For det tvetydige teater
INNLEGG: Det er viktigere enn noensinne å anerkjenne musikkens mulige plass i teateret, skriver komponist Henrik Hellstenius.
Den internasjonale Ibsenprisen ble nylig gitt til komponisten og teatermannen Heiner Goebbels. Med det har en høythengende teaterpris gått til en kunstner som har fornyet musikkens relasjon til teateret og teaterets relasjon til musikken.
Heiner Goebbels er en stilskaper i moderne europeisk musikkteater, et teater med røtter i avantgardeteateret og den moderne kunstmusikken. Han har skapt en lang rekke forestillinger som i dag er referanseverk for andre som arbeider med musikk og teater. Han har klart det mesterstykke å få til en musikkteaterform som både er nyskapende, samtidig som den kommuniser langt utover en smalere samtidsmusikk/samtidsteaterscene.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ørene opp for hørespill
Det som først skapte oppmerksomhet om Goebbels arbeid her i landet var hans hørespill, som ofte var medtekster av den store tyske forfatter og dramatiker Heiner Müller. Dette samarbeidet inspirerte mange andre kunstnere, ikke minst her i Norge til å åpne opp mulighetene som ligger i møtet mellom tekst, musikk/lyd og scenerom. Flere av våre viktigste frie grupper innen musikk, dans og teater har blitt inspirert av Heiner Goebbels tidlige arbeider.
Teater er en sammensatt kunstform, den består nesten alltid av flere elementer som sammen skaper det uttrykket man opplever fra salen. Tekst er bare en del av dette det er også lys, bevegelse, scenografi/objekter og naturligvis lyd/musikk. Denne veven av elementer er bestanddelene i de fleste teaterforstillinger av, men oftest er hierarkiet i det tradisjonelle teateret slik at det er teksten, og psykologien man utleder fra den, som er dominerende.
De andre elementene bidrar til å forsterke eller tydeliggjøre teksten.
Men publikum oppfatter mening fra mer enn bare tekst, det oppstår mening i det øyeblikket en lyd skapes i et teaterrom, eller et lys skrus på. Publikum oppfatter det og ”leser” det. Fyller det med meningen eller prøver å finne mening i det; som estetisk uttrykk for et noe som gir mening på et annet nivå en det psykologiske og emosjonelle.
Goebbels snakker om sine egne arbeider:
Heiner Goebbels winner of 2012 International Ibsen Award (short version) from Nationaltheatret on Vimeo.
Liker ikke pannekake
Goebbels har ved flere anledninger snakket om at alle de elementene som teater består av skal være selvstendige og likeverdige deler av en forestilling. Det skal arbeides med lys, musikk, tekst, bevegelse og scenografi parallelt, slik at det oppstår en polyfon eller flersjiktig vev som respekterer de ulike trådenes egenart og mulighet for å skape mening.
Det betyr blant annet at han er sterkt imot at tekst, musikk, bevegelse og lys skal si det samme, på samme tid. Da oppstår det en tung og flat pannekake hvor alt på teaterscenen trekker i samme retning.
Invitasjoner
Fra musikken vet vi at det kan oppstå noe magisk i det polyfone, det at ulike stemmer har sine individuelle bevegelser. Når to eller flere elementer eksisterer samtidig, men har sin egen retning og sin egen vilje, er det som det skapes et rom for oss lyttere hvor vi kan oppleve sammenhenger og kontraster mellom de ulike stemmene. Slik også i teater. Om de ulike elementene i en teaterforestilling, tekst, musikk, bevegelse, lys og scenografi ikke sier det samme, oppstår det et tolkningsrom for oss som er tilskuere.
Vi blir på en måte invitert til å være medskapende, til selv å utforske hva de ulike elementene ”betyr” når de er satt sammen på en slik måte.
Les også: Orkestrenes posisjon forplikter
Drøvtygd og publikumsfiendtlig
Det motsatte er det jeg liker å kalle ”det drøvtygde teater”, hvor tekst, musikk, bevegelse, lys og de andre elementene skal si det samme. Og da gjerne i forlengelse av den psykologiske fortolkningen av teksten. En overtydelig manifestasjon av hva instruktøren og skuespillerne mener at teksten ”betyr”. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått ut av etter en teaterforestilling og kjent at det i grunnen ikke er noe å reflektere over, alt var drøvtygd og fremstilt så ferdigfortolket i alle deler at min fantasi ikke har noe å arbeide med i etterkant.
Dette drøvtygde teater, som man opplever fra landets største scener og fra det som er erklært som landets største teaterkunstnere, er publikumsfiendtlig i den forstand at det ikke gir publikum muligheten til å dikte med selv, til å undre seg eller til å trekke sine egne konklusjoner. Og det er nettopp i mot denne formen for teater Heiner Goebbels arbeider.
Han arbeider for det flersjiktige teateret, hvor musikken som abstrakt kommunikasjonsform er like meningsbærende som teksten.
Viktig korrektiv
Hans arbeid er et viktig korrektiv også til vår hjemlige teater, hvor musikken i stadig større grad blir en illustrerende og ufarlig del av forestillingene. Teatersjefer og instruktører sier det er på grunn av manglende økonomi at det nå er CD-spilleren som er teaterets dominerende komponist og musiker. Men er det ikke like mye instruktøren og skuespillernes manglende evne til å forstå, og ha tiltro til hvordan musikk og lyd kan brukes som noe annet enn en form for filmmusikk eller popkulturell referanse?
En bruk av musikk som enten skal forsterke og understreker emosjoner, som allerede er mer enn tydelig tilstede i både teksten og spillet på scenen, eller knytte forestillingen til popkulturen.
Det er med andre ord viktigere enn noensinne at Heiner Goebbels får denne viktige teaterprisen, og at man med det anerkjenner musikkens mulige plass i teateret.
