Rydd opp i musikkeksporten!
INNLEGG: Musikken har ingen tid å miste. Hvis en skal få offentlige midler til eksport framover, så må satsningen mellom MIC og MEN koordineres, skriver Tore Flesjø, leder i Norsk Jazzforum.
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 skriver Kulturdepartementet at MIC Norsk musikkinformasjon (MIC) og Music Export Norway (MEN) sammen skal lage en ny støtteordning for eksport og utenlandsturnering.
Dette er positivt! Norsk jazzforum (Njf) hører med til de som lenge har ment at arbeidet med eksport og lansering må koordineres og samkjøres mellom de to enhetene. Det er ikke hensiktsmessig at de verner om egne områder, men likevel tråkker i hverandres bed. Det bør ikke være noen motsetninger i dette arbeidet, men heller positivt at arbeidet samkjøres og dermed effektiviseres.
Har utviklet seg til konkurranse
Det var opprinnelig MIC som tok initiativ til å opprette MEN. Bakgrunnen var at man ville sammen med musikkbransjen/platebransjen styrke den reelle eksporten, og ikke «bare» jobbe med informasjon. Etter beste kommersielle tenkning ble det til og med etablert som A/S. Tanken var åpenbart at det skulle være en arbeidsdeling og at disse to enhetene skulle utfylle hverandre.
Det som skjedde var at det nærmest ble en konkurranse, og at de gjorde mye av de samme tingene med små ressurser. Hverken norske eller utenlandske aktører forsto at det var to aktører og hvem en skulle henvende seg til i de forskjellige casene. I tillegg ble det tydeligere og tydeligere at noen måtte ta ansvar for å få til en bevisst eksportpolitikk på musikkområdet. Noen burde koordinere innsatsen. De fleste musikkorganisasjonene gjør noe oftest ut fra sin internasjonale sjangerkontakt. Plateselskapene gjør også noe ut fra enkeltartisters behov og muligheter.
Klart behov for koordinering
Situasjonen er at det innenfor flere områder utvikles fantastiske musikere/band i Norge. Det norske markedet er for lite for de fleste som ønsker musikken som en levevei, så at responsen internasjonalt er relativt bra er kjempepositivt. I de fleste støtteordningene i dag går så mye som 50/60% av midlene til søknader om å reise i utlandet (FFUK, FFLB, Njfs ad hoc osv., -til og med ensemblestøtten i Kulturrådet går aktivitet i utlandet). Flott det. Men for å utnytte ressursene bedre, få bedre fokus, bli mer synlig og ha en tydeligere eksportprofil, må kreftene samles og koordineres. Dette har vært sagt i flere år. Eksportfeltet er for fragmentert, og vi mangler den oversikten vi trenger for å sette i gang de riktige tiltakene.
Både Løken-utvalget og Giske-regimet så dette og gjorde et tappert forsøk på å ta tak i det. Så har krangelen mellom foreldet kommersiell tenkning og litt for høy kulturell profil ikke klart å enes.
Det er en skam.
Derfor har vi både i kroner og organisering tapt, i hvert fall fem år, i denne MIC/MEN saken. I mellomtiden er det i tett kontakt mellom næringene med hell blitt koordinerende enheter på litteratur- og billedkunstområdet med sine NORLA og OCA kontorer. Slik et felles MIC/MEN ville kunne bli.
Summen av de små
Det er småsegmentmusikken som er norsk musikks største eksportvare. Det er ikke én enkelt stor artist. A-HA kommer max hvert 20 år. I mellomtiden må vi satse på de små segmentene og de artistene som er «annerledes». MEN har skjerpet aktiviteten de siste to årene. Men de er ikke gjort nok i forhold til disse små segmentene. Det snevre Blackmetal er kjempestore internasjonalt. Jazzen har gjort det relativt bra. Folkemusikken stormer fram. Det sære her hjemme kan i en global sammenheng få et stort marked relativt sett. Vi tror at det som har gjennomslagskraft, er det som oppfattes som annerledes.
Da nytter det ikke at en døende platebransje styrer dette framover og ikke endrer kurs. MEN tror ikke på kunst og kultur innen musikk. Samtidig har kulturbransjen godt av å lære seg mer om markedsføring og planmessig jobbing. Selv om det er en illusjon å tro at dette kan bli næring i kommersielle forstand. Det er en brøkdel som kan klare seg økonomisk. Derfor må eksportinnsatsen bygges på en aksept av at det er det innovative og det originale som det må satses på. Og at det er summen av de små som vil vinne fram, - og samlet gi størrelse.
Satsingen MÅ koordineres
I de siste Stortingsmeldingene som omhandler musikk og formuleringene i de seneste Statsbudsjettene sagt at nå må musikkbransjen samle seg og gå sammen om et felles MIC/ MEN. Det er ikke noe mer å fomle med. Antakelig setter Kulturdepartementet reell makt bak et slikt krav hvis det skal komme mer penger til eksportområdet framover. Det bør alle som ser framover, og som vil ut og spille stille seg bak. NÅ.
