Ultima uten brodd
INNLEGG: Komponist Dagfinn Koch mener Ultima presenterer en forståelse av det eksperimentelle og nyskapende som er definert av politiske føringer.
Den eksperimentelle musikken blir lett til forstenede «tradisjoner», der epigonene legitimert i det forstende, fortsatt lever i illusjonen om at de skaper noe «nytt». Men, som ellers i konsumsamfunnet, er det også moteretninger innen samtidsmusikken.
Et eksperiment betyr at man prøver ut en teori som man har satt opp på forhånd, og som kanskje fører frem til et resultat som stemmer overens med hypotesen. Eksperimenter krever klare metoder for å oppfylle kravene til å kunne kalles et eksperiment.
Kan man ikke dét, er man etter min mening uærlig og useriøs. Det å utgi seg for noe man ikke er, er ikke noe annet enn et uttrykk for interesseløshet (historien begynner med «meg selv») og latskap («gidder ikke» å øve/lære noe). Og det virker på meg som om kunstnerrollen er viktigere enn det som skapes. Jfr. de årlige post-fluxus «lo fi»-videoinstallasjonene på Høstutstillingen.
Ingen snarveier
Teknikk er og blir alfa og omega i kunst. Bare gjennom suverent håndverk, får man frihet til å kunne skape noe av verdi. Det finnes absolutt ingen snarvei til Parnasset. En bratsjist må øve de berømmelige 10.000 timene for å nå et akseptabelt nivå. Det holder ikke – for å sammenligne det med den tekstbaserte konseptkunsten – å snakke seg gjennom et prøvespill.
Det kreves at en faktisk på en overbevisende måte behersker det en utgir seg for å kunne.
DJ-ing, remixing, mange former for improvisasjon, performance, dronemusikk og støykunst som er inkludert i Ultima, er basert på relativt enkle grep som ikke krever særlig stor begavelse eller teknisk innsikt. Det hender at disse uttrykksformene slumper til, og blir til mer enn overfladisk underholdning, men da viser det seg ofte at utøveren har faglig tyngde.
Disse uttrykksformene har ikke noe med komposisjon å gjøre. Komposisjon i «sanntid» er en motsigelse. Intenst arbeide over tid er forutsetningen for komposisjon.
Som nevnt er konseptkunsten tekstbasert. Og hva er vitsen med å lage et kunstverk som i utgangspunktet kan beskrives med ord? Jeg mener sann kunst rommer bevisstheten om døden (Broch), det å peke utover språket (Goethe/Heidegger) og resultatet av en «eksistensiell nødvendighet» (Klaus Huber).
Et smalt utsnitt
I den «kuleformede tid» (B.A. Zimmermann) vi lever i, eksisterer hele musikkhistorien samtidig. Ultima presenterer et smalt utsnitt av hva som rører seg innen kunstmusikken, herunder lettvinte uttrykksformer som får «kred» gjennom å sole seg i kunstmusikkens glans.
Ultima har ikke noe valg: Festivalen må presentere en forståelse av det eksperimentelle og nyskapende, slik det er definert av de politiske føringene festivalen er gitt for å få bevilgninger. Da blir det ikke så enkelt å beholde en kunstnerisk integritet, men jeg synes Lars Petter Hagen får det til innenfor de rammene han må forholde seg til.
Mitt hovedankepunkt, er den plassen kvasieksperimentelle utrykksformer får i programmet.
Når alt blir like gyldig, ender det tvangsmessig opp med likegyldighet.
Mer i MICs bransjeregister
