"Det begynte med Hallesby Det var en frekkhet, men den var alvorlig ment. Salmedikteren og den kirkelige opprører Olaf Hillestad søkte Menighetsfakultetets 'Hallesby-stipend' for å studere britiske jazzmesser. Ingen tenkte den gang i 1963 at rytmer hadde noe i kirken å gjøre. Man hadde nok med å holde takten." Slik begynner NRK-reporter Tomm Kristiansens historie om Norges eldste uavhengige plateselskap, Kirkelig Kulturverksted, som Ballade har fått lov til å bringe videre. Kristiansens svært omfattende artikkel følger KKVs utvikling og arbeid fra begynnelsen i 1974 til idag; fra Forum X, via Blomster i Soweto, til Kulturkirken Jakob.
Av Tomm Kristiansen
Olav Hillestad ble så begeistret at han på veien hjem skrev en "rytmesalme" for fremføring i kjellerkirken i Bergen, hvor han var prest. Ti år senere skapte han Forum Experimentale i Bogstadveien 49c, et lokale som ble omgjort til kapell. Her hang langhåret ungdom over kontrabasser og slagverk, her var det jazzrytmer fra pianoet, og inventaret - alteret, og sånn - ble flyttet rundt der det passet. Hillestads sønn, Erik, var blant dem som tenkte: Kan vi ta vare på alt dette nye som skjer, uten å måtte spørre folk over tretti? Kan man stifte et non-profitt selskap for fantasi og kirkelig nybrottsarbeid? De så for seg annerledes musikk, alternative prekener, utradisjonell liturgi, uformelt "kirkesølv" og provoserende kirkemusikk.
Kulturverkstedets første plate ble en hyldest til han som fikk Hallesby-stipendiet. Olaf Hillestads salmer fikk liv og toner fra kor og visesangere, og platetittelen formulerte også visjonen: "Lukk opp kirkens dører".
Forum X
På den sekulære og høyst urbane Filmcaféen i Oslo sitter et forbløffet publikum og lytter til skuespilleren Ola B. Johannessen. Han står verken på plakaten eller programmet. Han bare står i et hjørne sammen med musikeren Fred Nøddelund og leser, denne søndagskveld, fra Den gamle boken. Han leser Salomos Høysang. Og når applausen har lagt seg, bestiller gjestene en ny flaske vin - for det ble sagt så mye fint om hva vinen fører med seg - og de spør hverandre: Står virkelig alt det der i Bibelen?
Arrangør for denne happening var Forum X, en avlegger av kulturverkstedet, nærmest en venneforening. Den er like gammel som verkstedet selv. Høytlesningen av Salomos Høysang var ikke det første stunt. En Noa-inspirert forestilling under tittelen "I samme båt" ble avviklet under store seil, rigget opp i Trefoldighetskirken. Der arrangerte Forum X også et bursda'selskap for kirken - i pinsen, selvfølgelig - med langbord og ballonger i midtgangen. Og blomster i døpefonten.
Mot slutten av åttitallet gikk den kalde krigen mot slutt. Da fylte Forum X Uranienborg kirke til "Messe for Sovjet-Unionen" med Vladimir Vysotskijs sanger, framført av Jørn Simen Øverli, Rachmaninovs melodier tolket av koret "Jubal" og opplesning av russiske sannhetsdikt. Samme kirke ble scene for Tomm Kristiansens kirkespill "Marias jubelnatt" med Hildegunn Eggen som en trøndersk Maria.
1.mai 1988 ble Internasjonalen spilt som preludium til kveldsgudstjeneste i Kampen kirke. Det var ikke det verste. Begeret var fullt for biskopen og Kristelig Folkeparti da et dusin Oslo-prester gikk i prosesjon med fagforeningsfaner og røde flagg. Rudolf Nilsens "Til ungdommen" var en flott salme. Kringsatt av fiender, gå inn i din tid…
Frisørsang
Det var temmelig mystisk, det hele, og ingen oppfattet budskapet. "Barbershop...", sto det i de små annonsene, "...humør, hår og harmoni". Meningsløse avertisementer drysset ned i Dagbladet. "Barbershop ... du-du-dutt". Utløsningen kom med en invitasjon til pressekonferanse i Kåre Nilsens frisørsalong. Der satt dirigenten Per Oddvar Hildre i stolen og lot frisyren falle.
