Bull, OleAv Harald Herresthal
Ole Bull er blitt stående som en myteomspunnet eventyrskikkelse i norsk historie. Han etterlot seg udødelige melodier som ”I ensomme stunde” og ”På solen jeg ser”. Virtuosmusikken som gjorde ham berømt, er derimot gått i glemmeboken. Når den ukjente del av hans komposisjoner nå gjøres tilgjengelig og i spillbar form, kan vi på nytt få en idé om hvordan han med sin ufattelige teknikk og personlige utstråling trollbandt 1800-tallets publikum.
Ole Bull er født den 5. februar 1810 som eldste sønn av apotekeren i Svaneapoteket i Bergen. Bare åtte år gammel blir han etter prøvespill tatt opp som fiolinist i orkesterselskapet Harmonien. Fjorten dager senere medvirker han ved fremførelsen av Beethovens 2. symfoni.
Ole Bull får undervisning av lærere som har studert med Tysklands og Frankrikes fremste læremestere. Men i mytene som skapes om ham, fremstår han likevel som en autodidakt, en selvlært. Han er ”villmannen fra det høye nord” som bryter reglene, men som bergtar publikum med sin spontanitet og ekthet.
I 1828 reiser Bull til Christiania for å bli teolog, men stryker i latin. I stedet blir han leder for det musikalske Lyceum og Christiania Theaters orkester, men både i Christiania og i Bergen blir det for smått for en kunstner som lengter etter å bli verdens beste fiolinist. Derfor finner vi ham i Paris i 1831. Her møter han Paganini, som han inspireres av og som han avlurer noen triks. Han får også oppleve hva det vil si å være en ensom, syk og fattig kunstner i storbyen, der så mange håpefulle kunstnere måtte gå til grunne. Koleraepidemien i Paris tar nesten livet av ham. I følge mytene kaster han seg i sin fortvilelse i Seinen. Det er nok feberdrømmer, men sant er det i alle fall at han finner verdens snilleste pleiemor. I takknemlighet gifter han seg med barnebarnet Félicie.
Bulls første konsertturné går via Sveits til Italia i 1833. De første konsertene i Milano er ikke vellykket, og Bull arbeider intenst med å forbedre teknikken, uttrykket og sangbarheten i spillet. For å vekke interesse og oppsikt utvikler han en teknikk som gjør det mulig for ham å spille på alle fire strenger samtidig, slik at fiolinen nærmest høres ut som et orgel. Han dyrker improvisasjonskunsten, som gjør at han på publikums oppfordring kan briljere med variasjoner over tidens kjente operaarier eller folkemelodier. Alt dette vekker nok en viss oppmerksomhet, men i opera-landet Italia kreves det mer for å slå igjennom. Ifølge myten smiler lykken til ham ved en ren tilfeldighet, mens han sulten og forkommen oppholder seg i Bologna i april 1834. Maria Malibran og hennes elsker, fiolinisten Charles de Bériot har lovet å medvirke på en konsert, men melder på kort varsel avbud. Komponisten Rossinis kone, Isabella Colbran, har stått utenfor Bulls vindu og hørt ham spille. Hun varsler konsertdireksjonen om at en helt spesiell fiolinvirtuos befinner seg i byen. Bull blir hentet til konserten, og med sitt spill vinner han alles hjerter. Nå strømmer engasjementene på i Firenze, Napoli og Roma, og han får spille sin første betydelige komposisjon, fiolinkonserten i A – dur, med full orkesterledsagelse. Plutselig har Ole Bull råd til å holde både egen vogn og tjener. Det blir derfor lenge til han igjen tar inn på et primitivt soldat-herberge, slik det nå hadde vært tilfelle.
