- Satyricon har allerede fått i overkant mye oppmerksomhet for sin Jonas Åkerlund-regisserte Fuel For Hatred-video, og slik sett burde vi nok latt saken ligge. Vi er jo ikke provoserte, er vi? Nei, jeg tror ikke det. Ikke over en slange, et par kvinnepupper og et grimt ansikt i bakgrunnen, i hvert fall. Det vi kanskje heller provoseres over er at det våges så lite, skriver Ørjan Greiff Johnsen.
Av Ørjan Greiff Johnsen, frilansskribent
Satyricon har allerede fått i overkant mye oppmerksomhet for sin Jonas Åkerlund-regisserte Fuel For Hatred-video, og slik sett burde vi nok latt saken ligge. Vi er jo ikke provoserte, er vi? Nei, jeg tror ikke det. Ikke over en slange, et par kvinnepupper og et grimt ansikt i bakgrunnen, i hvert fall. Det vi kanskje heller provoseres over er at det våges så lite. Over at videoen er så bleik. Så tam. Kjønnsløs, og definitivt ikke diabolsk nok.
Jeg mener, her har vi med et av Norges virkelige flaggskip innenfor black-metal å gjøre, og alt de greier å komme opp med er dette? Tegneseriesatanisme. Eller kanskje heller designsatanisme. Joda, det er ikke vanskelig å tolke motivet i videoen. Eva ligger skamslått i restene av paradiset, mens slangen har tatt full kontroll. Vart du skræmt, no? Nei. Knapt skjelven. Dette har vi sett tidligere. Jeg er skuffet. Jeg hadde forventet noe mer.
Satyricon er utvilsomt et av Norges desidert beste band; i låtskriver Sigurd Wongraven har de en mann som behersker alle rockens virkemidler; øset, energien, riffene og jammen har han ikke et melodisøst øre også. Fuel For Hatred er etter min mening årets norske singel. Så langt. Så går de altså hen og parrer seg med trendnissen Åkerlund, og blir et designprodukt på lik linje med alt annet vi ser i musikkverdenen. Overraskende er det jo ikke. Slik går det med undergrunnen; etter hvert finner folkene på overflaten ut at det skjer noe interessant under bena deres, de graver seg ned og trekker trollene opp i dagslyset. Vi vet jo alle hvordan det går i eventyrene; trollene sprekker straks de møter sollyset.
Nå står jeg overhodet ikke inne for budskapet til black-metal - men her er vi ved et poeng. Det er annerledes. De har koder, de har et kunstnerisk uttrykk som provoserer, som kan vekke avsky, men som samtidig gjør det fascinerende.
Noen vil si at Satyricons overgang til EMI var et skritt i retning kommersialisme og ufarliggjøring av black-metalgenren. Det kan muligens stemme. Fuel For Hatred-videoen er uansett et kvantesprang. En rødfis av en video, som kun klarer å provosere ledelsen i MTV og ZTV - når vi legger til grunn de kriterier den ønsker å provosere ut ifra. Vi andre - rockpublikumet - blir provosert over blekheten. Over de billige triksene vi har sett x antall ganger tidligere. Over knefallet for kommersialismen.
