Hvis de døde vågner
INNLEGG: For å bevare en levende klassisk musikk er institusjonene nødt til å endre sin forvaltningspraksis, skriver Martin Rane Bauck og Ole Martin Huser-Olsen fra Aksiom.
La oss gjøre et tankeeksperiment: Nationaltheatret presenterer sitt nye sesongprogram, hvor de gamle klassikere er i klart flertall, og teatersjefen kunngjør med den største selvfølgelighet at enhver tolkning vil følge manus til punkt og prikke, endog Ibsens sceneanvisninger og sprog skal bevares. Hvilket rabalder ville ikke det forårsake?
Tanken om en slik konservatisme, en slik hang til kostymedramaer, virker absurd i dagens teater-Norge. Hos Nationaltheatrets kolleger i musikkverdenen er dette helt normal praksis – det har alltid vært slik, og vil alltid være slik.
Musikken fremstilles som død
De norske orkester- og utdanningsinstitusjonene – med Oslofilharmonien (OFO) og Norges musikkhøgskole (NMH) i spissen – fører ikke bare en museal programmering og vektlegging, men også en fantasiløs og lite nyskapende forvaltning av denne musikkarven. Rommet dagens fortolkninger beveger seg innenfor er så ubeskrivelig marginalt at vi nærmest må kalle det ikkeeksisterende. Som kunstform står den klassiske musikken i fare for å dø ut. Er det da egentlig rart at orkestrene sliter med publikumsrekrutteringen? Musikken oppleves som død fordi den fremstilles som død.
Urørlig og hellig?
Visst er det forsøkt mye for å bøte på den manglende populariteten – felles for dem alle er konserveringen av selve musikken. Heller enn å gå til sakens kjerne, er det konteksten og konsertscenen som bearbeides. Et godt eksempel er det bejublede prosjektet Pictures Reframed, der Leif Ove Andsnes og Robin Rhodes ved hjelp av visuelle uttrykk skaper en storstilt forestilling rundt Mussorgskijs Bilder fra en utstilling. Men selve klavertolkningen er like konvensjonell som enhver annen pianists, uten videre begrunnelse. Musikken blir sett på som noe urørlig, noe hellig. Hvorfor det?
Vi må slutte å tro at musikkhistoriens verker er absolutte sannheter, monumenter som komponistgenier har hugget ut av evigheten. Tilbedelsen av Bach, Beethoven og Mozart antar ofte religiøse dimensjoner, og står i veien for et nødvendig klarsyn når musikken deres skal fremføres. Verkene er sterkt farget av datidens rådende stil og smak, og det er ikke gitt at deres foreliggende form er den eneste gyldige.
Les også: Dirigent Andrew Litton fornyer med Bergen filharmoniske orkester. "Passivt" og "tråkigt" valg, mener Magnus Andersson
Fordummende kos
Den amerikanske musikkritikeren Alex Ross skrev 28. november i The Guardian om hvordan den klassiske musikken lider under å bli betraktet som et spa hvor slitne sjeler kan søke harmoni og etterlengtet hvile. Denne holdningen må bort. Slik Ross påpeker, undermineres verkenes dybde og flertydighet – å redusere musikken til kos blir fordummende. Den besitter potensialet til å speile alle aspekter ved tilværelsen, til å problematisere seg selv, kunst generelt og våre estetiske holdninger. I det havet av muligheter dagens musikere og orkestre står ovenfor, står brorparten i vannkanten og dypper tærne skeptisk nedi, for redde til å kaste seg ut i fremmede dyp.
To hovedmåter
Det er to hovedmåter å angripe problemstillingen på: Den første går ut på å tolke partiturene på en fundamentalt ny måte. De største utøverene i historien, de vi minnes, har husket på dette. Pianisten Glenn Gould foretok radikalt annerledes interpretasjoner når han spilte et stykke for andre eller tredje gang, og avfeide sine konservative kolleger som uinteressante. I dette ligger det en innsikt om nyhetens og polemikkens verdi: Ved å konfronteres med det nye, lærer vi det gamle bedre å kjenne.
Den andre er mer omfattende: Å skrive den samme musikken på nytt igjen, å tolke den med den samme respektløsheten den en gang ble skrevet med; slik teaterregissører ofte gir seg i kast med klassikere som Vildanden og Hamlet – de henter frem verkets essens og realiserer den på en ny måte. I samtidsmusikkensemblet Aksiom har vi i prosjektet Radbrekk behandlet verker av Bach, Debussy og Beethoven på nettopp denne måten. Under arbeidet med sistnevntes Eroicasymfoni har vi tatt konsekvensene av at idealene har forandret seg i løpet av de 207 årene siden verkets fødsel: Verdisettet snus på hodet, og heller er det skjørheten og dybdene i sidetemaet som loddes ennhovedtemaets tyngde. Noe er strøket, andre ting forstørret, og alt er satt sammen i en ny kronologi.
Likevel; det er fortsatt Beethovens musikk, men den er satt i relieff mot vår egen samtid.
