Verdien av en musiker

Det at en musiker skaper verdier, er ikke et argument for å støtte musikkinstitusjoner økonomisk, sier dansk økonomiprofessor.

– Vi møter stadig spørsmålet om den egentlige verdien av kunst, men mange av målemetodene fanger ikke egentlig opp hele bildet, sa den danske professoren til Oslo Arbeiderpartis Kulturforum på Litteraturhuset.

Trine Bille er en av verdens ledende kulturøkonomer. Bakgrunnen for debattmøtet var å se nærmere på hvorfor det offentlige bør støtte kunsten med statlige overføringer.

– Det finnes en rekke undersøkelser som måler kulturfeltet. Enkelte målinger ser på antall ansatte, besøkstall og størrelsen på produksjonen. Jeg er kritisk til slike målinger; det at en musiker skaper verdier er ikke et argument for å støtte musikkinstitusjoner økonomisk – alle bransjer genererer tilsvarende verdier uten at det fører til statlig støtte, sier Bille.


Vil bidra selv om man ikke deltar
Hun har jobbet med kulturøkonomi i en årrekke, og har gjort flere omfattende undersøkelser av verdiskapning i kunsten. Blant annet studerte hun publikums betalingsvilje i en stor undersøkelse om Det Kongelige Teater i København, en undersøkelse hun mener kan overføres til store, tradisjonsrike institusjoner som Oslo-Filharmonien og Den Norske Opera.

– Vi så at vanlige folk, uavhengige av om de brukte teateret aktivt eller ikke, var svært villige til å bidra til teatrets økonomi med sine skattepenger. Det at teatret fantes som en del av dansk kultur, så ut til å være svært viktig for folk, både fordi det står for en tradisjon man er stolt av og fordi man så på teatret som en garantist for at Danmark skulle fortsette å holde et visst kulturelt nivå, sier Bille.


Innovasjonskraft
Hun opplever at det gjerne blir fokusert på kunstens økonomiske bærekraft og nytteeffekt, men at man sjeldnere ser på kunsten og kunstnerne som en del av et samfunns innovasjonskraft. Hun er i gang med en stor kartlegging av kunstneres utdanning og yrkesdeltakelse, og ser at en kunstfaglig utdannelse ikke alltid er det samme som en karriere som kunstner – og omvendt.

– Blant de som har en kunstfaglig jobb, har cirka 28 prosent en kunstfaglig utdannelse. Blant de som har en kunstfaglig utdannelse, er det cirka 20 prosent som faktisk jobber som kunstnere. Dette indikerer at samfunnet har en stor kreativ kraft som befinner seg i andre yrker, og som mange bedrifter nyter godt av, forklarer Bille. Hun mener disse funnene argumenterer for en offentlig støtte av kunstfaglige utdannelser.

– Kreativ innovasjonskraft og evnen til å jobbe i prosesser er egenskaper mange kunstnere er i besittelse av, og som blir mer og mer etterspurt i alle deler av arbeidslivet, sier hun.


Sponset av kona
I høst ble resultatene av en masterundersøkelse om musikerlønninger omtalt i Ballade. Der kom det frem at en norsk musiker i snitt tjente svært dårlig, 133 000 kroner årlig. En tilsvarende undersøkelse i Danmark viste at danske musikere var bedre stilt, med en årsinntekt på 270 000 kroner i snitt. Trine Bille mener den norske undersøkelsen har en del svakheter og tviler på dens resultater.

– Det jeg kjenner til av dansk og norsk kulturliv, tilsier at en dansk musiker ikke skal tjene noe mer enn en norsk. Det er minst like gode vilkår for musikere her i landet som i Danmark.


Les saken: Musikere tjener mer i Danmark


Men at lønnen er lavere for en musiker enn for en person med samme utdannelsesnivå og kompetanse, men som er i et annet yrke, er Trine Bille enig i.

– Lavinntektsproblemet er reelt og ser ut til å være permanent. Den indre motivasjonen for å jobbe med kunsten, er langt viktigere enn penger. Vi ser at det foregår en utbredt sponsing av kunstnere, blant annet fra ektefeller og familier. Det er jo i realiteten snakk om sponsing når en musiker "ofrer" en høyere inntekt for å kunne jobbe med den han eller hun brenner for. Og denne form for sponsing kommer aldri frem i undersøkelsene om kunstnerøkonomi, sier Bille.

Hennes konklusjon på spørsmålet om kunstnerens økonomiske verdi, er at samfunnet definitivt går i pluss ved å støtte kunstfeltets mange uttrykk.

– Hva en kunstner tilfører samfunnet av ideer, innovasjon og tankegods er vanskelig å måle, men der vi finner egnede målemetoder, viser det seg at offentlig støtte til kultur betales tilbake.


Mer blod enn betong
Komponist Ragnar Bjerkreim satt i debattpanelet og var klar i sin tale:

– Det har vært mye bygg og betong i kulturen de siste tiårene. Nå er det på tide med mer kjøtt og blod. Det er et paradoks hvis man ikke fyller de flotte kulturbyggene med levende materie, men bruker kulturpengene på administrasjon. Da får vi et blodfattig kulturliv, sier Bjerkreim. Han ser på kunstnere som et vern av demokratiet.

– Kunstnere arbeider med verdier som er eksistensielle, som humanitet, sansning og opplevelse. Dette er verdier som samfunnet er helt avhengige av for å fungere som et levende demokrati.



Ragnar Bjerkreim

To hovedproblemer
Han definerer to hovedproblemer som bidrar til en sulteforing av norske musikere.

– For det første er de offentlige sosiale rettighetene for musikere og andre kunstnere for dårlige. En frilanser vil alltid komme dårligere ut enn en fast ansatt. En gravid musiker må ha en trygghet i forhold til sin livssituasjon for å kunne være en god og skapende musiker. For det andre må politikerne tette igjen de mange hullene som er i Åndsverksloven, slik at ikke disse inntektsmulighetene forvitrer. Våre fem rettighetsorganisasjoner bidrar med nesten en milliard kroner som går ut til kunstnerne og produsenter igjen på ulike måter. Dette er en betydelig støtte som ikke går via et statlig nedsatt utvalg, og er helt avgjørende for bredde og mangfold, sier Bjerkreim.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no