Hildre hadde i lengre tid interessert seg for den sjanger som var blitt til i amerikanske frisørsalonger. Der sang barbererne, og kundene falt inn på over- og understemmer. Disse frisørharmoniene skulle overføres til norsk, ved hjelp av Geirr Lystrup.
Utpreget åndelige var sangene ikke. Likevel representerer denne blott-til-lyst-musikken et vendepunkt for kulturverkstedets plater. De ble ikke lenger stuet inn blant bedehuskvartettene.
Dans med oss, Gud!
I oktober 1982 holdt Kirkelig Kulturverksted et fyllekalas i Fagerborg kirke. Det måtte gå galt. Egentlig var det bare en platelansering. Librettoen til musikalen "Dans med oss, Gud!" handlet om en gruppe unge mennesker som tar seg inn i en kirke, for å holde fest med Vårherre. De har med egen vin til sin høyst spesielle nattverd. Til slutt kommer politiet, men de slipper ikke inn: "Kjærka er vår!!!"
Erik Hillestad tenkte i to år før han skrev tekstene, og hensikten var ikke å håne det hellige. Men skulle noen banne i kirken, burde det være ham selv. Det mest provoserende var ikke bannskapen ved alteret, men spørsmålene som lå mellom linjene: Hvem "eier" kirken, hvem av oss blir gjenkjent for Guds ansikt? Ungdommene som brøt seg inn i kirken kunne ikke kirkerommets språk, og de kjente ikke reglene for god oppførsel. Men de ville holde fest med Gud, selv om de fleste ville se på dem som uverdige. Hva ville Jesus sagt, han som stort sett vanket blant utstøtte, forhånte og tvilsomme?
I musikalen lå hele Kirkelig Kulturverksteds program og forståelse av hva kirken skal være: I dette sakrale rom skal menneskets religiøse - om enn upolerte - lengsler leves ut, folk skal ha frihet til å være seg selv. Djevelskapen vil følge med. Vi skal male Fanden på veggen og forsake ham ved alteret.
Skatter på jorden?
Skal William Nygaard selge prestekjoler? Det brer seg en munter undring rundt Aschehougs kantinebord. Forleggeren er en sjelden kirkegjenger, snarere en fritenker utenfor konfesjoner og konvensjoner. Men nå kjøper han Kirkelig Kulturverksted, med plater og messehagler.
Kirkelig Kulturverksted overlevde kun ved å utvide aksjekapitalen blant vennene og forføre banksjefer. Underskuddene kom like sikkert som jul i desember. De hadde forsøkt å gjøre vann til vin, men det ble bare eddik. De skulle gjerne mettet fem tusen aksjonærer, men hadde i øyeblikket hverken to fisker eller fem brød. Det var i sannhet dommens dag da Aschehougs økonomer kom inn døra, men det gikk kulturverkstedet som beskrevet i en gammel bok som William Nygaard riktignok ikke har utgitt: Syndene ble kastet i Glemselens hav.
Erfaringen gjennom 25 år kan leses som en dristig saga: Det er ikke mulig å drive dette verkstedet uten hjerter som banker. Slike hjerter finner man sjelden i banker. Så det måtte bli William Nygaard.
Ordet
Frans av Assisi forble ingen munk, og Mor Teresa ingen nonne. De giftet seg, og dro på bryllupsreise til Rwanda. Denne bisarre legende finnes bare ett sted, og de færreste har funnet den; på et spor, dypt begravet i groov'et et sted på Iver Kleives "Kyrie". De få som har funnet den, har sikkert trodd de har hørt feil. Det er den eneste av sine tekster Erik Hillestad har gjemt bort.
Alt fra salmeskatten til de enkle barnesanger har fått plass på repertoarene. Når nye tekster har trengtes i ei fart, har Erik Hillestad skrevet dem selv. Over natta og helga har han snekret rim i et omfang som gjør han til en vesentlig tekstforfatter i vår tid. Kulturverkstedet har flere låtskrivere enn sjefen sjølv. Håvard Rem har oversatt tekster til flere plater. Edvard Hoem skrev på oppdrag en hel salme-CD. Geirr Lystrup har begått flere dusin muntre tekster for Det Norske Kammerkor. Kari Bremnes skriver selv, Jørn Simen Øverli oversetter, Tom Russell fremfører egne tekster. Det gjør også Ole Paus. Og over dem alle ruver Erik Bye.
Man trenger forresten ikke å kunne Fadervår for å skrive tekster på Kirkelig Kulturverksted. Men det er en fordel med en gudstro. Det gir en dypere klangbunn å spille menneskelivets mangfoldighet ut over. Det lodder dypere.
