Lulu på ferde!
INNLEGG: Lulus eskapader fremstår som brutal, kvinnelig kjønnsmakt, skriver komponist Helge Iberg om operaforestillingen.
Selveste Lulu, pasjeklippens store ikon fra den frivole Weimarperioden i mellomkrigstyskland, har nettopp forlatt operahuset i Bjørvika. Der har hun romstert helt siden februar med atskillig grums på sin ikke-eksisterende samvittighet.
Til tross for kuldegrader og sur nordavind over indre havnebasseng, har mange med meg tatt turen ned til Bjørvika for å oppleve den moderne operahistoriens berømte femme fatale. I midten av mars ble det etter hvert ulidelig varmt oppe på fjerde balkong med feilberegnet ullstillongs fra Dovre, men Alban Bergs opera ble likevel en mektig opplevelse. Ja, kanskje en opplevelse i mektigste laget, med tanke både på operaens lengde, et innviklet/kaotisk hendelsesforløp med metaforiske overtoner, og veldig mange klovner med innstudert kommentator-koreografi.
Innrømmes må det likevel, at jeg midtveis i andre akt fikk følelsen av å oppleve et stort kunstverk, kanskje det største hittil på min operaerfaringsliste (som dog ikke er veldig lang). I ettertankens/smakens lys ante det meg at jeg hadde opplevd smaken av fugl; men mer om det seinere.
Fantastisk musikk
Alban Bergs musikk er fantastisk, men kompakt og ”alltid der”. Her fins en overflod av subtile modulasjoner, så fett instrumentert og harmonisk intrikate, at de kan ta pusten fra hvem som helst både med og uten fartstid i musikkfaget. Musikkdramaet Lulu er imidlertid en gigantisk hybrid. Det store seinromantiske orkesterapparatet utfolder seg i Wagner/Strausstradisjonen, mens scenedramaet er en kvasirealistisk krimhistorie, riktignok med mytologiske undertoner, men med innslag av buskis, øksemord og paraplysex.
Fra balkongperspektivet ble operaens åpningsakt nærmest en tsunami av suggererende orkesterlyd og forvirrende forføringer i scenemanesjen. I akt nummer to var også musikken overveldende innholdsrik, men her fantes en perfekt utbalansert dynamikk som fikk dramaet på scenen til å leve et liv. Dermed fikk også vi i publikum en mulighet til å svelge og trekke pusten.
Anledning til å puste
Langt større anledning til å trekke pusten ble det i operaens siste del, da vi ble introdusert for et nedstrippet, kammermusikalsk univers, signert komponisten Eberhard Kloke. Selv om Klokes re- eller de-komponering bygger på Bergs egne skisser, ble denne tredje akten en slags musikalsk attpåklatt. Som noen vil vite, døde Alban Berg midt i arbeidet med operaen, og idet den tjukke geniale orkesterkroppen ble borte i sluttakten, ble også Alban Berg borte. Det vil si: borte ble dåmen av Alban-Berg-Universet; denne dypt intense postmoderne romantikken, inspirert av Arnold Schönbergs kromatiske revolusjon, men emosjonelt rotfestet i subjektmusikkens harmonia mundi.
Blir du sittende nær fire timer med et gjennomkomponert musikkdrama i insisterende nærværenhet, får du som sagt, en sterk følelse av at musikkens sjuende far i huset, komponisten Richard Wagner lusker i kulissene. Men mens Wagners dramaverden var tuftet på myte, ære, Volk und Weib, kort sagt idealisme, er Lulu en postmoderne vaudeville(urban)historie der svik, kjønn og instinkt har erstattet ideen om det godes triumf.
Les også: - Oslofilharmonen fører en museal programmering og en fantasiløs forvaltning av musikkarven
Kjønn og makt
Romantikkens idealbilde av kvinnen var en jordet, trofast og lengtende Solveig. Kontrasten fra kyniske Lulu til romantikkens opphøyde moderskjød kan knapt bli større. Der Goethe og Mahler tenker seg tilværelsens eros som das ewig-Weiblige , serverer Lulu mord, prostitusjon, lesbiske damer og incestuøse lengsler. Ja, det er så en nesten kunne tro at hvilken som helst rocka samtidsskjebne fra vår egen tid hadde hatt en liten fuckfinger med i spillet på forfattersiden. Med sånn er det naturlig nok ikke. Historien om Lulu er hentet fra Frank Wedekinds teaterstykke Pandoras Buchse (Pandoras eske/skrin) fra 1904. Etter å ha sett G.W. Pabst berømte stumfilm med samme navn i1929, ble visstnok Alban Berg ytterligere inspirert til å gå i gang med sitt ambisiøse musikkdrama.
I en scene fra Pabst film, blir voldsdømte Lulu sammenliknet med den greske myteskikkelsen Pandora. Den vakre Pandora slipper som kjent løs all verdens misérer når hun åpner sitt pandoraskrin (derav tittelen Panduras Buchse) mens uimotståelige Lulu på sin side, drives fram av en mytisk kraft som ødelegger alt som kommer i hennes vei. Sammen med frilynte Carmen og Bibelens grusomme prinsesse Salome, er Lulu blitt selve legemliggjøringen av begrepet femme fatale - den demoniske maktspillersken som forvandler mannen til et lydig redskap for sine personlige ambisjoner på den sosiale og seksuelle arena.
