Strømmetjenestene og den ikke-kommersielle musikken
INNLEGG: Spellemannsvinner Håkon Thelin foreslår en ny fordelingsmodell for strømmeinntekter.
Posisjonene er tydelige i den pågående debatten om strømmetjenestene: Artister og plateselskap som presenterer en kommersiell musikk er positive. Artister og plateselskap som formidler en ikke-kommersiell musikk, eller en musikk som befinner seg i grenselandet (som ECM, og i debatten representert ved artisten Tord Gustavsen), er kritiske eller rett og slett imot.
Grovt sagt
Det er vanskelig å definere tydelige kategorier for musikk, eller å trekke opp grensene for kommersielle og ikke-kommersielle lydprodukter. Et kjennetegn kan likevel være at ikke-kommersielle artister i større grad vil karakterisere musikken, og albumene, deres som kunst. Nå er jo all musikk per definisjon et kunstnerisk uttrykk, men funksjonen til de ulike uttrykkene varierer veldig.
En innspilling av populærmusikk er, grovt sagt, et mer kommersielt produkt (laget med et definert mål om å selge) enn en innspilling av samtidsmusikk, som enten får funksjon av å være dokumentasjon, eller et mer komplekst kunstnerisk uttrykk med større behov for refleksjon og kontekstualisering. Denne innspillingsfunksjonen bekreftes gjennom massemedienes omtale av musikken (utgivelser av samtidsmusikken er for eksempel nesten aldri omtalt i de store mediene), og uttalelser fra representanter for de store plateselskapene (jf. EMIs Aslak Klever som skriver at ”de som ikke tilgjengeliggjør musikken sin for strømmetjenestene, nedprioriterer det store flertallet av musikkbransjens kunder”).
Verken dokumentasjonsopptaket eller kunstplaten (som stort sett beskriver ikke-kommersielle lydopptak) må i debatten om distribusjon av musikken understilles populærmusikkens underholdningsfunksjon, eller begraves i argumentene om salgspotensiale.
Les også: Vil ha en egen "musikklov"
350 kroner i året
De nye strømmetjenestene på nettet er jo nettopp til for å spre ethvert musikkopptak, som dokumentasjon og som kommunikasjon. Men når det viser seg at man må opp i syvsifrede antall lyttinger for å kunne vise til en viss økonomisk gevinst, så kan man kanskje forstå reaksjonene som nå kommer.
Jeg vil her bidra med et eksempel til, fra min egen plateinnspilling Light som nettopp vant Spellemannprisen for samtidsmusikk.
Jeg har gjort en omtrentlig beregning basert på tall fra plateselskapet mitt som viser at jeg i løpet av ett år vil få utbetalt rundt 350 kr for strømming av albumet Light. Dette anslaget er gjort med et positiv og høyt (over 15.000) antall lyttinger i løpet av et år. Beløpet er likevel skremmende lavt, og representerer på ingen måte det arbeidet jeg har lagt ned i skapingen og produksjon av musikken. Og tallet viser jo også at alle ambisjoner om økonomisk gevinst gjennom strømming med dagens modell bare kan forkastes.
Foreslår ny fordelingsmodell
Min umiddelbare reaksjon til dette er å foreslå en annen fordelingsmodell, hvor plateselskap (og artister) får utbetalt et betydelig høyere beløp for et visst antall lyttinger (for eksempel opp til 100.000), og at beløpet deretter minker proporsjonalt med antall lyttinger.
Det vil bety at den ikke-kommersielle musikken vil kunne få et akseptabelt økonomisk utbytte av relativt få lyttinger mens den kommersielle musikken må se at inntektene minker ved veldig høye antall lyttinger.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Burde satse på lydkvalitet
I dag er spørsmålet på hvilken måte artister og plateselskap ønsker at musikken deres skal være tilgjengelig, ikke hvorvidt man tjener penger på tilgjengeligheten.
Men siden strømmetjenester som Spotify og WiMP foreløpig sprer musikken praktisk talt fritt, burde ikke-kommersielle artister og plateselskap heller satse på å selge musikken sin gjennom tjenester som er mer tilrettelagt for produktet, som for eksempel Gubemusic.com og Linnrecords.com. Musikk er lyd, og disse tjenestene, hvor man kan kjøpe både nedlastbare filer og fysiske album, konsentrerer seg nettopp om lydkvaliteten.
Les også: Hvorfor er Tord Gustavsen usikker på strømmemodellen?
Forgjeves arbeid?
Under innspillingen av albumet Light hadde vi en forskende tilnærming til gjengivelsen av lyden, hvor akustisk ekspertise og eksperimentering med mikrofonplassering resulterte i en enestående lydgjengivelse av instrumentet (kontrabassen).
Når så lydkvaliteten komprimeres for å sendes gjennom strømmetjenestene, sier det seg selv at mye av dette arbeidet var forgjeves og ikke kommer publikum til gode.
Skal vi godta det?
IFPI melder at norskandelen i strømming er langt lavere enn i albumsalg på CD og nedlasting, hvilket understreker mitt poeng om at strømmetjenestene heller ikke lykkes i sin kommunikasjon av ikke-kommersiell musikk.
Når musikken ved distribusjon og avspilling på strømmetjenester også går på akkord med både lydkvalitet og inntekt, er det da rimelig at vi skal godta alt dette?
Les Susanna Wallumrød: Vi trenger en ny forretningsmodell
Fremtiden til distribusjon av musikk ligger selvfølgelig på nettet, men inntil det finnes løsninger i strømmetjenestene som ivaretar mangfoldet ved musikkens og innspillingens funksjoner så burde artister og plateselskap være mer selektive med hvordan de sprer musikken sin. Samtidig må alle andre formater, som CD og vinyl, fortsatt få lov til å eksistere som nisjeprodukter. Artistene må selv få velge hvilket format de vil gi ut musikken sin på, og de må få betalt for det uansett format!
Håkon Thelin er musiker og komponist. Han vant Spellemannpris i kategorien samtidsmusikk i 2011.
Mer i MICs bransjeregister
Siste kommentarer:
4 lokale kommentarer til denne artikkelen
SALG FØR STRØMMING?
Skrevet 30.05.2012 09:31 av Claes Olsen
SVAR TIL CLAES OLSEN
Skrevet 30.05.2012 21:37 av Håkon Thelin
POLITIKERSVAR
Skrevet 31.05.2012 15:34 av claes olsen
Ikke misforstå, jeg ønsker at artister skal tjene penger, og gjerne innenfor smalere sjangere. Men syntes det er viktig å få sammenlignbare tall på bordet for å komme videre i debatten
SVAR TIL POLITIKERSVAR
Skrevet 01.06.2012 11:40 av Håkon Thelin