Lindemanprisen 2002 til Magne Hegdal

Publisert: 10/25/2002 av Hild Borchgrevink

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2002102510503752409246

Når Magne Hegdal i kveld mottar Lindemanprisen for 2002, er det mot én stemme. En kraftig en. - Den liker ikke musikk, sier Hegdal. - Den uler når jeg spiller, særlig hvis det er i det lyse registeret. En setter med bandasjert forlabb rister på vaffelfargede ører og skuler mot pianoet.

Av Hild Borchgrevink

Matfaren skjenker kaffe mens han forsøker å flette sammen en kontrapunktisk setning om at det er helt fantastisk stas å få pris og helt umulig å forholde seg til at noen synes at han skal ha en sånn; umulig å forholde seg til at noen begynner å rasle med historiebøkene. Vinnerlisten fra tidligere år er ingen barnehage. Den teller navn som Geirr Tveitt, Arne Nordheim og Egil Hovland, samt Hegdals klaverlærer Nicolai Dirdal. - Man synes jo man er en outsider, mumles det.

Magne Hegdals søster kunne spille Mozart på piano. Det ville Magne også, så han prøvde seg frem og fant på noe som lignet Mozart, i alle fall litt. Så improviserte han seg videre i musikkhistorien.

- Jeg var kommet til opus 80 før jeg hadde fylt 20. Mye av det er ganske hjelpeløst, ler han. - Jeg
har vært innom en stabel musikalske forbilder - Gershwin, Stravinsky, Schönberg. Læreren min i kontrapunkt sa til meg at oppgavene mine hadde potensial til å bli noe mer. Jeg skjønte ikke hva han mente; jeg skrev jo musikk hele tiden, men det fantes ikke noe kontrapunkt i det jeg skrev utenom hans timer.

"Tilfeldighet", står det om Hegdals musikk på Musikkinformasjonens nettsider. Aleatorikk. Terninger. Cage. Går det en linje fra improvisasjonen, fra nesten-Mozart, til Cage og tilfeldigheten?

- Å, nei! er svaret. Den tidlige Hegdalske tilfeldighet er blodig alvor og full underkastelse.

- Det handler ikke om improvisasjon. Jeg lette etter en tilfeldighet som man finner eksempler på i tidlig Boulez og Stockhausen; en strengt strukturert tilfeldighet hvor poenget nettopp er å slippe unna valget, å få frem materiale som jeg overhodet ikke ville ha valgt selv, musikk hvor dumme, litt klønete ting også er med. Jeg ville legge inn en uro i strukturen, en mulighet for at noe faller helt utenfor. Jeg lagde spilleregler for bruken av slike tilfeldighetsoperasjoner og fulgte dem slavisk.

Gikk du aldri tilbake og pusset litt på resultatet?

- Nei, i en periode var det omtrent en moralsk forpliktelse for meg å gjengi eksakt det materialet som kom ut av operasjonene jeg definerte. Hvis det ble for mange sekstendeler et sted, måtte jeg gå helt tilbake og definere et nytt sett regler som begrenset muligheten for sekstendeler på akkurat det stedet. Men man legger selvfølgelig noen rammer for helheten, og jeg har et øre som syntes det ble for mange sekstendeler, sier han.

- Men etterhvert hadde jeg lyst til å lage noe litt mindre monotont, musikk med litt større utslag og mer individualitet. Jeg prøvde på det i verket "Herbarium" (1974). "Herbarium" er 45 små stykker som er tenkt som blomster, vekster av samme art, men veldig, veldig forskjellige. Alle 45 bygger på samme strukturelle operasjon, men den gir ulikt resultat hver gang.

Her blir mannen litt stille og sier at i grunnen har han alltid hatt en litt uggen følelse for akkurat det Herbarium-verket, for han ble aldri helt fornøyd med det.

- Det er umulig å sette fingeren på hva det er, sier Hegdal. - Jeg vet bare at det ikke ble godt nok. Og nå har jeg skrevet det om, i en ny versjon for pianisten Herbert Henck. Det var underlig å gå tilbake idag og arbeide med teknikker som jeg holdt på med for tredve år siden, men nå synes jeg at jeg har fått til det jeg ikke klarte sist, og det er en fantastisk opplevelse.

