Det vakte mye oppsikt da Ragnar Hovlands bok "Norske Gleder" denne uken ble "nullet" av Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Like stor oppsikt blir det ikke når annerkjente norske musikere vrakes. Mens 87 prosent av alle utgitte bøker kjøpes inn, blir bare i underkant av 20 prosent av innmeldte norske fonogrammer omfattet av Innkjøpsordningen for musikk. - Skandaløst og skammelig, mener både daglig leder i Lindberg Lyd AS, Morten Lindberg, og Rune Kristoffersen, som driver plateselskapet Rune Grammofon.
Av Knut Steen
I løpet av 2002 vurderte Kulturrådet til sammen 373 fonogrammer, hvorav 81 utgivelser ble kjøpt inn. Blant artistene som ble "nullet" i forrige innkjøpsrunde finner vi anerkjente navn som Jakob Young og Karin Krogh, Immortal, Agnes Buen Garnås, Bel Canto, Jaga Jazzist, D.D.E., Arcturus, DJ Stigma, Biosphere, Kim Hiortøy, Kari Rueslåtten, Tungtvann og SPUNK.
- Det med nulling vet vi alt om, sier daglig leder i 2L/Lindberg Lyd AS, Morten Lindberg. Hans lydstudio, og nå også plateselskap, har fokus på norsk folkemusikk og klassisk musikk.
- Vi har prøvd å få de samme forutsetningene som bokbransjen, noe vi er veldig langt unna i dag. Dette er en stor, het og betent sak, som sier en hel del om profilerte forfatteres og forlagenes innflytelse kontra platebransjens. Noe av problemet er at de som er store og profilerte innenfor musikk, er de internasjonale plateselskapene, og for dem betyr ikke det norske platemarkedet liv eller død, sier Lindberg.
- Hvordan våger de!, er reaksjonen fra Rune Kristoffersen, som i tillegg til en annen fulltidsjobb driver selskapet Rune Grammofon. Han synes heller ikke bokbransjen har stort å klage over når det kommer til antall innkjøpte bøker.
- Mellom bok- og platebransjen er alt speilvendt. De får kjøpt inn over 80 prosent, i inntil 1100 eksemplarer, mens vi får kjøpt inn knapt 20 prosent, i 550 eksemplarer. Dette er en strykende urettferdighet, som jeg nesten ikke har ord for. Egentlig burde dette spørsmålet vært stilt til bokbransjen - hvor mye hadde det ødelagt for dem om de plutselig en dag fikk våre betingelser i bytte for sine egne, spør Kristoffersen, som mener at logikken bak denne fordelingen i beste fall er foreldet:
- Bøker har, i kraft av en lengre tradisjon, tatt plass som en tyngre kulturbærer, og sånn sett er det ikke rart at man har kommet lenger i å se deres verdi. Men i dag er det ingen grunn til å si at boken er viktigere enn musikken. Skal man være skikkelig stygg, kan man spørre hva som trengs for å produsere en bok, kontra hva som behøves av ressurser for å spille inn en plate. Førstnevnte koster ikke veldig mye mer enn penn og papir, hvis man skal sette det på spissen, mener Kristoffersen, som også tror at musikerens kontra forfatterens status har noe å si:
- Selv om mange forfattere må ha jobber på si, er det en inngrodd og utdatert logikk som tilsier at en forfatter skal kunne leve av sitt virke uansett hvor mye som gis ut, mens en plateartist like gjerne kan drive med musikken på si'. På Rune Grammofon jobber jeg med artister som er i verdensklasse på sitt felt - som på ingen måte lever av musikken sin. Det er ikke en gang noen selvfølge at de blir omfattet av innkjøpsordningen.
Både Kristoffersen og Lindberg mener at en styrket innkjøpsordning ville forandre deres arbeidsvilkår drastisk:
- Vi har drevet et produksjonsselskap i 10 år nå, og Innkjøpsordningen vil i stor grad styre produksjonene vi kommer til å lage i fremtiden, sier Lindberg. - Uten noen vital innkjøpsordning må vi enten trappe ned produksjonen, satse på andre produkter, eller rett og slett avslutte driften - som nok er det mest nærliggende alternativet.
- Dersom jeg og mine artister visste at 80 prosent av alt vi ga ut ble kjøpt inn i 1000 eksemplarer, kunne jeg glatt ha gjort Rune Grammofon til noe inntektsbringende, på heltid. Jeg kunne også ha gitt bedre budsjetter til artistene mine, og gjort dem i stand til å bruke mer tid på å lage enda bedre musikk, sier Kristoffersen. Han er ikke spesielt optimistisk med tanke på hvor lang tid det vil ta å få anerkjennelsen for musikk opp til det han anser som et anstendig nivå.