Ole Bull regnet i ettertid konserten i Bologna som sitt kunstnerisk gjennombrudd. I de følgende måneder planlegger han nøye sin videre karriere. Han inviterer publikum gratis til konsertene sine, ja, betaler dem for å fylle teatret og for å klappe og skape entusiasme i salen. Etter det store gjennombrudd på operaen i Paris i 1835 bygger Bull opp det bilde av seg selv som kunstner, som kom til å bli stående resten av hans liv. 25-åringen betaler en franskmann for å lage en biografi som ledd i markedsføringen. Han skaffer seg venner og en sekretær som kan forsyne avisene med historier og forhåndsomtaler. Hans portrett er å finne på plakatene som henges opp i alle musikkforretninger i de byer han besøker. Han får laget små byster som blir stilt ut til salgs. I forhåndsomtalene fremstilles Ole Bull som en beskjeden ung mann, en filantrop som står i sterk motsetning til den fallende stjerne, konkurrenten Paganini. Om ham ble det nemlig sagt, at han var så gjerrig at han øvde med sordin, for at intet ubetalt øre skulle høre ham! Bull er derimot den sjenerøse som spiller gratis til inntekt for fattige og kriserammede. Snart sørger den uberegnelige og eksentriske Ole Bull også for at de første skandaler går verden rundt. I Italia vekker det oppsikt at han nektet å spille, før den mektige enkedronning Dowager av Neapel hadde sluttet å konversere. I Berlin reiser han fra byen uten å gi konsert, fordi han føler seg fornærmet av kongens mektige musikk-intendant. I St. Petersburg kommer han i krangel med konsertmesteren i orkestret. Han forlater i protest teatret, der tsarfamilien er ventet. I Stockholm vil han avbryte audiensen hos kongen, fordi Karl Johan kommer i skade for å omtale nordmennene som Sveriges ”uregjerlige polakker”. Episodene gjengis i avisene, og omtalen av den eksentriske og selvbevisste kunstneren vekker publikums nysgjerrighet. Noen av kritikerne hever ham til skyene, mens andre kaller ham en charlatan. De motstridende vurderingene bare øker interessen for denne merkelige mannen. Publikum er riktignok sjokkert over at han tar tredobbelte priser, men teatrene og konsertsalene er likevel fullsatte kveld etter kveld. Det hender til og med at spekulanter kjøper opp billetter for å selge dem til overpris.
Ole Bull, som helt siden studiedagene i Kristiania ofte har måttet leve på lånte penger og ikke sjelden forlatt åstedet av frykt for å bli satt i gjeldsfengsel, omgir seg plutselig med en fyrstes velstand. Han anskaffer seg den mest elegante garderobe, han tar inn på de beste hoteller, han kjøper opp verdifulle malerier, stoffer, instrumenter og sender til og med hjem levende dyr, som sølv- og gullfasaner og araberhester med eget stamtre.
Tross medgangen og velstanden frykter Bull for fremtiden. Tanken på at han på ny kan stå uten penger, gjør at han resten av livet, fra 1834 og til sin død i 1880 kontinuerlig er på konsertreiser. Ingen annen virtuos makter som han å være en omreisende kunstner i nærmere 50 år. Det blir etter hvert en livs stil, som må gå ut over det rolige familieliv han egentlig drømte om, men ikke klarte å oppfylle.
I de første årene, når karrieren tar av, virker det nesten som om Bull forsøker å industrialisere sin virksomhet. Bare i løpet av året 1836 gir han 274 konserter i England. For å komme raskest mulig frem til neste konsertsted, kjøper han seg en vogn som han kunne sove i om natten. Dermed kan han gå rett fra en konsert, legge seg i vognen og være fremme på neste sted den følgende dag. Etter en kort prøve med orkestret er Bull klar for en ny konsert. Slik blir livet hans sommer som vinter. Bull har en usedvanlig god fysikk, som han holder ved like med gymnastiske øvelser, men brevene vitner samtidig om perioder der sykdom og depresjon holder på å ta knekken på ham.
Han er i kontakt med verdens politiske toppskikt, det være seg tsar, keisere, konger eller ministere og regjeringer. Han blir invitert til Europas fornemste musikalske og litterære salonger og lar seg akkompagnere av fremstående musikere som Felix Mendelssohn, Robert Schumann, Frédéric Chopin, Sigismund Thalberg og Franz Liszt. Han er omgangsvenn med komponister som Hector Berlioz, Giacomo Meyerbeer og Michail Glinka, foruten en lang rekke av verdens fremst utøvere og instrumentmakere.
