Når samtidsmusikken oppføres så sjelden, blir den ikke musikk - den blir bare samtid., sier fiolinisten Vilde Frang Bjærke.
Foto: GYRO

Svisker, sang og samtidsmusikk

2010 var et innholdsrikt år for fiolinisten Vilde Frang Bjærke. Hun avsluttet det som "turistfelle" i Oslo Konserthus.

- 2010 har vært et spennende år for meg, veldig givende musikalsk. Ting har tatt en ganske bra… ehm. Altså: Innspillingen min har kommet ut på det internasjonale markedet. Det har skapt en del oppmerksomhet. Jeg har fått noen positive tilbakemeldinger.

Ingen skal kunne si at Vilde Frang Bjærke (24) er noen stor selvskryter.

2010 var, for å ta en kort oppsummering, året som begynte med at EMI annonserte at hun var deres “Young Artist of the Year”, og som fortsatte med at debutalbumet “Prokofiev & Sibelius: Violin Concertos” fikk Spellemannsprisen. I august avsluttet hun masterstudiet ved Kronberg Academy og ble tildelt den nyopprettede Arve Tellefsens musikerpris, mens hun i november fikk Statoils talentstipend på 1 million kroner. Innimellom dette har hun spilt konserter over hele verden med flere av verdens beste orkestere.

Eventuelt, som hun sier det selv:

- Det har vært hyggelig.


Rolle: Turistfelle
Noe av det siste Frang Bjærke gjorde i 2010, var å spille i Konserthuset i Oslo. Der kom hun inn som kveldens andre innslag, etter uroppføringen av Lars Petter Hagens nye, resignerte verk “Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet” og fremførte Max Bruchs Fiolinkonsert nummer 1, et verk hun selv omtaler som “en sviske”.

- Det ble en ganske stor kontrast der, mellom Hagens verk, som bygger mye på orkestermusikkens vanskelige kår i dag, og til din fremføring av et svært helhjertet stykke romantisk musikk. Hva tenker du selv om det?

- Jeg må først si at jeg ikke fikk hørt Hagens verk, noe jeg svært gjerne skulle gjort. Min rolle den kvelden var å fremføre turistfellen som lokket folk inn – Bruchs verk var bærebjelken for konserten. Det er veldig hyggelig for meg å få spille Bruch, men det er synd at en må bruke en slik sviske som trekkplaster for å få høre en nyoppsetning. Samtidig: hvis de hadde engasjert meg til å spille noe av Arne Nordheim, ville det vel antagelig ikke vært utsolgt.

- Er dette noe du er bevisst på mens du spiller?

- Nei, for meg var det en standard opptreden. Det vil si, jeg er 100% Bruch når jeg spiller Bruch. Jeg ser ikke konserten i perspektiv før etterpå.

Her er EMIs promovideo for Frang Bjærkes Spellemannsprisvinnende album



Komme nærmere
Frang Bjærke påpeker at samtidsmusikk nesten aldri blir fremført mer enn én gang. Det mener hun har mye å si for hvordan både publikum og utøvere forholder seg til musikken.

- Det er verdt å merke seg at man egentlig ikke får et forhold til musikken før man har spilt det mange ganger. Jeg har for eksempel spilt Olav Anton Thommesens “Please Accept My Ears!” en del. Jo mer jeg spiller det, dess nærmere kommer jeg musikken. Og jo nærmere jeg kommer, dess mer har jeg å formidle.


Ikke musikk. Bare samtid
Første gangen man spiller noe blir fremførelsen gjerne det Frang Bjærke kaller av typen “see you at the last note”.

- Musikken får ikke noe liv og ingen tradisjon, og musikeren får heller ikke noe individuelt forhold til den. Jeg tror lyttere ville blitt sjokkert over forskjellen om de hadde fått høre samtidsmusikkverk fremført av musikere som virkelig hadde det på repertoaret. Samtidsmusikken stiller i det hele tatt andre krav til musikeren: Man kan ikke bare stå begravet i partituret. Da blir ikke samtidsmusikken til musikk. Den blir bare samtid.

- Du mener samtidsmusikken bør spilles oftere - påvirker dette hvilke spillejobber du tar?

- Foreløpig er det sånn at jeg er mest der repertoaret bringer meg. Om jeg vil ha en ny fiolinkonsert av Rolf Wallin, for eksempel, er jeg ikke i noen posisjon til å kunne bestille den nå. Men det er svært lærerikt å skulle spille nye verk. Jeg urfremførte Geir Tveitts fiolinkonsert en gang i tiden, og det var utrolig så mye jeg hadde å lære av den. Mye der var ikke spesielt godt skrevet – flere passasjer var nærmest uspillelige – noe som gjorde at jeg måtte finne ut av på egen hånd. Da kjenner man virkelig på ansvaret man har som formidler. Det er til sammenligning ingen kunst å spille Bruch. Den fiolinkonserten spiller seg nærmest selv.


Vil synge
Tusenvis av frustrerte fiolinstudenter vil her kanskje komme med en og annen innvending. Men Frang Bjærke snakker ikke nødvendigvis om det tekniske aspektet ved å spille Bruch.

- Det er viktigere for meg å høres ut som en sanger enn en “fiolinvirtuos”. Kall meg hva som helst, bare ikke dét. Hvem som helst kan øve seg opp til å høres virtuos ut. Det er på en måte ingen kunst. Men det er følelsene som er viktige, mener jeg.

- Det må være vanskelig for deg å unngå å bli kalt “fiolinvirtuos”?

- Jo, men det er egentlig ikke noe jeg kan forholde meg til. Jeg har styringen på hvordan jeg vil utfolde meg, men hvordan folk vil oppfatte det, får være er opp til dem. Og jeg vil heller være sanger enn fiolinist, det vil si, jeg vil at fiolinen skal synge som en stemme.

- Synger du litt selv? Altså, med stemmen?

- Bare litt sånn kriminelt i dusjen. Jeg har en helt forferdelig sangstemme. Virkelig.

Del artikkelen på:
                    |     Mer
Når samtidsmusikken oppføres så sjelden, blir den ikke musikk - den blir bare samtid., sier fiolinisten Vilde Frang Bjærke.

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no