Redd for klassiskpolitiet
I Tyskland blir sanger og skuespiller Tora Augestad omfavnet av pressen. Hun mener det synges mye for døve ører i Norge.
Den Berlinbaserte sangeren og skuespilleren Tora Augestad mener norske aviser har et ansvar for å oppdra publikum. Interesse skaper interesse, sier hun.
- Slik jeg ser det fra Tyskland, opplever jeg den norske kulturdekningen som veldig passiviserende. Når du dekker en teaterforestilling med en bitteliten spalte og bare triller en terning i tillegg, kan det virke meningsløst. Det finnes selvfølgelig unntak, men det er en trist utvikling.
Augestad er ikke først og fremst opptatt av lav- og høykultur, eller kunst versus underholdning-problemstillinger, men mener kjendisjournalistikken tar overhånd.
- Det er latterlig når man ikke kan anmelde ordentlig fordi man skal ha plass til å skrive hvilken kjole Tone Damli Åberge skal ha i bryllupet sitt. Kjempeinteressant for Se og Hør, men hva det har å gjøre på avisenes kultursider fatter jeg ikke.
Les mer om Tora Augestad: Multiformatert
Kan bli arrestert
Augestad er aktuell på Oslo Kammermusikkfestival med bandprosjektet Music for a while. Deretter blir det norgesturné, men debutfremføringen av det kommende albumet skjer i Kulturkirken Jakob 11. august. Ifølge Augestad skiller platen "Graces that refrain" seg markant fra den forrige, som bestod av tolkninger av kabaretmusikken til Kurt Weill.
- Jeg er nok litt redd for at klassiskpolitiet skal arrestere meg. Vi spiller musikk av blant andre Dowland, Poulenc, Schubert, Purcell, og for eksempel Händels «Lascia ch'io pianga» supersakte med steelgitar, sier Augestad.
Bredt repertoar har blitt hennes varemerke. Hun ser ingen grunn til at klassisk musikk alltid må fremføres "riktig".
- Den nye platen er en tilbakevending til den klassiske musikken jeg studerte i over seks år. Jeg har jobbet med mange andre stilarter, og forsøker nå å undersøke hvordan man kan synge klassiske sanger på en annen måte. Vi forholder oss fritt til den klassiske fremføringstradisjonen, og forsøker å gjenfortelle sangene med en annen tilnærming. Det blir jo gjort hele tiden, men enhver generasjon må få lov å fortelle sin historie og tolke på sitt vis, det er bakgrunnen for prosjektet. På resten av norgesturneen blir det musikk fra hele vårt repertoar, sier Augestad.
Siste nytt fra musikkbransjen rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev
Ikke redde for bredde
Siden 2010 har Augestad samarbeidet mye på kontinentet med den sveitsiske stjerneregissøren Christoph Marthaler. På programmet fremover står en rekke festivaler, teater- og operascener, blant annet i Paris, Edinburgh, Zurich, Wien, Napoli, og kanskje også Tokyo og Melbourne.
- Skal man bli veldig god til noe, bør man som regel konsentrere seg om en ting. Akkurat dette forlot jeg for noen år siden da jeg begynte å jobbe så bredt, men jeg har vært så heldig å få jobbe med såpass flinke folk at jeg føler jeg lærer hele tiden. Forhåpentligvis blir jeg også bedre, sier Augestad, og fortsetter:
- Mange kan nok bli forvirret og skeptisk. Så langt har jeg alltid blitt invitert tilbake de stedene jeg har spilt i Europa. Bredden har på mange måter blitt mitt varemerke. Når folk først har jobbet med meg håper jeg de ser at det ikke er noe problem, men at alt henger sammen. Linken er jo stemmen min. Fleksibiliteten i den fascinerer meg. Når jeg synger moderne musikk bruker jeg gjerne teknikker fra hvordan jeg ville sunget en poplåt, eller jeg kan hente frem noe fra klassisk sang.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Plikten til det nye
Til tider kan mengden av ulike prosjekter, forestillinger og konserter likevel komme litt tett på for sangeren.
- Før jul stod jeg i Konzerthaus Wien den ene uken og sang Grisey sine "Quatre Chants pour franchir le seuil" med Klangforum Wien i en av de vakreste salene i verden. Så dro jeg til Bergen for å spille med Stian Carstensen og Ola Kvernberg, mens jeg noen dager senere var på prøver i Paris med Orchestre Natinoal d'Ille de France. Da gjelder det å holde hodet kaldt og være godt forberedt. Men etter å ha stått på jazzklubber og jobbet med den frie musiseringen er det utrolig deilig å gå tilbake til et moderne partitur og prøve å forstå det. Det er også en plikt jeg kjenner på som utøver, å fremføre nyskrevet musikk. Arbeidet på teaterscenen er jo noe helt annet igjen, men for meg har alt dette en indre logikk.
Grundig dekning
Marthalers eksperimentelle adapsjon av «My Fair Lady», «Meine Faire Dame – Ein Sprachlabor» hadde premiere for halvannet år siden i Basel og ble en umiddelbar suksess som fremdeles bookes til scener verden over.
- Det har vært som et eventyr. Stykket fikk helt vanvittige anmeldelser i alle de største tyske avisene, nærmere førti aviser totalt. Er det en stor forestilling her får man en helside i de største avisene, alle kommer på de viktige teaterhusene og dekker det på en ordentlig måte. Kulturjournalistikk på det tyskspråklige kunstfeltet er utrolig fagsentrert.
Mer i MICs bransjeregister
