More is less
Asbjørn Schaathun var leder i juryen for Arne Nordheims komponistpris. Dette er talen han holdt til årets vinner, Trond Reinholdtsen.
La oss starte med en anekdote for å avdekke en av prisvinnerens mangfoldige sider: hans undersøkende forhold til omgivelsene. Han er også noe så sjeldent som en hobbysosiolog med hang til spontane undersøkelser i marken.
Jeg vil få lov til å forklare: En solfylt sommerdag på vakre Grünerløkka er undertegnede på vei hjem fra en eller annen småtrist brødjobb – men dog - ferietur lokker dagen etter, så humøret er ad oppadstigende. I det jeg skal svinge inn porten til min daværende bopel over Parkteatret får jeg imidlertid øye på en arbeidsledig komponist, i dette tilfelle altså prisvinneren. Jeg aner uråd: det er sol, en komponistkollega driver dank og ølkranene er åpne og mange - en uheldig kombinasjon hvis målet er å bidra til byggingen av landet - resten av dagen. Svært mange har imidlertid allerede latt seg forlede til å forlate nasjonsbyggingsprosjektet skal jeg dømme etter den store ansamlingen mennesker som allerede har tatt plass ved bordene.
Les også: Pris til Reinholdtsen
En undersøkelse
Godt oppdratt som man er, innleder man en konversasjon med komponisten og øldrikking påbegynnes. Livet leker, solen skinner og pikene er mange og sommerlige. Imidlertid, det er som nevnt dårlig plass, så vi må finne sete i trappen opp til berømte Parkteatret Bar. Jeg vet ikke hva det er, men i hvert fall, til tross for ubekvem sittestilling: motet stiger og prisvinneren bestemmer seg plutselig for å gjenomføre en akutt sosiologisk undersøkelse: Hva om han nå griper hver eneste pike som passerer for å gå inn i baren i hånden fra sin bokstavelig talt, underlegne sittestilling, klemmer hånden varmt og hyggelig til, ser opp på den angjeldende og sier med sitt mest sjarmerende smil, ”Hei!”.
Som sagt så gjort. Vitenskapsmannen har tatt bolig i prisvinneren. Undersøkelsene blir gjennomført med stor systematikk og stort mot; det er naturlig nok ikke alle som er like begeistret for denne henvendelsen fra en vilt fremmmed herre, men det vitenskapelige målet med undersøkelsene står over eventuelle personlige belastninger.
Systematisert virkelighet
Resultatet av undersøkelsen viser raskt at det kan bokføres tre kategorier reaksjoner i følge prisvinneren: a) Kvinner som reagerer forfjamset og ikke forstår hva henvendelsen dreier seg om i det hele tatt. Kategori b) Kvinner som reagerer med forvirring og kontant tilbaketrekking av hånden (i noen tilfelle også med en smule aggresjon) - og kategori c) som besvarer hilsenen med et spontant ”Hei!” akkompagnert av et bredt sommersmil.
Det viktigste er imidlertid at prisvinnerens mål er nådd: et hjørne av virkelighetene er undersøkt, kategorisert og systematisert; Den aller enkleste form for aksjon for å bringe liv og musikk sammen gjennom en ekte eksprimenterende holdning, fra latinens ex–peri, ”utenfor seg selv”, har funnet sted.
Som trend-restaurant
I Oslo by har vi, som kanskje ikke så mange vet, to fungerende operahus. Det ene tør være viden kjent for sin fantastiske bygning og huser Den Norske Opera&Ballett. Noen få stenkast unna ligger imidertid en unnseelig bygning, en første etasjes leilighet i en bygård, adresse Oslo øst. Leiligheten tilhører og rommer Den Norske Opra. Som en annen tidsbegrenset trend-restaurant eksisterer dette operahuset kun for tre år og det er proklamert en ambisiøs produksjonsplan i løpet av denne tiden for i alt 15 ”opraer” – altså, ”operaer” uten bokstaven ”e”.
”Less is more” er det noe som heter. Spørsmålet er om dette operahuset er et uttrykk for ”less” eller ”more”. Den fysiske rammen er nok ”less”, men innholdet og målsettingen uttrykt gjennom husets kunsteriske manifest kan neppe betegnes som noe annet enn ”more”.
Parallelt festspillhus
I manifestet publisert 1.desember 2009 i forbindelse med åpningen av ”Den norske Opra”, heter det:
”Den norske Opra” vil fungere som en parallell til Richard Wagners berømte Festspillhus i Bayreuth som ble bygget eksklusivt for å fremføre Richard Wagners operaer.”
