skulle være vanskelig å høre at det var noen annen enn Grieg som står bak. Vi har utfordret publikum til å forsøke å finne ut hvem som har skrevet hva – og det er interessant å se hvilke deler de tror er Griegs originale og ikke. Ut fra deres reaksjoner mener jeg at jeg har lykkes.
Oslo Strykekvartett er Geir Inge Lotsberg, Liv Hilde Klokk, Are Sandbakken og Øystein Sonstad. Foto: Bo Mathisen
Gjenskaping av ei klangverd
Det første verket på plata er det omfattande variasjonsverket ”Ballade i g-moll”. Også det vart grundig tolka i jubileumsåret, mellom anna av Leif Ove Andsnes som gjorde si første innspeling av stykket.
Korleis kom de til å vurdera nettopp denne komposisjonen?
- Det var egentlig lett å bestemme seg for balladen. Den er et fantastisk musikkverk som vi gjerne skulle ha på repertoaret. Vi visste det var litt galskap, både fordi det er vanskelig å spille og fordi det er et veldig berømt verk som er sterkt tilknyttet pianoet. Mange vil rynke på nesten av at vi gjorde om på stykket – det er jo mange som har sterke følelser for dette verket, og det har vi respekt for.
- Samtidig var det ikke helt ulogisk å lage et arrangement for kvartetten. Balladen er skrevet på en måte som egner seg godt for fire stemmer. Og for oss som spiller det er det en stadig utfordring å bli bedre på å spille optimalt.
Ei vurdering i NRK sitt plateprogram, ”På sporet”, peikar på korleis somme satsar er særs pianistiske og ikkje fungerer like godt for kvartett som for klaver. Hadde det vore aktuelt for deg å gjera om på stykket så det i slike variasjonar vart meir idiomatisk for strykarane?
- Jeg må innrømme at jeg tenkte de tankene. Særlig et par variasjoner er tricky, og man kunne kanskje tenke seg at de ble omarbeidet til noe helt annet. Samtidig er det viktig for meg når jeg arrangerer å prøve å gjenskape klangverden, først og fremst. Jeg ønsker ikke å legge til element forandre akkorder og melodier med mindre det er veldig opplagt.
Byggja opp – og ned
Det siste stykket på plata er dels resultat av at musikarane gjerne ville samarbeida med skodespelar Lise Fjeldstad, fortel Sonstad. Melodramaet frå slutten av 1800-talet har tekst av Bjørnson – og i og med forma som ikkje i særleg grad er i bruk i dag, står verket att som det mest tidbundne på plata.
- Jeg tror at verket egner seg vel så godt på konsert som på plate, for det er noe visuelt over det, medgjev Sonstad.
Verket har òg ein annan innfallsvinkel reint praktisk. I motsetning til klaverstykket som er arrangert frå eit solistisk stykke til eit verk for fire stemmer – medfører orkesterverket ein reduksjon, ei nedbygging frå orkesteret til kvartettformatet.
Kva skilnad opplever du at desse premissa medfører?
- Det kommer veldig an på musikken, svarer Sonstad. - Balladen legger på en merkelig måte til rette for kvartettarrangement, men jeg har som regel mest like stor sans for å redusere en orkestersats som å bygge ut et stykke. Å bygge noe ned er på flere måter en større utfordring når det gjelder å finne løsninger så man dekker alle stemmene. Samtidig viser det seg gang på gang at en strykekvartett har svært mange muligheter. Tenker man litt kreativt, kan man få til det meste.
Det hjelper at orkestersatsen i dette tilfellet ikkje er særskilt kompleks legg han til. Og understrekar til at det ofte handlar om eit arbeid med fargar.
- På en måte handler det om å få kvartetten til å klinge som et orkester. Instrumentering i orkester gir klangfarger, det å gjenskape disse fargene er en morsom utfordring – som skal fungere på egne bein. Målet er at man ikke skal savne orkesteret, seier Sonstad.
Mer i MICs bransjeregister