Til basuners klang
I Tlachacuayas' slitte landsbykirke sitter Henning Sommerro og spiller på et mexikansk orgel med spanske trompeter. Mikrofonenes kabler ender i en vindeltrapp. Der sitter Alf Christian Hvidsteen. Han har vær lydtekniker så lenge Kirkelig Kulturverksted har eksistert. Han er en av pionerene. Mens de digitale kassettene snurrer, kaster himmelen seg over de to med et øresusende tordenbrak. For andre lydteknikere og plateselskaper ville det vært et spolert opptak. For Hvidsteen er tordenskrallet en perle som skal med på platen. Akkurat som når dørklokka ringer under et opptak i den russiske poetens Vladimir Vysotskijs leilighet og fuglene synger under taket i Betlehems fødselskirke, der Sondre Bratland synger julesanger. Det er ikke "sloms". Det er en bit av virkeligheten som forteller hvor vi er.
- Vi kan lage det helt perfekte, sier Hvidsteen, men det er uinteressant for oss. Dessuten blir det ofte kjedelig. Vi vil ha tak i livet og atmosfæren. Da velger vi opptak i gode rom. Der finner du en etterklang som et studio aldri kan gi.
Har Kirkelig Kulturverksted en egen "sound", et unikt lyduttrykk som alle artister må innordne seg? De fleste artister blir nok belemret med stilen, særlig om opptakene gjøres i kirker. Du kan høre det: Sterkt fokus på solisten, stor dybde i rommet og stor dynamikk, fra det lammende crescendo til den øredøvende stillhet. Slik er Kirkelig Kulturverksted blitt en av den internasjonale audiofoniens referanser.
Om nødvendig med ord
En prosesjon av prester i flagrende kjoler skrider over Nordkapplatået. De er på vei mot en utsprengt grotte. Men der fins ikke stort annet enn noen fastskrudde stoler og et havarert vrak på høykant. Ut av høyttalerne smyger Jan Garbarek noen toner. De må ha gått feil.
Nei, de gikk ikke feil. Det gjorde heller ikke turistene som søkte stillheten i et kapell og ble møtt med myk jazz og en enkel trebåt. Prammen ble til en sakral bue, en perfekt ramme for et alter. Og Garbareks musikk var ikke tilfeldig valgt. De råsprengte steinveggene trengte et belegg, av toner. Nordkappkapellet har vunnet en internasjonal pris, og er et ektefødt barn av Kirkelig Kulturverksted. En rekke kapeller er blitt bygget og ominnredet av kulturverkstedets kunstneriske seksjon, ledet av Berit Hunnestad. Bomberom får nytt liv som hellig sted, et tårn blir til et bønnerom. Og alt som plasseres, støpes eller henges opp er nøye gjennomtenkt. Det vet den som følger norsk arkitektur. Flere av verkstedets romprosjekter er omtalt i fagtidskrifter.
Hele verkstedets idé er å forkynne et evangelium med alle midler, om nødvendig med ord. Men gjerne uten. Det kan enhver observere som oppsøker de kapeller verkstedet har skapt.
Nærmere deg
Ole Paus synger salmer med whiskyrøst. Det skjedde på et tidspunkt hvor hele hans privatliv var skandalisert i full offentlighet. Han var virkelig blant de uverdige. Eller var han det? Paus hadde studert dem som skrev salmene. De kjente også til avgrunnen.
Da begynte salmerevolusjonen i Norge. Salmene, selve støvsamleren fra troens hus, ble tatt ned fra loftet. Og artister av alle sekulære slag sa: Kan Ole, kan vi. Iver Kleive og Knut Reiersrud var allerede i gang og overbeviste enhver skeptiker om at kirkeorgel og elektrisk gitar er to sifre av samme salmenummer. Mari Boine sang Den store hvite flokk på samisk. Og Kari Bremnes rørte sitt publikum til tårer med Blott en dag.
Men det skjedde noe mer det året, i 1991. Kong Olav døde. Vi tente ikke bare levende lys på Slottsplassen. Musikkforretningene kunne fortelle om stor tilstrømning av kunder som ba om salmer. Ekspeditørene fant det folk trengte i stativet fra Kirkelig Kulturverksted.