Magne Hegdal har også skrevet noen vokalverk. Det er ikke hverdagskost blant puristiske moralister på 70-tallet. Hvordan i all verden torde han å slippe løs sangere i de strukturelle labyrintene sine?

- Jeg vet ikke helt hvor det startet, innrømmer han. I "Air" (1975) har han forsiktig nok lagt inn lange pauser som et viktig kompositorisk poeng i vokalisen. "Make beLieve Rag" (1981) for (dansende) sopran og piano er moralismen byttet ut med en tydelig kjærlighet til stilen, tramp i gulvet og en humor som ligger
under i mye av Hegdals musikk, og som etter sigende løsnet opp en snippstiv Håkonshall under urframføringen. Credo (1971) skrev jeg etter en opplevelse som gjorde meg sikker på at det hender enkelte ting i livet som det ikke går an å finne noen mening med. Det er en messetekst, men det er ingen jublende, bekreftende erklæring av tro. Det er en trosbekjennelse med huller i. Tekstledd forsvinner.

MIC-biografien hevder at Magne Hegdals musikk er blitt rundere i kantene med årene. "I de senere årene har musikken blitt mer stilmessig åpen," påstår den. Opphavsmannen er ikke helt uenig. Men han smiler skrått og spør hvorfor det er slik at nå når han har kastet purismen over bord og skriver friere og mer tilgjengelig, så er det interessen for de tidlige, strenge verkene som vokser. En av dagens unge komponister valgte "Sinfonia" (1972) til en orkesterkonsert hvor han skulle programsette verk som hadde betydd mye for ham.

- Det var en fin opplevelse for meg, men også merkelig, siden jeg er på et helt annet sted kompositorisk i dag.

En annen gang, etter en fremførelse av en langsom og statisk sats i Hegdals saksofonkvartett, kom en gammel dame bort til komponisten og sa at den musikken, den vil jeg ha i begravelsen min.


- Det griper meg virkelig når helt vanlige mennesker får sånne opplevelser.

Årets Lindemanprisvinner forsvinner inn i en beskrivelse av en hundre siders terning, nesten rund, som et av barna hans syntes at faren bare måtte ha, og av hvordan den i mange tilfeller er ubrukelig fordi ingen kan forholde seg til forskjellen mellom 82 og 95 hverken oversatt til toner, varighet eller andre musikalske parametre. Men han har brukt den i et verk for ikke så lenge siden. Jeg liker meg best i spennet mellom full frihet og situasjoner hvor jeg gir meg selv streng beskjed om hva jeg skal gjøre, sier Magne Hegdal.
 

Relaterte bedrifter:
Lindemanprisen (Priser)
Relaterte personer:
Magne Hegdal, Komponist
Relaterte artikler:
18.10.2000 Truls Mørk: Tonene man spiller forsvinner jo i det lange løp
22.10.2001 Tidligere vinnere av Lindemanprisen
22.10.2001 Lindemanprisen 2001 til Harald Herresthal
25.10.2002 Salmebok og folkevise - om Magnus Brostrup Landstad og Ludvig Mathias Lindeman
19.11.2001 Historiesyn i ulike kunstsyn
09.04.2002 Magne Hegdal - Biografi
26.10.2009 De unges Lindemanpris til Mari Eriksmoen
17.09.2009 Lindemanprisen 2010 til Solveig Kringlebotn
18.09.2007 Å gi unge mennesker en mulighet
18.09.2007 Årets Lindemanpris til Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung
17.11.2006 Lindemanprisen og De Unges Lindemanpris utdelt i går
13.10.2006 Kåre Nordstoga: Årets Lindeman-vinner
14.11.2005 Rolf Wallin fikk Lindemanprisen 2005
29.10.2004 Hegdals "Herbarium II" stor suksess i Sverige
29.10.2004 Lindemanprisen til Liv Glaser
13.10.2004 Ultima: Magne Hegdal - den tilfeldige purist
28.10.2002 De unges Lindemanpris 2002 til Lene Grenager
25.10.2002 Tidligere vinnere av Lindemanprisen