Den altfor store rammen
ANMELDELSE: Onsdag åpnet Oslo-Filharmonien sesongen med bestillingsverket fra Jon Øivind Ness, «22.07.11».
Det knyttes unektelig enkelte forventninger til urfremføringen av et verk med tittelen «22.07.11». Det handler om tiden etterpå, ikke om selve handlingene, presiserer komponist Jon Øivind Ness i programmet, det handler om rosetog, om voksende høyreekstremisme, om klokker som knuser, og om forsoning.
Les også: Toner til trøst
Nyansert
Tonespråket er mikrotonalt og klangflate-aktig, og formen et tradisjonelt tonedikt. Skingrende strykere avbrytes av langsomme hjerteslag fra perkusjonen, og skrekkfilmbølger fra blåserne skyller over det hele i langsomme støt. Instrumentasjonen er variert i den store besetningen, men nyansene ligger i strykerklangene – de er skjøre og skimrende.
Ness har i flere intervjuer forut for konserten sagt at han har vært redd for å være for banal, redd for å være for tidlig ute, og redd for å støte noen. Men kanskje har han rett og slett vært for redd. Tittelen setter en ramme som skal romme alt som ble følt på sensommeren og høsten i fjor, en ramme som både er veldig stor og veldig spesifikk. Den legger sterke føringer på lytteren, som naturlig nok vil lete etter de store følelsene knyttet til tiden. Banalt blir det hvis vi bare hører alt vi allerede vet, og støtende blir det hvis vi ikke hører noe av det vi forventer.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Uhåndgripelig
Stykket «220711» må på ett eller annet vis fylle hele rammen for å være et troverdig stykke musikk, men det skjer ikke. Kontrastene blir for små og høydepunktene for svake. Det er lov å være banal, enkle følelser som sorg og frykt er ekte og viktige, men litt sorg, og litt frykt under en 22. juli-paraply virker rart og uforløst. Var dette alt?
Den voldsomme, uhåndgripelige kompleksiteten i etterspillet av terroren virker redusert, forenklet og forsiktig. Som om komponisten ikke har turt å ta det helt ut. På den annen side, kanskje er det tilkneppede uttrykket nøkkelen til det hele. Er ufullendt og tilbakeholdent kjernen i hvordan det faktisk var?
Men problemet vokser også i motsatt retning. Fordi tittelen setter oss rett inn i de verste uhyrligheter mange av oss noensinne kommer til å oppleve er det vanskelig å høre musikken som en frittstående elegi. Det er ikke lett å lytte fritt for de tvangsassosiasjoner som begrepet 22. juli fører med seg. Men uten dem kan stykket få en helt annen drakt. Nyanser av moderasjon kan være interessant, men det er krevende å lytte til. Jeg skulle gjerne hørt stykket igjen, utenfor terrorrammen.
Følg Ballade på Twitter
Lekent
Noen ord om resten av konserten: Det er riktig som de sier om slagverkeren Colin Currie. I skotske James MacMillans elegant sprudlende slagverkskonsert «Veni, veni Emmanuel» spilte han overbevisende og svært organisk, og formerlig sprutet av virtuos energi.
Også Brahms' fjerde symfoni røsker i både det ene og det andre, men det var en relativt nøktern Brahms som klinget i Konserthuset i går. Selv savnet jeg kanskje en råskap i enkelte av de mer romantiske melodiføringene, og mer nerve og presisjon i de svakere partiene for å rives ordentlig med.