Salmer har kulturverkstedet alltid gitt ut. I 1978 gikk Erik Bye og Birgitte Grimstad sammen om å gjentolke Peter Dass salmer. Endelig fikk vi Herre Gud, ditt dyre navn og ære på originalen. Så kom åndelige sanger som gammeldansmelodier, fremført på trekkspill med Arnt Haugens orkester. Det var jo nettopp vals, pols og reinlender som var sangmelodienes vugge. Salmer i jazzdrakt tok Arne Domnérus seg av. De selges fortsatt, og er blitt klassikere.
Pilegrimer med blanke ark
Iver Kleive satte seg til orgelkrakken i Gjerpen kirke for å gjøre opptak til Sondre Bratlands "Pilegrimens sangbog". Han skulle levere arrangementer til hele platen, men møtte totalt uforberedt. Han kjente knapt melodiene, han hadde ikke lest en note. Man kan improvisere jazz og stundom rock. Men ikke hellige sangskatter.
Trodde vel de fleste. Det var i 1982, og det ble et vendepunkt for Kirkelig Kulturverksteds plateproduksjon. Inspirasjonen, samspillet og variasjonene tok vendinger ingen hadde ventet. Det ble spilt og sunget salmer på en måte som forundret selv de medvirkende. Siden den gang har adskillige plateproduksjoner blitt til etter den metoden. Musikerne kommer stundom uforberedt, men ikke uten forberedelser. I plater hvor ulike musikalske retninger skal smeltes sammen til en, kan opptakene ofte bli en kamp, og produsenten Erik Hillestad innrømmer: "Av og til spør jeg meg: Hva skjer nå? Jeg vet ikke alltid hva det blir til".
Det er blitt til 230 plater og mange seksere på terningen.
Stille natt, hellige natt
De nektet å synge Glade jul, men det var ikke fordi det var juli. Det er 1991 og Skruk øver julesanger. Engler daler ned i skjul. Gjør de det? Hit de flyver med paradis grønt. Å?
- Du får skrive en ny tekst, Erik!
Det var en dag for barske oppdrag fra kordirigent Per Oddvar Hildre, men alle må vite at man ikke omskriver Glade jul. Da kan man vel like godt skrive om Ja, vi elsker, i samme slengen.
- Den satt langt inne, men plutselig falt en setning på plass, den siste på første vers: Jorden tar himlen i favn. Deretter var det å følge originaltekstens intensjon, med nye formuleringer: "Himlen smiler fra barnets munn". Det var vanskelig, og jeg hadde ikke tro på at det gikk an, sier Erik Hillestad. Særlig ikke som et hastverksarbeid.
Den stille jul ble mottatt med undring og forbløffelse. Tekstens enkelhet, foldet med det himmelstormende budskapet, er på vei inn i skolenes sangbøker og korenes repertoarer. Den vil neppe erstatte Glade jul, men det er Stille natt som beveger hjertene.
Intet ligger nærmere kulturverkstedets dypeste hensikt enn å synge julesanger. I 1992 sang Sondre Bratland den nye julesangen på åstedet, i Betlehems fødselskirke. Den betagende "Rosa frå Betlehem" ble en storselger. Platen fra Betlehem tilførte julen et innhold; mer gudstjeneste, mer røkelse og tilbedelse.
Harpe og pistol
Da Sigurd Jorsalfar kom til Betlehem red han like inn i denne fødselskirken og risset sitt navn i en av søylene. For å hindre at noen gjentok udåden murte de kristne igjen portalen. Men døra er ikke mindre enn at Iver Kleive kan trille inn sitt flygel. Bak en søyle står Carola, som har lagt igjen popartisten hjemme. I kveld vanker hennes hjerte like i nærheten av Jesu føderom. Fransiskanermunkene har sagt dagens siste amen. Noen av dem slapper av med en røyk i buegangen. Mannen i minareten ved den konkurrerende moské like bak har skreket sin siste bønn. Den lave sola har spilt et postludium av gylne stråler oppe ved kryssbuene i taket. Nå er himmelen mørk og full av stjerner rundt en blek måne.
Inne i kirken har de tent levende lys. Musikken lever ikke av noter alene. En ny juleplate blir til. Opptakene i ett av kristenhetens helligste rom begynner forsiktig. Det er verken tid eller grunn til høyt snakk og brå bevegelser. Vi har hele natten. Gud er vår. Den israelske harpisten bøyer seg over sine strenger. Bak står hennes livvakt med ladd revolver.