- Det er riktignok signaler om at ordningen skal styrkes, men det er mer realistisk å se at ordningen for bøker blir dårligere i stedet. En tanke som er i ferd med å snike seg inn i de aller fleste politiske partier, er at det som ikke er levedyktig i seg selv, heller ikke har livets rett. Jeg ser ikke for meg at politikerne kommer til å se verdien av å investere i kultur. Dessverre tror jeg heller ikke at folk flest tenker på musikkbransjen som et sted der man finner kunstnere, men heller en industri for populærmusikalsk entertainment - enten kan du selge en masse plater og bli søkkrik, eller så får du finne på noe annet.
Hvilke konsekvenser har Innkjøpsordningen for den samtidsmusikalske kulturarven musikkutgivelsene representerer?
- Dette er opplagt for meg, sier Kristoffersen, før han fortsetter: - Hvis verdifull musikk - og med den muligheten til å bevare et musikalsk bilde av samtiden - forsvinner, vil musikken gå tapt med tid. Da jeg bestemte meg for at jeg ville gi ut Arne Nordheims "Electric" på CD, var Nordheim selv bekymret for at denne musikken skulle forsvinne, fordi den bare fantes på vinyl. Uten noe mer støtte blir det opp til idealister å bevare musikken, og da er det bare snakk om hvor lenge disse menneskene orker å stange hodet i veggen. De multinasjonale selskapene har null kulturelt ansvar, og tar ingen kulturelle hensyn, selv om de liker å skryte av det i festtalene sine. Jeg kan ikke se for meg at et major-selskap hadde gitt ut Nordheims musikk, bare fordi de mente den burde være tilgjengelig - i så fall hadde de sikkert gjort det på de 20 årene disse innspillingene har eksistert. De internasjonale selskapene blir utsatt for stadig større krav og hardere press i forhold til inntjening i fra sine hovedkontorer - da sier det seg selv at de ikke har mulighet til å drive kulturbevaring. Slik ståa er i dag, risikerer vi å ikke ha plater med dagens store komponister, og sånn sett vil vi sitte igjen med store huller i musikkhistorien.
- En forbedring av Innkjøpsordningen ville medføre to ting, mener Lindberg. - Først og fremst ville de som driver som oss, i et usikkert marked, fått anledning til å lage flere og teknisk bedre produksjoner, ved at flinke mennesker kunne bruke mer tid og ressurser i studio. Ulempen er naturligvis også at det ville bli produsert flere produkter av dårligere kvalitet, som ikke skulle ha vært på markedet i det hele tatt, slik som vi ser i bokbransjen i dag.
Mer drittmusikk, rett og slett?
- Ja, vi kan godt kalle en spade for en spade, men de positive virkningene av en anstendig innkjøpsordning ville allikevel overskygge ulempene med god margin, sier Lindberg.
Kristoffersen deler Lindbergs bekymring for en nivåsenking i Innkjøpsordningens lune favn, samtidig som han mener at dette problemet er lett å komme til livs.
- De store har vært kjemperedde for dette, og jeg forstår godt hva Lindberg mener. Enkelte enkelte aktører i bransjen har i mange år uttrykt skepsis i forhold til en utvidet innkjøpsordning, av frykt for at det vil oversvømme markedet med drittmusikk. Men dette er virkelig ikke vanskelig å demme opp for - så lenge alt som blir sendt inn blir utsatt for en faglig vurdering, kan man justere ordningen underveis, for å sørge for at aktørene er over et visst kunstnerisk nivå.
Betyr dette at du ikke nødvendigvis vil ha den samme høye prosentandelen som bokbransjen nyter godt av?
- Jeg ser ikke det som noe mål i seg selv, nei. Det viktigste er at man har mulighet til å kjøpe inn den gode musikken. Jeg vil for eksempel anta at de 26 bøkene som falt utenfor ordningen i fjor gjorde det fordi de ikke var gode nok, og dermed er det rimelig å anta at det ikke finnes så mye søppel blant de andre 177. Nå er det selvfølgelig mindre sjanse for at noen gir ut en bok på eget forlag, enn at en eller annen håpløs amatørmusiker lager sin egen label, og gir ut en plate, bare for å være sikker på å få solgt 1000 plater, men dette går det selvfølgelig an å demme opp for med litt kvalitetskontroll. Summa ser jeg ikke sammenhengen mellom en styrket innkjøpsordning og mer dårlig musikk, sier Kristoffersen.
