Kjønnsligning? Nei takk!
INNLEGG: Det er synd at Erik Honoré ikke er mer nyansert når han nå vil diskutere kjønn og musikk, skriver Arvid Skancke-Knutsen.
”Kvinnelige artister har totalt utkonkurrert sine mannlige kolleger på kvalitet, integritet og internasjonal relevans”, hevdet Erik Honoré i Punktfestivalen overfor Ballade i forrige uke. Ikke nok med det: Denne
voldsomme utviklingen skjer visst akkurat nå, ”innen et bredt spekter av vokalbasert rytmisk kvalitetsmusikk”.
Les intervjuet med Erik Honoré : - Utkonkurrert på intergritet
Jeg ante virkelig ikke at ”integritet” var et område man kunne bli ”utkonkurrert” på. Jeg trodde integritet var noe man hadde i forhold til seg selv. Jeg trodde attpåtil at råderetten over integritet også
omfattet at man til tider kunne gi slipp på den, om det tjente et høyere mål.
Som da Pete Townshend gikk med på å la et dårlig forberedt The Who stille opp på Live Aid, fordi tilstedeværelsen deres alene ville gi minst en million pund ekstra til de sultrammede i Etiopia.
"Utenlandsk interesse"
Det er sikkert mulig jeg tar feil. For ”integritet” er visst ikke bare målbart, men noe utenforstående smaksdommere kan finne frem til med millimeterpresisjon. Og om noen likevel fremdeles skulle være litt i tvil om påstanden, blir vi raskt presentert for det mest ugjendrivelige og håndfaste av alle bevis: ”utenlandsk interesse”.
Honorés observasjon er nemlig basert på ”den oppmerksomheten norske kvinnelige artister innen vokalbasert rytmisk kvalitetsmusikk får internasjonalt”. Nå følger jeg kanskje ikke like godt med på norsk musikkliv som jeg en gang gjorde, men jeg mener da å ha registrert at Jarle Bernhoft og Sondre Lerche har mottatt et og annet godord i utenlandske medier.
At en artist som Bellman tidligere i år har fått god mottagelse i Asia generelt, og i Sør-Korea spesielt. Og at Dylan Mondegreen nylig fikk fire og en halv av fem stjerner hos Allmusic.com.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Alt dette må jeg åpenbart ha diktet opp, siden ingen norske, mannlige artister har noen ”internasjonal relevans”. Og hva verre er: ”I beste fall slår de igjennom med konstruerte prosjekter som for eksempel er basert på å kopiere Jeff Buckleys versjon av Leonard Cohens ”Hallelujah”." Det er snart syv år siden Kurt Nilsen & co. gjorde akkurat det, men tydeligvis har det ikke vært en stripe av lys på den maskuline delen av den norske artisthimmelen siden den gangen.
"Genuint uttrykksbehov" forbeholdt kvinner?
Og hva var det tredje punktet, der mannlige artister i Norge også kommer så sørgelig til kort? Jo, det var ”kvalitet”, som i følge Honoré henger sammen med ”et genuint uttrykksbehov koblet med nødvendig talent”.
Disse egenskapene har tydeligvis hele den mannlige halvparten av den lettere kunstneriske delen av befolkningen mistet, noe som ifølge Honoré innebærer at vi får et større skille mellom lokalt repertoar – ”artister som er synlige her hjemme fordi de er kontinuerlig tilgjengelige for media” – og artister som opererer i en internasjonal kontekst, ”fordi de er mer interessante rent musikalsk”.
Jeg tror en slik dikotomi er minst like gammeldags som referansene til "Hallelujah"-sangen. Verden er sjelden så sort-hvitt at noe må forkastes i sin helhet, mens dets (konstruerte) motsetning skal prises uten innvendinger. Og for meg er det akkurat det som Honoré her ser ut til å gjøre når han stiller opp to typer musikere, der den ene har ”sosiale, bransjemessige og kommersielle motiver” (huttetu!) for å drive med musikk.
Den andre typen drives derimot av ”genuint uttrykksbehov og fokus på særpreg” – noe som i 2012 åpenbart er forbeholdt kvinner.
Les også: En artist er en artist
Jeg trodde forestillingen om den geniale, ubesudlede kunstneren kontra den litt foraktelige håndverkeren stort sett døde ut med det forrige århundret, ikke minst takket være hundrevis av foregangsmenn og kvinner innen ”lavkulturelle” former som jazz og rock. Her hjemme vakte sterke, kvinnelige artister som Karin Krog, Laila Dalseth og Radka Toneff internasjonal oppmerksomhet alt for førti-femti år siden.
Også innen folkemusikken har kvinner lenge vært de kanskje mest profilerte utøverne, uten at jeg kan se at noen har følt behov for å frata mannlige spellemenn og kvedere ære av den grunn.
Finnes objektive kriterier?
Musikere og komponister må alltid søke etter å oppnå en form for resonans hos mottagerne, uansett om man fremfører samtidsmusikk, elektronika, folkemusikk, rap eller dansebandmusikk. Etter mange år i musikkens tjeneste har jeg nok landet på at det egentlig finnes få objektive kriterier på hva som er ”god” eller ”dårlig” musikk, også innenfor det landskapet som kanskje kan kalles ”vokalbasert rytmisk kvalitetsmusikk”.
Jeg er ikke egentlig sikker på om ”originalitet” er det eneste saliggjørende, heller.
Det er derimot all grunn til å glede seg over at vi også i dag har sterke, kvinnelige artister. Individuelle aktører som Susanne Sundfør, Hanne Kolstø, Maja Ratkje og Jenny Hval ser ut til å kunne berøre ganske mange lyttere både her hjemme og utenlands, både gjennom plater og opptredener. Men jeg tror musikken deres knapt blir noe bedre av at man trekker opp et skarpt kjønnsperspektiv, og deretter hevder at alle mannlige musikere er ”totalt utkonkurrert”.
Jeg har respekt for Erik Honoré som musiker, forfatter og engasjert debattant. Og jeg har ikke minst stor sans for den fine jobben han har gjort med å bygge opp Punktfestivalen som en av de mest særpregede festivalene her hjemme.
Følg Ballade på Twitter
Mangler nyanser
Noe av det beste med Punkt har vel nettopp vært evnen og viljen til å slippe gjennom et relativt stort mangfold av nyanser og tilnærmingsmåter. Det er derfor synd at Erik Honoré, som ellers har interessante kommentarer i forhold til bl.a. utviklingen på teknologifronten, ikke legger opp til den samme nyanserikdommen når han nå vil diskutere kjønn og musikk.
Det er heldigvis ikke programmet på Punkt - eller Ultima, eller Øyafestivalen - som er vårt eneste kriterium for hva som til en hver tid er ”kvalitet”. Og selv om det kan være morsomt med spissformuleringer, tror jeg man bør være litt forsiktig med å rangere musikere i forhold til kategorier som ”ikke-genuint uttrykksbehov” og ”sosiale motiver” for å stå på en scene.
Man bør i det hele tatt kanskje ikke forakte verken det håndverksbaserte eller det folkelige. Det tipper så fryktelig fort over i at man også forakter folk flest.
Arvid Skancke-Knutsen er skribent og tidligere redaktør i Ballade.no
