Her hjemme har vi nylig hatt urpremierer på to nye musikkdramaer: "Frendelaus" av Gisle Kverndokk, og "No Title Performance..." av Maja Ratkje. Komponist Glenn Erik Haugland tar her et oppgjør med anmeldelsene til kritikerne Mona Levin og Hild Borchgrevink, som etter hans oppfatning begge har gått inn på "konstruerte problemstillinger istedet for å ta reell stilling til verkenes iboende kvaliteter". Han mener at deres omtaler bærer preg av "vranglære og fordomsbyggende etikettisering", og at de burde holdt seg for gode for "å spre usikkerhet og begrepsforvirring".
Av Glenn Erik Haugland, komponist
Norske komponister som vil lage musikkteater har ikke bare problemer med å få fremført sine prosjekter. To nye, kjærkomne bidrag av henholdsvis Gisle Kverndokk og Maja Ratkje, har etter premierene gitt kritikerene mye å tenke på. De finner det tilsynelatende vanskelig å forholde seg til nytt musikkteater og mener åpenbart at det er viktigere å kategorisere slike verk, enn å forstå dem ut fra sine egen intensjoner. Innen ingen annen genre står konvensjonene sterkere enn innen musikkteater.
Hva er det som gjør at kritikere, synsere og komponister får slik notorisk trang til å veie nye musikksceneverk opp mot definisjonen av eksempelvis opera-begrepet? Er det fordi det innenfor musikkteaterfeltet er vanskeligere å tegne et kart som kan stemme med terrenget? Hvorfor er det så fordømt viktig å vite forskjellen på opera og musikal-genrene? Mangel på norske fremførelser av gode referanseverk fra vår egen tid, har tydeligvis ført til sviktende kompentanse og usikkerhet. I vår uvitenhet sitter vi i våre steinalderhuler og klubber ned hverandre, mens vi krangler om hjulet vi så kan bevege seg fortere enn vår egen ti-kantede steinblokk...
To ferske anmeldelser av to nye norske musikksceniske verk illustrerer etter mitt syn dette på hver sin måte. I Ballades anmeldelse av Maja Ratjkes forestilling "No Title Performance and Sparkling Water" konstateres det i ingessen at "at alle konvensjoner kastes på båten". Mens Aftenposten innleder sin anmeldelse av Gisle Kverndokks "Frendelaus" som "...en stilforvirret oppsetting".
Begge anmeldelsene bruker forholdsvis mye plass på å problematisere de nye verkene opp mot konvensjonene, og fører dermed leseren inn på konstruerte problemstillinger istedet for å ta reell stilling til verkenes iboende kvaliteter. Den misledende effekten dette har på de av oss som nøyer seg med å lese kritikkene og ikke selv oppsøker forestillingene, dvs. flertallet, er mildt sagt betenkelig. I det ene tilfellet har vi i følge kritikerne å gjøre med et verk som fryktløst bryter med alle konvensjonenene (brava!). I det andre, et verk som ikke er konvensjonelt nok, eller der komponisten snarere har valgt feil konvensjon (basso! boo!)! Ved å velge å skrive om forestillingene på dette viset, bruker anmeldelerene et maktspråk som gir inntrykk av objektivitet og stor sakskyndighet. For at vi i dette landet skal bli i bedre stand til å skape musikkteater av høy kvalitet, er denne tilnærmingen mildt sagt lite hjelpsom.
I sin anmeldelse av "Frendelaus" bruker Mona Levin nesten halvparten av sin anmeldelse til å fortelle komponist Gisle Kverndokk at hans musikal absolutt ikke burde ha vært en "nummer-musikal". At alle avbruddene (hovedskelig forutsaket av et begeistret premiere-publikum) ødela for flyten i den teatrale fortellingen. "Her mangler en overbyggende idé, en dramaturgi og en musikk som løper lineært og stigende gjennom den uendelige rekken av tablåer...". Ikke så langt unna en definisjon på en opera, det der.