Sjangerorganisasjonene er enige om dette, de fleste aktive musikerne er enige i dette, Njf støtter dette, de fleste i Samstemt! er i hovedsak enig i sak, det er også Musikernes Fellesorganisasjon. Det har blitt jobbet utrolig mye med å få dette til. Det er flertall i MIC-styret. Det er bare for MEN å åpne seg. Ellers så må Kulturdepartementet gjøre det. Musikken har ingen tid å miste. Hvis en skal få offentlige midler til eksport framover, så må satsningen koordineres.
Forholdet mellom utlandet og Norge
En annen viktig side av saken er beslutningen om å øke eksportbudsjettene og forholdet mellom eksport og aktivitet i Norge. Kulturdepartementet vil overføre 4 millioner kroner fra Norsk kulturråd til en felles MIC/MEN ordning for eksport. Som nevnt er det positivt med en tydeligere satsing på aktivitet i det internasjonale markedet. Men det kan se ut som om Norsk kulturråd tolker Kulturdepartementets formuleringer i Statsbudsjettet for 2012 så strengt at de mener at alle tildelinger fra Norsk kulturråd heretter skal gå kun til Norge. For ikke å si Distrikts-Norge. I så fall rammer det både ensemblestøtten og den nye viktige musikerstøtten hvor deler av støtten har gått til musikeres aktivitet også utover landegrensene.
Unngå katastrofe
Det kan ikke departementet ha ment. I alle møter som har vært i departementet, er det blitt understreket av flere aktører, at det ikke kan lages vanntette skott mellom innland og utland i Kulturrådet.
Hvis dette skjer, reduseres tvert i mot utenlandsmulighetene for musikerne. Eksportmulighetene vil svekkes og det var jo ikke meningen. I så fall må enda større beløp overføres til en ny styrket eksportstøtteordning. For det er utenlandsmarkedet som øker og reelt gir økte arbeidsmuligheter for musikerne, ikke i så stor grad det norske. Dette må Kulturdepartementet og Norsk kulturråd klare opp i umiddelbart, for å unngå en katastrofe for en rekke aktive norske musikere.
MIC er eier av redaksjonelt uavhengige Ballade.no, red. anm.
Siste kommentarer:
3 lokale kommentarer til denne artikkelen
HVA ER DET SOM ER SÅ VANSKELIG?
Skrevet 27.10.2011 15:08 av ALEX
1 av 2
Appropos Arild Andersens innlegg i saken om norsk musikkeksport;
Jeg husker godt Arild Andersens og norsk jazz's første inntog på den Internasjonale jazzscenen bak jernteppet i 1973.
Jeg innså fort at denne norske musikken var såpass unik at den burde få komme ut i verden - selv bak jernteppet.
Dete var selvsagt på høyden av den kalde krigen mellom øst og vest.Og det tok timevis bare å vente på å få en telefonlinje til Polen (som også selvsagt var avlytttet)
Etter et par telefoner var likevel oppdraget sikret. Arild Andersen & hans musikere dro til den annerkjente "Jazz Jamboree" i Warzawa og opptrådde for flere tusen mennesker, og det var øyeblikkelig suksess. Det var dessuten hans bursdag, så hele kongressalen stemte i "Sto lat Sto lat" ("Happy Birthday To You" på polsk)
Dette var forøvrig samme kongresshall som Rolling Stones oppdro på når de for første gang kom til Østblokken.
Ut ifra min sterke vilje til å promotere egnet norsk musikk, og kun støttet ut av min egen lomme og gode kontaktnett , så fikk jeg også formidlet Karin Krogh til å dra neste år for å følge opp den norske suksessen til Arild Andersen. Dette førte også til formidlingen av det norske rockebandet "Junipher Greene" og deres omfattende turné i Polen, hvor de også spillte på stadioner. Publikum var gale etter dem.
x) fortsetter under
HVA ER DET SOM ER SÅ VANSKELIG? DEL 2
Skrevet 27.10.2011 15:16 av ALEX
Men alt startet fra det at jeg hørte norsk musikk og aktet på dette. Og benyttet meg av min polske kontaktflate som jeg hadde der som "teenage recording artist."
Deres suksess fulgte jeg selv opp videre som polsk musikk-korespondent på Nasjonal Polsk Radio fra Oslo, hvor jeg på min Revox utdypet informasjon om disse norske musikk-perlene. Feedbacket var utrolig. Entusiasmen jeg selv hadde, hadde spredd seg videre som ild i tørt grass.
"Fy Flaten!" hørte jeg hele tiden på telefon fra promotørene og media i Polen. "At det finnes så bra band fra Norge - som de ikke engang viste om. Og de ville ha dem tilbake. Jeg krevde ikke prosenter og jeg gjorde dette alene. Det gav meg stor glede, og det er ennå svært positivt å tenke tilbake på.
Det var da. Det fantes selvsagt ikke engang internett, mobiltelefon, Youtube, pengestøtter og alt av moderne kommunikasjonsmidler av idag.
Hva har så dette med dagens situasjon å gjøre? Har vi noe å lære fra dette?
Jeg forstår ikke at det skal være så problematisk å gjøre en god jobb for Norsk musikkeksport med all støtten og mulighetene man har av idag.
Det er mulig å gjøre suksess - hvis du vet hvordan.
ALEX.
Forente Aktører
HELHET.
Skrevet 11.11.2011 10:49 av Kristin Asbjørnsen