Institusjonene må endre praksis
For å bevare en levende klassisk musikk er institusjonene nødt til å endre sin forvaltningspraksis. For hvor skal nyskapningen komme fra? NMHs uttalte hovedvisjon er å være “internasjonalt toneangivende”, men gjør i det store og hele akkurat som de andremusikkonservatoriene i Europa. Utdanningsinstitusjonene må løse opp i det konserverende mester/ svenn-forholdet mellom lærer og student og utdanne musikere med en større og mer selvstendig refleksjonsevne rundt musikk som kunstform. Spørsmål må stilles!
Ved NMH i dag er dannelsesfagene ribbet til et pinlig minimum – de ville ellers holdt studenten borte fra øverommet...
Et "ja" til musikken
OFO og de andre orkestrene bør på sin side invitere nyskapende dirigenter, musikere, komponister og musikkvitere inn i utarbeidingen av programmering og tolkning. Hvordan lyder resultatet når for eksempel den wienerske elegansen i en Mozart-symfoni møter det 21. århundrets klangdrakt og komposisjonsteknikker? Eller når kjønnsidealene i Richard Strauss’ orkesterverker undergår en feministisk tolkning?
Å foreta radikale nytolkninger av klassikerne er ingen destruktiv handling, det handler tvert imot om en glede over musikken, en jakt etter detaljer og kvaliteter som kan trekkes frem i lyset og få oss til å lytte til verkene på en ny måte – det er et “ja” til musikken.
Det handler heller ikke om å gi avkall på all tradisjonell fremføring, men å finne en sunn balanse. Hvis musikkinstitusjonene fornyer sine holdninger og ambisjoner i forvaltningen av klassikerne, vil vi som lyttere få en beriket opplevelse, en større mulighet til refleksjon rundt hva verkene faktisk sier oss, og en større bevissthet rundt hvorfor vi elsker musikken og stadig kommer tilbake til den.
Martin Rane Bauck, komponist og initiativtager til ensemblet Aksiom
Ole Martin Huser-Olsen, gitarist og medlem av Aksiom
Siste kommentarer:
3 lokale kommentarer til denne artikkelen
KOMMENTAR
Skrevet 29.03.2011 11:49 av Frode Berg
Forleden år prøvespilte jeg og vant en jobb i OFO.
Jeg mener at det bør gå an å ha flere tanker i hodet samtidig. En institusjon som OFO skal ta vare på kulturarven. Men samtidig finnes det arenaer for eksperimentering også innenfor institusjonen. Bla gjennom kammermusikk serien i Ridehuset. Der skjer det mye spennende, og artikkelforfatterne oppfordres til å sjekke det ut.
Alle musikere og ledelse i OFO er svært oppegående dedikerte mennesker med stor respekt og kjærlighet til musikk. De aller aller fleste musikere har en mengde prosjekter på siden der det eksperimenteres
OFO jobber også med alternative konsertarenaer og former, gjennom rådhusplass konsertene, konserter med film og levende orkester etc
jeg tror at å si at alle konserverende institusjoner "MÅ" legge om kursen er en smule historieløst og korttenkt.
Det er svært viktig å ivareta kulturarven. Det er lettere å stake ut en kurs fremover om vi husker hvor vi kom fra. Det vil alltid være en haug med folk som ikke gjør dette likevel og som av og til treffer på noe genialt og fint, men en anelse historie har ingen vondt av.
Jeg kan til slutt trekke en paralell til Munch, Tidemand og Gude og andre kunstskatter. Hva om galleriene malte over originalene littegran. Fresher de litt opp, legger på litt moderne teknologi på for eks brureferden i hardanger.
Parallellen er reel nok. Om institusjonene "MÅ" bort fra de konservative tolkningene, mister vi kompetansen og referansen til historien med tiden, på samme vis som brureferd i hardanger ikke kommer tilbake om vi tar en sprayboks og tagger litt på den .
ØH... NEI.
Skrevet 29.03.2011 12:31 av Ulf Skjæran
Og at verden har forandret seg siden "Eroica" er 'alle' fullstendig klar over, men hvordan Aksiom filosoferer rundt disse forandringene med nokså (etter min mening) oppkonstruerte problemstillinger, og prøver å uttrykke det "musikalsk" (hvordan i all verden skal det uttrykkes musikalsk at 'verdisettet har forandret seg' i Beethovens 3.? Med å 'stryke og forstørre, og fokusere på sidetemaene'? Javel, ja... Det var opplysende, gitt...) finner jeg totalt uinteressant og ganske så kvasi-intellektuelt, og om NOE, så er det IKKE det man trenger MER av (filosofering og "postmodernistisk dekonstruksjon" av ymse sort) når man skal "fornye" orkesterinstitusjonene (noe jeg forsåvidt er enig i).
For det vil i HVERT FALL 'skremme folk' VEKK fra klassisk musikk, tro meg... Beklager, kall meg gjerne sur og konservativ, men som sagt er jeg i prinsippet enig i at man må gjøre "noe" med institusjonene, men ikke dette. Det er for (meget) spesielt interesserte.
BARE EN KOMMENTAR
Skrevet 31.03.2011 19:52 av Ferdinand Cosmos