Levins kritikk leder tankene over på det lille som var av innvendinger mot feel-good-filmen "Buddy", der enkelte savnet en mere psykologisk utdyping av angsten Stig-Inge hadde for å forlate Tøyensenteret. Hadde filmens opphavsmenn gått inn på denne stien, hadde filmen helt klart forlatt sitt genremessige intensjon, og vi hadde fått en annen og sansynligvis mye dårligere film. Man kan da ikke kritisere mors kjøttkaker for å ikke smake fisk! Levins bedømming av "Frendelaus" har lite eller ingenting med verkets utgangspunkt å gjøre, og hennes lefling med genre-kjennetegn er i dette tilfelle malplassert. "...gang på gang bråstanser sangnumrene handlingen i stedet for å drive den videre. Musikken illustrerer den enkelte episode, men bidrar ikke som fortellende drivkraft mellom tablåene." Så får vi bære over med at den ellers utmerkede Mona Levin ikke hørte hvordan Kverndokk faktisk gav hver eneste scenefigur en musikalsk karakter, og hvordan disse ble utdypet med mellomspill, underlagsmusikk og applausmusikk, innenfor rammene av en lettbeint familiemusikal...
Ballades dyktige anmelder Hild Borchgrevink er heller ikke snau når hun i sin anmeldelse av Maja Ratkjes "No Title Performance and Sparkling Water" forteller hvordan komponisten helt egenhendig har tatt rotta på mange hundre års operatradisjon tynget av "tradisjonell narrativitet, hierarkiske oppbygginger og den didaktiske Store Fortellingen!" (sic.) Jeg har forståelse for alle de som foretrekker noveller fremfor romaner, men syns ikke at de som liker lengre fortellinger er dårligere mennesker av den grunn. Som Ratkje er også Borchgrevink mere opptatt av hva "No Title Performance and Sparkling Water" IKKE er, enn hva det faktisk er. Å tro at denne forestillingen er noe som har oppstått ut av den store ingentingheten, er selvsagt naivt og nødvendigvis uriktig. Istedet på å kaste bort energi på å måle "No Title..." opp mot noe det definitivt ikke er, nemlig opera, burde anmelderen kanskje heller vurdert verket som en naturlig del av den minst 40 år gammel "perfomance"- tradisjonen. En uttrykksform som er høyst levende og oppadgående, ikke minst i USA der performance-komponister som eksempelvis Laurie Andersen og Merdith Monk aldri ville finne på å kalle den type arbeid for noe som en gang ligner opera (Monk har for øvrig akkurat skrevet en opera, paradoksalt nok).
Anmelder Borchgrevink går lenger enn Mona Levin med det som ligner mistenkelig på vranglære og fordomsbyggende etikettisering. "En slik overbevisning (som altså finnes i "No title.." - min bemerk.) mangler ofte i samtidsopera, hvor man strammer, steriliserer og aktualiserer og holder skapet med det burleske og teatrale godt låst, av redsel for å bli kalt reaksjonær." Jeg for min del har helt andre observasjoner. Vellykket musikkdramtiske verk kjennetegnes etter min mening av at komponisten er i stand til å velge musikalske virkemidler som får frem verkets dramaturgiske intensjon. Et godt eksempel er den overdådige "Le Grand Macabre" av Gyorgy Ligety som bevisst bruker det burleske som en konsekvens av en tekst, en dramatisk idé som nettopp dreier seg om absurditeter. Det burleske i "No title..." er til sammenligning snarere en del av komponistens naturlige repertoar enn en bevisst del av en eventuell bærende musikkteatral idé. Borchgrevink har sin fulle rett til å flagge subjektive preferanser i sine anmeldelser, men hun tar direkte feil når hun samtidig tar alt annet som foregår innenfor dette store ubestemmelige feltet under en kam, og gir det preg av å være sterilt og tradisjonelt. Hvordan kan hun egentlig det?
I utgangspunktet bør dyktige anmeldere som Borchgrevinch og Levin holde seg for gode for å spre usikkerhet og begrepsforvirring. Og selvsagt er det jo uvesentlig om man velger å kalle ens verk en opera eller en flyndre. Men når en anmelder velger å basere sin verkvurdering på faglige definisjoner, er det et maktgrep som fort preger publikummers oppfatninger av denne type verk. Og akkurat det er unødvendig, om ikke direkte skadelig...
Ballade takker Glenn Erik Haugland for ustspillet, og åpner gjerne for debatt om dette emnet. Innlegg i sakens anledning kan som vanlig sendes til ballade@mic.no.
- Når jeg hører tale om musikkteater, griper jeg til min konvensjon