Ole Bull sørget alltid for å være der de kongelige og adelen oppholdt seg. Da var han sikker på at publikum ville strømme til konsertsalen. Men selv om han var økonomisk avhengig av kongelige, adel og overklasse, er han som så mange av datidens kunstnere en revolusjonær og frihetsforkjemper i sitt hjerte. Han har selv opplevd å stå nederst på rangsstigen, sett nøden og fattigdommen i øynene, men også den overflod som preget overklassen. Han har opplevd torgslaget i Christiania, sett frustrasjonen hos landflyktige polakker, opplevd den patriotiske glød hos bøhmiske nasjonalister og vært rystet over hvordan uskyldige negere brutalt blir henrettet på Cuba. I 1867 prøver han å spille en meglers rolle etter attentatforsøket mot den russiske tsar.
Når den franske revolusjonen bryter ut i Paris i 1848, blir han så engasjert, at han sammen med en flokk nordmenn overleverer det rene norske flagg til utenriksminister Lamartine for å be om sympati for Norges politiske situasjon. Deretter reiser han hjem for å starte revolusjon i den norske hovedstaden. Det lykkes selvsagt ikke, men fra da av blir han for alvor en talsmann og symbol for nordmennenes kamp for selvstendighet på det kulturelle og politiske område. Han omgås venstresiden i politikken, starter et nasjonalt teater i Bergen, der både skuespillere, sangere, utøvere, regissør og kapellmester skal være nordmenn. Han gir konsert med bare innfødte nordmenn i orkestret og tar initiativ til et nasjonalt musikkakademi. Han inviterer Myllarguten til å spille i Den gamle Logen, som er de kondisjonertes konsertsal i Christiania. Med det vil han markere at ”den norske musikken står fiks ferdig på fjellet”. Og når mannskorene samles til stevne vil han ikke komme, hvis de ikke har norske uroppførelser på programmet. Ole Bull tar initiativ og har kraft, men ikke utholdenhet nok til å gjennomføre sine mange visjoner, men tankene og ideene hans påvirker og inspirerer andre, slik at også mye av det som mislykkes for ham med årene likevel går i oppfyllelse.
Bull møter ofte motstand, og skuffelsen over at bøndene på Stortinget ikke vil gi det norske teatret statsstøttereiste, er en viktig årsak til at han i 1851 på nytt reiser til Amerika, for kort etter å opprette kolonien Oleana.
Bull reiste på sin første Amerika-turné i 1843. Den skal ha innbrakt ham en formue, for tross intriger og heftig konkurranse med andre virtuoser feiret han sine største kunstneriske seire nettopp her. På forhånd hadde hans impresario sørget for å gjøre eksportavtaler med parfymefabrikantene i Paris, som på alle såper, barberskum, oljeprodukter og kosmetikk plasserte Ole Bulls portrett. Dermed var han en berømt person i ”den nye verden” allerede før noen hadde hørt en eneste tone av ham. Bull tok Amerika med storm. Da han holdt sin avskjedskonsert i New York i Tabernaklet for tre tusen mennesker, skal noen av byens vakreste og rikeste kvinner i begeistringens rus ha revet diamantene og smykkene fra sine bryst og sine hoder, og kastet dem inn på scenen foran føttene på den elskede fiolnvirtuosen. På slutten av konserten gikk begeistringene og de varme følelsene for Bull over i tårer og gråt, ikke minst da han spilte komposisjonen ”Adieu”!
I 1851 sørger Bulls impresario for å ri videre på den entusiastiske bølgen. Historiene om ham blir uhemmet blåst opp og nye føyes til. Som regel er det en kjerne av sannhet i dem, enten det nå er dramatiske båtulykker eller knivslagsmål på ferden langs Missisippifloden.
Ole Bull skyr ikke avstander for å nå sine mål. Midt på vinteren og i teleløsningens tid våger han å reise oppover langs Østersjøkysten til St. Petersburg, med åtte hester som drar vognen på veier der gjørmen nesten går over hjulene. Uten frykt for brennende hete, gul feber og andre farer tar han seg frem til fjerntliggende steder i Afrika og Amerika.
Men Ole Bull hadde ikke kunnet leve av sin turnévirksomhet i mer enn førti år, om han ikke virkelig hadde noe å fare med som utøvende kunstner. Ett av hans sterkeste kort var en medfødt karisma som aldri slo feil: ”Denne Mand er det Største jeg har omgaaets, han er næsten Spidsen af hvad jeg har tænkt mig. Hans Ansigt er saa stort, saa lyst, at der kommer en Sol ind, hvor han aabner Døren”, skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1859.