Og videre:
”Oprane vil være i vidt forskjellig format, fra store sceniske produksjoner og gjestespill, til konseptuelle skisser, innspilte usynlige operaer og musikalske fremføringer.”
Det høyst orginale grepet er imidlertid at alt dette ikke bare skal sammenføres i samme lille leilighet men at operahusets alle funksjoner skal føres sammen i en og samme person:
”Prisvinneren vil være den diktatoriske operadirektøren, komponist og hovedrolleinnehaver, direktør og produsent, men vil også invitere kunstnere til å ta del i forskjellige former for samarbeide i hver enkelt produksjon. En enkel og billig leilighet i første etasje i en bråkete gate i Gamlebyen i Oslo vil fungere som operahus og scene, med et operahus’ alle tradisjonelle funksjoner intakt så som PR-kontor, restaurant, programbokutgivelse og fagforeninger, hvor hele institusjonen vil bli kunsterisk utforsket og utnyttet.
Hovedsiktemålet for prosjektet vil være å undersøke muligheter for radikale og uventede måter å forstå operaformen på som kunstform ved å utnytte hele opera-apparatet som et eksperimentelt felt.”
Ny musikkteaterform
Komponisten og dirigenten Pierre Boulez tolker musikkhistorien gjennom å hevde at den består av underdrivere og overdrivere. Her holder altså en overdriver og underdriver hus i en og samme person! I sannhet et ambisiøst prosjekt - og prisvinneren har allerede skapt en ny musikkteaterform gjennom sine ”opras” og deres ”komprimerte maksimalisme”.
Kjærlighet til tradisjonen
Men - hvis man ikke har kjærlighet har man intet. Leser vi prisvinnerens prosjekt innfor forståelsesrammen av det moderne prosjekt kan det lett leses som en nok en demonterende og ironiserende holdning til historien og genren; Det er bare så altfor lett å bare ”holde med” samtiden og ironisere over det mennesker har tenkt ut før ens egen tid.
I sitt prosjekt med altså Bayreuthske proposjoner, spiller årets prisvinner på fortiden med stor kunnskap og en sår underliggende form for kjærlighet til tradisjonen og institusjonen. Gjennom dette skapes en egen robust poesi som er fysisk og barnslig men aldri triviell og som ofte gir opphav til absurde tildragelser som av mange kanskje kan oppfattes som et uttrykk for den store ironi. Et slikt storverk og en egen verden som prisvinneren er i ferd med å skape, kan jeg forsikre, kan ikke holdes sammen bare med ironien som ankerfeste.
Aldri likegyldig
Derimot inntar prisvinneren ofte klovnens rolle gjennom sitt spill opp mot tradisjonen med sitt skrå blikk, en uavendelig sans for timing og med en helt spesiell musikalsk Fingerspitzgefühl. Gjennom dette har prisvinneren skapt et helt eget univers hvor, selv om man møter det med den største skepsis, så må man bare gi seg hen: Det er originalt, det er absurd men det er aldri likegyldig - men aller mest er det båret oppe av at kjærligheten til det hele er fullstendig inntakt .
Klovnens budskap
Og apropos klovnen som rolle: Den danske filosofen Søren Kierkegaard forteller i sin bok Enten-Eller om klovnen som kommer foran sceneteppet og avbryter forestillingen for å fortelle at teateret brenner. Alle hører. Men alle synes det bare er morsomt all den tid han har stor rød nese og for store sko.
Pass opp! Kanskje klovnen i Den Norske Opra snakker sant, vårt operahus brenner og det er kanskje på tide å komme seg ut - eller kanskje ikke, det er jeg ikke sikker på, etter møtet med prisvinnerens verker.
More is less
Helt til slutt: ovennevnte dag på Grünerløkka går over i kveld og ender med at prisvinneren trakterer et flygel for noen tilfeldige, nye ”venner” vi har pådratt oss i løpet av kvelden. Med et imponerende originalt ”secco”, altså et kort og tørt anslag og uten det minste pedal, i en slags ekstra tørr Glenn Gould-stil, tar prisvinneren oss igjennom noen fuger fra Bachs Das Wohltemperierte Klavier. Sommernatten svinner hen og virkelighetens lyder innhenter oss igjen, akkompagnert av prisvinnerens usvikelige Fingerspitzgefühl.
Trond Reinholdtsen, gratulerer med Nordheimprisen for 2011 - og måtte du få et langt, kreativt liv både som operakomponist, direktør og fagforeningsleder.
Trond, more is less i ditt tilfelle.
Asbjørn Schaathun er leder i Norsk komponistforening
