En enhjørning finner sitt hjem
ANMELDELSE: Helheten stod i fokus da Motorpsycho spilte albumet «The Death Defying Unicorn» i operaen søndag.
Det var en sammensatt gruppe mennesker som fylte hovedsalen i Den Norske Opera og Ballett søndag kveld. Publikumet speilet også at dette ikke vare en vanlig kveld i operaen, da den første fullbemannede konsertfremføringen av Motorpsycho og Ståle Storløkkens episke konseptalbum “The Death Defying Unicorn” fra i år ble framført.
Motorpsycho har spilt gjennom hele albumet på en rekke kvartett- og triokonserter, men dette var første gang fiolinist Ola Kvernberg, TrondheimSolistene og Trondheim Jazzorkester var med på scenen slik de er på albumet.
Les også: Episk enhjørning
Ingen overraskelser
Det er ikke hver dag så ulike størrelser i norsk musikkliv er forent, og i hvert fall ikke om et vellykket stykke progressiv rock. Og i konsertformen holdt de seg tro mot albumet.
Noen deler var mer dramatiske, noen soloer ble byttet om og este ut, men det var ingen virkelig store overraskelser denne kvelden. Og det trengte den heller ikke.
Det eneste som overrasket meg var at de rolige partiene virkelig skinte, spesielt på «Sharks» der Bent Sæthers raspete vokal virkelig kom til sin rett. «La Lethe» forble en pustepause midtveis, mer enn en selvstendig del, som på albumet. Og det er det behov for, for dette er krevende musikk. Mot slutten ble «Mutiny» litt skranglete og hektisk.
Følg Ballade på Facebook
Vakre luftehull
Lyden var god, bråkete og høy, som man kan forvente av et band som Motorpsycho. Den rufsete lyden er naturlig for bandet, men noen ganger slet de de akustiske instrumentene under de massive forsterkerne, men stort sett fungerte konserten lydmessig veldig bra.
Både TrondheimSolistene og Trondheim Jazzorkester låt klart og fint da de spilte alene, selv om noen overganger mellom band og ensembler trenger mer tid for å sette seg skikkelig. TrondheimSolistene skapte de vakre luftehullene som det var behov for.
Følg Ballade på Twitter
Stormannsgalskap
Motorpsycho viste at de fremdeles kan skape suggererende lydvegger, og det var fullkommen virkelighetsflukt da Ståle Storløkken spilte sin heroiske minimoog-solo etter halvannen time.
Lysdesignet av Pekka Stokke var virkelig fantastisk, og det skulle bare mangle at denne vellykkede oppsetningen fikk plass i operaen. Det er her inne stormannsgalskapen i dette samarbeidet virkelig kommer til sin rett.
Jeg lurer på hvordan denne gjengen skal greie å toppe dette. Jeg regner med at de kommer til å prøve.
Anmeldelsen er basert på konserten kl. 17. Konserten spilles også i Olavshallen i Trondheim mandag 19. november.
Mer i MICs bransjeregister
Siste kommentarer:
1 lokal kommentar til denne artikkelen
KORREKTUR?
Skrevet 12.11.2012 16:04 av Jens Magnus