- Dette er den mest spesielle produksjonen jeg har laget, sier Carola. Man blir ydmyk av å synge på et slikt sted. Det er åndelig anstrengende å gå inn i materialet. Troen kommer jo fra hjertet, men dette rommet tar meg. Jeg styrer ikke dette alene.
Var valget av innspillingssted mer enn en jippo? Kan man "høre" at platen er blitt til på hellig grunn? De er ikke i tvil, de som deltok, og som sendte sine toner og akkorder mot fødselskirkens vegger og tak, for så å samle det på femti lydspor.
Folkets musikk, folkemusikk
En gang var fela djevelens instrument. Det tok definitivt slutt 1982. Da sto Hauk Buen foran en mikrofon og gned "Korset vil jeg aldri svikte" ut over strengene. Og han kunne ikke dy seg. Han hev innpå "Nordafjølsen" helt til slutt. Kjennere vet at slåtten ikke er en salme. Den må minst være skrevet av Gamle-Erik selv.
Det var en tid for folkelig musikk, ikke bare som slåtter og stev, men musikken skulle også bearbeides. I denne tiden legges grunnlaget for kulturverkstedets blanding av stilarter. Det mest spektakulære resultatet var Rosensfole der folketonesangeren Agnes Buen Garnås synger til Jan Garbareks saksofon. "Vi skjønner intet av dette", skrev seriøse britiske aviser, og la til: ".. men guddommelig vakkert er det".
Arild Andersen med platene "Sagn" og "Arv" er andre milepæler hvor jazzen møter den klassiske folkemusikken. Hans blandinger er blitt mottatt av et stort publikum. Det er også de kvinnelige felejentene, Annbjørg Lien og Susanne Lundeng.
Men er det egentlig nytt å bruke folkets musikk for å kle religiøse tekster? Slett ikke. Martin Luther gjorde det. Frelsesarmeens William Booth gjorde det. Hans Nielsen Hauge gjorde det. Nå gjør alle det. Noen bedre enn andre.
Fremmede tungers tale
Samme hvor han kommer, om det er bryllup eller begravelse, må Sondre Bratland synge "Luftslott i det blå". Han hadde aldri trodd det skulle bli gjengs å synge låter fra den utlevde og avdøde Hank Williams i anstendige forsamlinger. Så er det heller ikke hver dag en slager blir en hymne.
Serien av plater med utenlandske artister oversatt til norsk begynte med "Cohen på norsk - "Hadde månen en søster" i 1993. Leonard Cohen var vel den verste man kunne be. Blant hans mest standhaftige prinsipper er forbudet mot oversettelse av tekstene. Men Håvard Rem overtalte ham. Det var et halsbrekkende prosjekt. Hvem ville synge Leonard Cohen "på norsk"? Ingen menn ble spurt, hvem skulle kunne overgå hans maskulinitet? Det var enklere å be noen kvinner, og Claudia Scott, Somebody's Darling, Kari Bremnes, Sidsel Endresen, Kristin Solli og Kirsten Bråten Berg ble bedt. De laget en plate de fleste møtte med stor skepsis. CC Cowboys spilte og kunne med en viss forundring notere innsatsen blant sine suksesser. Oppdraget lå nok litt på siden av det bandet ellers driver med.
To år senere kom "Hank Williams på norsk - Aleine om høsten" med Jonas Fjeld, Sondre Bratland, Gunn Heidi Larsen og Vibeke Saugestad. Åge Aleksandersen laget "Dylan på norsk - Fredløs" i 1997, med tekster oversatt av Håvard Rem. Kris Kristofferson fikk sine sanger oversatt i 1999, og fremført av Steinar Albrigtsen, Henning Kvitnes og Lynni Treekrem.
Det gylne triangel
For den som er født i Chang Ray i Nord-Thailand, er verden bare et rykte. De færreste herfra har vært utenfor landsbyens nære egn. Men noen kommer på besøk. Sigvart Dagsland og Erik Hillestad drøser under palmene og nyter fløyelsnatten. Da lyder vakker sang.
Denne kvelden øver den seksten år gamle Upin inn en vuggevise med landsbyens barn. Sangen skal fremføres på den store festen. Det er en lokal melodi, men misjonærer har satt en from tekst til. Det kan ikke de to nordmennene vite. De bare vet at dette er det vakreste de har hørt her i dette gylne triangel. De henter en båndopptaker. Den unge Upin sitter i kretsen av en barneflokk. De ser storøyd på de besøkende med deres merkverdige utstyr.
