André Previn gjør sin entré som Oslo-Filharmoniens nye sjefdirigent i kveld, torsdag 29. august, med Richard Strauss' "Sinfonia domestica" og Dvoráks Cellokonsert på programmet. Previns møte med norsk musikkpresse foregikk i går, og den bejublede komponisten, pianisten og mesterdirigenten - som for øvrig ikke kan fullrose kveldens solist, Truls Mørk - viste seg å være en velsignet avslappet person, entusiastisk og spontan, med leken humor, skriver Mona Levin i sin oppsummering av seansen.
Av Mona Levin
På de neste to programmene, 4., 5. og 7. september, er det mye Mozart, men også Ravel og Previns eget verk "Diversions", og vi kommer etter hvert til å få høre både nyere og eldre toner, kammermusikk og jazz, norsk og amerikansk musikk. Han innrømmer villig sin foreløpige manglende kunnskap om det norske, men mot slutten av året har han satt av tid til å sette seg inn i de oversendte notebunkene og CDene.
André Previn kommer til å være i OFO elleve uker i året, og hans neste besøk er i februar. I mars legger han ut på sin første turné med orkestret, den går til fire byer i Spania. Med på laget er da dirigentens flunkende nye hustru, fiolinisten Anne-Sophie Mutter, som skal fremføre hans nesten like nye fiolinkonsert, skrevet for henne på bestilling av Boston Symphony, og uroppført i mars i år. Sammen står Mutter og Previn på Oslo Konserthus' podium i august neste år, da med Tsjaikovskijs fiolinkonsert på programmet, og i mars 2004, er det vår tur til å høre Mutter live i Previns fiolinkonsert. Innen den tid har de spilt den kritikerroste fiolinkonserten i London, München, Berlin og Pittsburgh, og CD-innspilling er gjort med orkestret i Boston.
Engelsk og amerikansk på repertoaret
- Jeg vet at det har vært spilt lite amerikansk musikk her, og gleder meg både til å sette amerikansk og britisk musikk på repertoaret, sier Previn, som er en kjenner av britiske komponister etter sine mange år med både Royal Philharmonic og London Symphony. Han var den første dirigenten i sin generasjon som virkelig mestret Vaughan Williams' musikk, hans fremførelser av William Walton gjorde komponisten til Previns hengivne venn så lenge han levde.
- Den komplekse rytmikken og den fabelaktige orkestreringen er det som fascinerer meg mest ved Walton, sier han, men legger til at han svært gjerne vil fremføre Britten, Tippett og Elgar her også etter hvert. Av de amerikanske komponistene nevner han "klassikerne" Ives og Copland, og den noe yngre Ned Rorem. Den samtidsmusikken som er så komplisert at den ikke kan nedtegnes i vanlig notasjon, er han ikke interessert i - i allfall ikke hvis tegnforklaringen er lenger enn verket!
- Da jeg skrev min cellosonate for Yo Yo Ma - den ble forresten mye lenger enn jeg hadde tenkt! - så gjorde jeg klaverpartiet djevelsk vanskelig fordi jeg trodde min venn Emmanuel Ax skulle spille med cellisten! Yo Yo Ma ringte meg fjorten dager før konserten, og sa at den ville bli mye mer interessant hvis jeg spilte klaverpartiet selv. "Ikke tale om, da må jeg jo øve!", sa jeg, men han ga seg ikke, og jeg måtte til pers, ikke bare i mitt eget verk, men i Beethoven og Sjostakovitsj også. Det gikk bra, sier han med et smil.
OFO i verdensklasse
Previn har ingen tro på at symfoniorkestrenes tid er ute. På sine reiser jorden rundt ser han at det er fullt i alle konsertsaler, og at flere og flere ungdommer søker den symfoniske musikken, og kammermusikken. Tiden er ute for barns årlige møte med "Peter og ulven", kanskje, og ikke får man se André Previn på dirigentpulten i Mozartparykk, men han mener at både barn og unge er langt mer mottagelige for god musikk enn vi gir dem kreditt for. Han engasjerer seg gjerne i forhold til universitetsungdommen her, for å overbevise dem om at de kan oppleve et orkester i absolutt verdensklasse i sin egen by. At det fremdeles er en hemmelighet i en del utland, har Previn tenkt å gjøre noe med.
- Orkestre blir ofte fanget av sin egen geografi. I Storbritannia spilles lite amerikansk musikk, i USA lite engelsk, og i Frankrike - tja, i Frankrike, der spiller de nesten ingenting! detter det ut av ham til almen begeistring.
Fra jazz til opera
André Previn er glødende opptatt av kammermusikk, og kommer hvert år til å være en del av OFOs kammermusikkserie. Som klaversolist møter vi ham allerede til uken, i Mozarts klaverkonsert nr. 24, og vi skal vel ikke bli så veldig forbauset om han en kveld er å finne på Rockefeller eller Blå med jazzfoten i swing. Han er svært stolt over å være den eneste dirigenten i Wiener-filharmonien som også spiller jazz i Musikverein.
Tradisjonen med konsertant opera vil han bestemt videreføre; han nevner i første rekke Alban Bergs Wozzeck, de to Ravel-operaene og Beethovens Fidelio.
En av hans egne store suksesser fra de senere år, er operaen "Sporvogn til Begjær", etter Tennesse Williams' skuespill. Den hadde Europa-première i Strasbourg-operaen i fjor, og settes i sesongen 2002-03 opp i Storbritannia, Tyskland og Italia. For en fjær det ville være i Den Norske Operas hatt å ha Previn i salen ved en norsk première på hans opera! Hva sier du, Bjørn Simensen? Det er dessuten tyve år siden hans og Tom Stoppards skuespill "Every Good Boy Deserves Favour" ble spilt på Nationaltheatret, så tiden kunne være inne til en repetisjon.
- Whaddya want?
André Previn, som ble født i Berlin for 73 år siden, emigrerte til USA som følge av nazistenes jødeforfølgelser, endte hos slektninger i Hollywood der han ble tidenes yngste musikksjef i MGM.
Hollywood-epoken har han lagt bak seg. Hans klassiske komposisjoner og dirigentvirksomheten har overtatt. Previn har spilt inn plater i over 50 år for alle de store selskapene, men er nå under eksklusiv kontrakt med Deutsche Grammophon. Korngolds filmmusikk er på han nyeste CD, og benevnes som "månedens utgivelse" av DG.
Previn var student hos Pierre Monteaux, er en beundrer av Seiji Ozawa og Kurt Mazur, og syntes at von Karajan var den beste dirigent i verden. På spørsmålet om han kommer til å ha noen assistent her i Norge, åpner avtroppende OFO-direktør Trond Okkelmo overraskende for den muligheten. Det er på tide at norske dirigenter får sitte hos, når vi har verdens beste dirigenter her.
- Kommer De til å skrive noe for OFO? spør en ung journalist.
- Whaddya want? svarer André Previn med et digert smil.
