Sugerør eller konstruktiv kritikk?

INNLEGG: Kunstnere må bli flinkere til å forklare hva støttepengene faktisk går til, skriver Arthur Kay Piene. Teksten er en oppfølging til Ib Thomsens innlegg i Aftenposten om sultne kunstnere.

Glem den unødvendig provoserende retorikken og manglende kunnskapen til Ib Thomsen. Glem feberfantasiene til FrP-ere om Vibeke Løkkeberg som sitter på Kunstnernes hus og bruker hele garantiinntekten sin på å spandere rødvin til venner.

Se nærmere på de faktiske poengene som står på trykk i Aftenposten 1. mars.


Les Thomsens innlegg: Kulturen dør uten sult


Slapp, slappere
Jeg har skrevet om prosjektbeskrivelser for å bedre tilpasse meg Norsk kulturråds politisk funderte formålsparagraf. Jeg har spilt konserter for fire betalende publikummere, og endt opp med en grei dagslønn utelukkende betalt av Kulturdepartementet.

Og ikke minst har jeg merket at jeg blir marginalt, men merkbart slappere på å promotere egne konserter der jeg er garantert en fast hyre. Jeg har merket at konsertarrangører gjør det samme, og jeg regner med at de fleste av dere har gjort det samme.


Følg Ballade på Facebook


Derfor er det viktig at vi ikke gjemmer oss i den offentlige ordvekslingen om subsidieringen av norsk kulturliv. Hvis ikke kommer mye av de fantastiske produktene som blir laget med hjelp av kulturkroner til å bli overskygget av en usaklig og kunnskapsløs debatt.

Vi vil også fremstå som at vi er mer opptatt av å bore sugerøret ned i statskassa enn å komme med konstruktiv kritikk av systemet.


Kritisk til musikkbyråkratiet
For det første må vi ikke la FrP få monopol på å diskutere hvor godt Kulturrådet fungerer. Mange kolleger jeg har pratet med om dette, er kritiske til måten musikkbyråkratiet vårt er organisert. De fleste av oss har ideer til det vi oppfatter som mer kulturvennlige løsninger. Få kommer til ordet i den store debatten.


Les også: Visjonær kulturpolitikk = Stille samhald?


Nå andre enn likesinnede
Men viktigst av alt er det at vi begynner å forklare hva støttepengene våre faktisk går til. Hvor lite som blir igjen til de utøvende kunstnerne etter at lydmenn, bilutleiefirmaer, hoteller og overprisede kinarestauranter har fått sin del av turnéstøtten.

Hvor få musikere som faktisk får arbeidstipend, selv om vi gjør en populær og godt ansett innsats for norsk kulturliv.

Hvor mange av oss som faktisk har noe FrP ville kalt en ”ordentlig jobb” ved siden av den utøvende virksomheten.

I tillegg må vi selvfølgelig prøve å overbevise andre enn likesinnede om at dyktige musikere er like viktig for det norske folk som kantinesjefer eller veiarbeidere.


Må ta ordet nå
Om ikke noe annet skjer så får vi i hvert fall en litt mer saklig debatt om disse temaene fremover. Vi kan også få belyst hvor små summer det er snakk om, i forhold til Det Norske Statsbudsjettet.

Og vi må forresten ta ordet nå, før Erik Fosnes Hansen og Tore Renberg blånekter at det finnes forbedringspotensial i kulturkroneriket Norge, og Siv Jensen blir sjokkert og stjeler resten av spalteplassen.

Arthur Kay Piene er jazzmusiker, komposisjonsstudent og skribent.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no