Slik presenterer gitarist og frilanser Bent Patey seg på sin hjemmeside.
Foto: http://home.c2i.net/w-201664/

Politikken og frilansmusikerne

INNLEGG: På sitt verste er kulturpolitikk en feit igle som suger næring ut av musikklivet, skriver musiker Bent Patey.

I de nesten 40 årene jeg har jobbet som frilansmusiker har politikere og kulturbyråkater forsøkt å få vår arbeidssituasjon inn i "ordnede forhold". Denne prosessen med å få orden på kunst og kunstnerne generelt er åpenbart ganske ressurskrevende. Jeg vil påstå at det i enkelte fylker nå er flere kulturbyråkrater enn skapende og utøvende kunstnere.

Med jevne mellomrom bruker Kulturdepartementet noen millioner kroner på å engasjere diverse aktører innen sosialforskning. Disse lager spørreundersøkelser for å finne ut hvordan vi egentlig har det, slik at "kunstnerpolitikken skal få et bedre fundament å bygge på". Når undersøkelsene er ferdig, blir det sendt rapport til Norsk Kulturråd med en anbefaling om videre forvaltning. Der blir rapporten liggende i en skuff til neste gang man skal undersøke kunstnernes levevilkår.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Neppe betydning for kunstnere
Hvis det overordnede målet med disse undersøkelsene er å sysselsette byråkrater, er de muligens en suksess. For kunstnere i Norge har de neppe noen betydning. Denne såkalte kunstnerpolitikken er drevet av andre interesser enn de som innehas av den angivelige målgruppen. Derfor er det også logisk at kunstnerne ikke blir hørt når politikken utformes. Å prøve og endre kulturbyråkratiet er som å flytte en kirkegård: Du får ikke mye hjelp av dem som er der allerede.

En amerikansk kollega av meg sa en gang: If your mouth is too full, it won't speak politics. Dette kan være forklaringen på hvorfor kulturbyråkratene selv ikke ønsker noen debatt om sin egen rolle.


Grelt eksempel
I alle år er det blitt sagt at en unødvendig stor del av pengene blir borte på veien mellom Kulturdepartementet og artistene på scenen. Kulturbyråkrater på fast lønn, med syke- og pensjonsordninger koster jo sitt. I tillegg kommer dyre kontorlokaler og en rekke frynsegoder som de fleste musikere kan se langt etter. Det som imidlertid er enda verre er når staten forsyner seg med verdier som bransjen selv genererer. Det foreløpige grelleste eksempelet på dette så vi etter opprettelsen av Norsk Kasettavgiftsfond i 1983. Fondet ble etablert på initiativ fra aktører innen musikk og film for å kompensere for det tap som rettighetshavere hadde på økt privat kopiering. Avgiften som ble lagt på salg av alle uinnspilte kasetter ble forvaltet av Finansdepartementet, og innbragte over 80 millioner kroner det første driftsåret. 60 av disse millionene gikk rett i statskassen, mens aktørene innen musikk og film fikk dele resten.

Denne praksisen fortsatte i årene som fulgte, og i 1996 gjorde jeg et intervju med Ståle Dokken. Han var på den tiden rådgiver hos statsminister Brundtland og en av pådriverne for rock på statsbudsjettet. På mitt spørsmål om hvordan dette statlige tyveriet kunne forsvares, hadde han kun ett svar: Det koster å drive A/S Norge.


Les også: Ny rapport om UDs utenlandssatsning


Feit igle
For oss som reiser land og strand rundt og spiller, uten nevneverdig støtte, har ordet ”kulturpolitikk” kanskje en litt annen klang enn for andre som har sin inntekt fra kultursektoren i Norge. Kulturpolitikk assosierer vi gjerne med monumentale prosjekter med budsjettsprekk, statlig tyveri av fondsmidler, sysselsetting av kulturbyråkrater, sakkyndige råd og faglige utvalg. På sitt verste er kulturpolitikk en feit og urokkelig igle som suger næring ut av beina på et oppegående musikkliv, for så å dele ut krykker til noen få utvalgte, i form av garantiinntekter og støttesmuler.