Fra forberedelsene da Lulu skulle settes opp i København
Brutal kvinnelig kjønnsmakt
Slike damer (eller slike sider ved kvinneligheten, muligens kvinnekjønnet) passer ikke helt inn i feministenes verdensordning, hvor mannen alltid står for trykkingen og kvinnen er den undertrykte. I det perspektivet er det interessant å lese diverse tolkende kommentarer til Pandoras Buchse, der filmens budskap blir beskrevet som en avsløring av mannlig seksualitet. Det viser seg at Lulu bare er en katalysator. Hun er ”en passivt-aggressiv utløser av mannlig destruktiv seksualitet”, og i siste instans et offer for mannssamfunnet!
Fra et mindre akademisk perspektiv, og med forvarmet ullstillongs, framsto Lulus destruktive eskapader mer som brutal kvinnelig kjønnsmakt. En type kjønnsmakt som er dyrt erfart av utallige følsomme guttemenn der de er blitt liggende igjen på forelskelsens slagmark, skadeskutt og dypt krenket – men godt forsynt med nygammel realitetsorientering: I kjønnsmaktens beinharde markedsøkonomi er jentene som oftest suverene. De er elitespillere i manipulasjonsgamet. Knallvakkert uskyldige, men med demonisk kontroll og spillkunnskap. Hatet av Strindberg og Nietzsche – mer irrasjonelt utspekulerte enn oberst Khadafi i sine aller beste tulletaler.
Offer for egen grådighet
Nå går det jo slett ikke så bra med Lulu, verken på filmen eller i operaen. Hun straffes med fattigdom og prostitusjon og ender sine dager i armene på selveste Jack the Ripper, som hun har tilbudt gratis sex fordi hun ”tente på fyren”. Den tragiske slutten kan selvsagt tolkes som en ”avsløring av mannlig destruktiv seksualitet”, men mer nærliggende er det vel å se paralleller i diverse myter og historiske hendelser der skurken (som oftest en herremann) blir offer for sin egen grenseløse grådighet. På den andre siden: Dersom noen måtte ønske å framstille voldsdøde despoter (romerkeiser Caligula, giljotinrevolusjonist Robespierre eller ”vår egen” Saddam Hussein?) som ofre for mannsamfunnet - da må vi i en viss forstand gi dem rett.
Samtidskunsten og håpet
Pandora betyr ”den evnerike”. I følge gresk mytetekst er hun den første kvinne - skapt av Zevs sjøl, og utstyrt med skjønnhet, intelligens og nysgjerrighet. Og i likhet med Bibelens Eva, er det den utstyrlige nysgjerrigheten som setter galskapen i gang. Eva spiser av den forbudte frukten, Pandora åpner ”det forbudte skrinet”, og resultatet er all verdens trengsler for menneskenes barn. Med ett unntak: Det fins fremdeles en liten fredfull skapning i Pandoras skrin. En liten fugl som bærer håp og trøst i sin strupe.
Mangt er skrevet og spekulert om kvinnen som demonisk arketype, men langt mindre oppmerksomhet er rettet mot ”det feminine” som håpets beskytter. I så måte har Pandora noe mer og bedre å tilby enn Lulu. Helt for egen regning og uten tillatelse, har jeg lyst til å knytte dette håpet til kunsten og kunstens rolle i kulturen. Men i et sånt forehavende er det liten støtte å hente fra samtidskunstens selvforståere. Og det er ikke vanskelig å forstå.
Dagens samtidskunst er mest opptatt av å speile tiden. Som Tidsåndens våpendrager og hengivne opplysningsmann, er samtidskunsten naturalismens og biologiens kunst, fullstendig innforstått med meningsløsheten i det tomme universet. Den er ikke bare uten håp, den er intenst opptatt av å forstørre og karikere dette håp-løse ved menneskenaturen og samfunnsskabelonen. Samtidskunsten gasser seg uhemmet i de mest illeluktende sekreter fra pandoraskrinet og holder lattermildt tilbake hvis noen skulle ønske seg en mindre destruktiv visjon å bruke talentet sitt på.
Smak av fugl
Fugl er feigt. Håp er treigt. Men håp skaper lengsel og mening, noe å strekke seg etter. Kunstens fremste oppgave behøver ikke handle om å gjøre oss illusjonsløse. Vi trenger ikke flere urinaler på stas for å forstå poenget om at ingenting har verdi i seg selv. Kunsten kan tvert i mot gi oss en grunn til holde ut; skape en form for forsoning midt i alt det meningsløse.
Komponisten Arnold Schönberg oppfant sitt tolvtonesystem for å unnslippe de tonale hierarkiene i ”den borgerlige musikken”, men tørrla langt på vei det harmoniske universet der sentimentet holder hus. Alban Berg forholdt seg lydig til sin læremesters revolusjonære prinsipper, men samtidig handlet hans komponistiske virke om å snike tonale spenninger og tradisjonelle former inn gjennom bakdøra.
Det fins verken håp eller trøst i historien om Lulu. Den handler dypest sett om naturens voldsinstinkter som ikke lar seg temme av kulturelle forordninger. Men Alban Berg fargelegger sin postmoderne antiheltinne med musikk som bærer lengselen i seg. Han drypper hele tiden små og store spenningskapende modulasjoner ned i sin abstrakte vev for å få følelsene i tale. Det er nettopp da det begynner å smake av fugl.
Teksten har tidligere vært på trykk i Klassekampen.