I konsertsalen briljerte Bull med en ufattelig teknikk og en sangbar tone som en enstemmig presse måtte berømme. Han behersket det scenetekniske til fullkommenhet, og heller ikke i salongen kunne man motstå den verdensvante og språkmektige mannen. Menn som kvinner lot seg sjarmere i senk. De mange ordener, diamantringer, smaragdbrosjer, brystnåler med briljanter og skriftlige kjærlighetserklæringer viser at begeistringen for den staselige Bull ikke bare gjaldt kunstneriske prestasjoner.
I tillegg til en ufattelig og kontinuerlig konsertvirksomhet rakk Ole Bull å engasjere seg i mange andre spørsmål. Eiendommene på Valestrand, Lysøen og Andøen ved Kristiansand er sammen med koloniutbyggingen i Oleana minnesmerker om han sterke interesse for jordbruk og eiendomsprosjektering.
Bull kjente fiolinmakerkunsten i detalj, han bygde fioliner og tok patent på en ny flygel-konstruksjon. I forbindelse med 1000 års minnet for Norges samling i 1872 ville han reise et fyrtårn ved innseilingen til Hafrsfjord i Rogaland. Det skulle krones med en statue av Harald Hårfagre med hevet sverd i hånden. Hadde det blitt realisert, så hadde Norge hatt noe som tilsvarte Frihetsgudinnen i New York. Den ble først reist fjorten år senere. Da det ikke lyktes Bull å få realisert Hårfagre-prosjektet, satte han i gang en innsamling til et monument over Leiv Eriksson i Boston.
Løftet til frimurervennen Oscar II om å bestige Keopspyramiden i 1876 føyer seg godt inn i dette behovet for å reise minnesmerker over både seg selv og andre. Av de mange merkelige ting han involverte seg i, kan det nevnes at han var han operasjef i New York fjorten dager, og at han på et tidspunkt i 1870-årene var direktør for et amerikansk livsforsikringsselskap.
Ole Bull hadde et eget blikk for talentene. Han oppdaget den unge svenske sangerinnen Jenny Lind. Han støttet tanken om at den 15 år gamle Edvard Grieg skulle sendes til Leipzig for å bli musiker. Han ga folkemusikerne selvtillit ved å la Myllargutens slåtter klinge som kunstmusikk for kultureliten. Han ga Ibsen og Bjørnson kunstneriske utfoldelsesmuligheter ved å engasjere dem som teaterinstruktører ved teatret sitt i Bergen. Gjennom sin utrettelige norskhetsbestrebelser og sitt arbeid med å sette Norge på verdenskartet, ble han en inspirator for en hel generasjon av komponister, musikere, skuespillere, malere, forfattere og historikere.
Henrik Ibsens svigermor, Magdalene Thoresen, som i slutten av 1850-årene opplevde Bulls kulturkamp på nært hold i Bergen, skal få avslutte dette korte sammendrag av hans eventyrlige liv:
”Ingen Kunstner - man tage Sammenligningen hvorfra man vil - har været stærkere præget af Geniets Ejendommeligheder end han. Naiv som et Barn, uholdbar til sine Tider, og dog udholdende indtil Fanatisme, naar det kom over ham. Komplet Hverdagsmenneske med Bergens vulgære Jargon paa Læberne, og ophøjet som den Enbaarne i Folket, naar han løftet af Stemningen talte Fantasiens billedrige Sprog.
Ole Bulls liv og virke er ikke bare et eventyr, men også et speilbilde av Norge både i fortid og nåtid. Kanskje han nettopp derfor er mer aktuell enn på lenge.
 |
|||
|
Relaterte personer: |
|
||
|
|||
Ole Bornemann Bull, Komponist |  | ||
| |||
|
|||
|
Relaterte artikler: |
|
||
|
|||
05.06.2002 Ole Bulls Concerto per il Violino in tre parte - en unik gjenoppdagelse | | ||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
MIC Norsk musikkinformasjon
Postboks 2674 Solli
0203 Oslo
Tel: 2327 6300
Fax: 2327 6301
info@mic.no