I den senere tid har det spesielt vært fokus på Music Export Norway (MEN) og Norsk Musikkinformasjon (MIC). Førstnevnte har gjennom flere år mottatt titalls millioner offentlige kroner for å markedsføre norsk musikk i utlandet. Det er virkelig oppsiktsvekkende at det ikke foreligger et eneste resultat av denne satsingen, utover påstanden fra daglig leder Inger Dirdal om at "vi får jo kjempegode tilbakemeldinger på norsk musikk". At MEN ikke har klart å selge en eneste artist sier heldigvis ikke noe om kvalitetsnivået på norske artister, men dessverre sier det mye om manglende kvalitetssikring av aktørene som er satt på denne jobben. Det er også oppsiktsvekkende at MEN kommer løpende etter Jarle Bernhoft med 900 000 kroner, etter at han selv og managementet hans hadde klart å feste grepet i utlandet på egenhånd.


Heller til musikalsk virksomhet?
Berettigelsen av stiftelsen Norsk Musikkinformasjon og et offentlig tilskudd på nesten 10 millioner kroner inneværende år bør også tåle en nærmere vurdering. MIC gir ut nettavisen Ballade som tilbyr leserne daglige nyheter fra musikklivet. Redaksjonen holder til i et av Oslos mest lukrative kontorlokaler i det gamle Universitetsbiblioteket på Solli plass, og blant avisens nyhetsoverskrifter finner jeg:

Popsenteret med fagråd
Popsenterets fagråd ble etablert tidligere denne uken og skal fungere som et rådgivende organ for senteret, heter det i en pressemelding.

Brasspriser
Eikanger-Bjørsvik Musikklag vant elitedivisjonen under brass-NM.

...og så oppsto en viktig sak i musikk-Norge som faktisk tok beslag på tre av overskriftene i musikkavisen Ballade:

Venn og vininteressert
Redaktøren i Jazznytt er blant dem som har kjøpt vin av Vestnorsk Jazzsenter.

Anmeldt av eget styre
Lederne i Vestnorsk Jazzsenter anklaget for ulovlig vinsalg.

- Full tillit til styret
Norsk Jazzforum tror styret i Vestnorsk Jazzsenter ordner opp i vin-saken.


Spørsmålet melder seg naturlig om pengestøtten til ovenstående med fordel kunne vært brukt på å stimulere musikalsk virksomhet.


Heller underholdningsavdelingen
Blant Norsk Musikkinformasjons aktiviteter inngår konferanser hvor gjerne høytravende temaer diskuteres og drøftes.

På oppdrag fra Kulturdepartementet inviterer nå MIC til innspillskonferanse om temaet "Balanse i Musikken". Her vil det bli redegjort for en nasjonal handlingsplan for bedre kjønnsbalanse innen musikkfeltet, og deretter vil et diskusjonsforum drøfte om tiden er inne for å lage en nasjonal strategi for dette i Norge.

Jeg tenker umiddelbart at dette er noe som Harald Eia burde ta direkte med kjønnsforskerne på Blindern, og at underholdningsavdelingen sikkert vil få dekket kostnadene via NRK-lisensen. MIC pleier imidlertid alltid å understreke at konferansene er gratis, men vi som er vant til å dekke alle kostnader selv, vet bedre. There is no such thing as a free lunch.


Les også: - Å utelate er også politikk


Mer til musikerne, mindre til byråkratene
Fra vår synsvinkel som turnerende musikanter, ser vi betydelige summer som suser forbi oss og havner i lommene på kulturbyråkrater og hobbymusikere. Samtidig sliter våre oppdragsgivere med å overleve, og da snakker jeg om alle ildsjelene og konsertarrangørene i de autonome, kreative miljøene rundt omkring i landet. Den offentlige interessen for disse aktørene er som regel begrenset til innkreving av skatt, moms og arbeidsgiveravgift.

Gir vi disse verdifulle kultursprederne i lokalsamfunnet bedre rammevilkår, og samtidig lar musikerne få beholde mer av de verdiene de genererer, kan man spare noen millioner over kulturbudsjettet. Dette vil koste mange byråkrater jobben, men det finnes neppe en musiker som går til grunne som følge av dette. Det måtte i så fall være de kulturbyråkratene som legitimerer seg som musikere ved å trekke munnspill opp av stresskofferten.

Bent Patey har denne hjemmesiden

Del artikkelen på:
                    |     Mer
Slik presenterer gitarist og frilanser Bent Patey seg på sin hjemmeside.

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Festivaler nå

Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no