Historien kunne stanset der, men en større tanke var født. Hillestad dro hjem og skrev en tekst til ære for denne vakre del av "den fjerde verden". Upin tilhører mong-stammen, en del av verdens urbefolkning. Dagsland bygget ut melodien. Så hentet de henne til Norge. På Dagslands plate "Seculum Seculi" fra 1988 synger hun med klokkeklar røst. Det ble et møte mellom den første og den fjerde verden. Og det var den fjerde som gjorde størst inntrykk.
Etnisk musikk - globalisering
Sangere fra Sunnmøre og musikere fra Aserbajan. Kaukasus og Vestlandet, det heter "world music", etniske blandinger av musikalske retninger. De visste ikke at det hadde et navn før tre-fire plater var produsert med dette konsept. Egentlig begynte det med Roar Engelbergs rumenske panfløyte. Han hadde siden tolv års alderen sittet oppe om natten og lyttet til bulgarsk og rumensk radio. Der spilte de panfløyter og sigøynermusikk. Han gjorde musikken norsk i 1985 med "Alveland", hvor et vestlig repertoar møtte dette instrumentet fra Balkan.
Det etniske grepet ble forsterket av kulturverkstedets kontakt med en kultursøkende Santalmisjon, som ønsket "å gjøre noe" med den herlige musikken fra de latin-amerikanske Andesfjellene. Men skulle trauste SKRUK fra en vestlandsfjord dra dit for å synge deres musikk for et norsk publikum? Ville det ikke vært mer respektfullt om deres egne musikere fremførte musikken? Det ble musikk som både de og vi ble glade i.
Siden har sør-amerikanske artister benyttet seg av "KKV-kanalen". Panfløytevirtousene i Altiplano, Andesfjellenes mest populære orkester, ville ikke fått den samme sjansen hjemme. Ei heller Susana Peña.
En av de som kanskje sterkest har drevet fram den etniske musikken i Norge er Knut Reiersrud. Han har spilt for og blitt forstått av vest-afrikanere, kurdere, iranere og kombinert etnisk musikk fra mange land med bluesen, musikken vi har arvet fra slavenes etterkommere og med norsk folkemusikk, vår egen etniske musikk.
Blomster i Soweto
På Orlando stadion i den svarte forstaden Soweto utenfor Johannesburg løper Marianne Antonsen og Erik Hillestad i dekning under scenen. Det er valgkamp i 1994, og det skytes friskt på tribunene. Opplevelsen ga liv til "Blomster i Soweto", et plateprosjekt som ble skapt midt i den mirakuløse overgangen til demokrati i Sør-Afrika.
I tre uker samlet de inntrykk i Sør-Afrika. Med NRKs Afrikakorrespondent Tomm Kristiansen som veiviser møtte de township'en og de overlevende etter massakren i Soweto. De ble venner med de tilgivende, traff hvite som hadde skiftet side og ble frosset ut av sine familier. Sør-Afrika var på toppen av sin voldsbølge. De beveget seg med forsiktighet, men møtte først og fremst den afrikanske raushet, varme og ufattelige forsoning. Men først av alt møtte de Soweto-koret Imilonji KaNtu, "Mandelas favorittkor". Hos dem fant de sørafrikanske melodier; salmer, kampsanger og folketoner. Erik Hillestad skrev tekstene til melodiene. Innholdet ble en hyldest til et folk som retter ryggen og legger smerten bak seg.
Russlands rustne røst
Midt i stua til den russiske nasjonalpoeten Vladimir Vysotskij står Jørn Simen Øverli. Stua er full av venner, glassene fylles med vodka, og så begynner opptakene. Det kan høres ut som et kalas et stykke ut på morgensiden. Vysotskij drakk seg fra livet midtveis. Da hadde han skrevet seg inn i Russlands sjel.
Hva gjør en Vysotskij på et Kirkelig Kulturverksted? Tar du Vysotskijs upolerte virkelighetsbeskrivelse med Rachmaninovs harmonier og Griegs fromme salmer, har du Kirkelig Kulturverksted i et nøtteskall. Men de himmelske saler mangler hos Vysotskij, så de får man lete etter annetsteds. Han var likevel en profet, og setter du ham opp ved siden av Bibelens gammeltestamentlige skikkelser, ser du likhetene: Han refser de rike og mektige for deres løgner og forførelser. Han refser folket og seg selv for mangel på sannferdighet.
Men han sier ikke "…så sier Herren".
Milde mirakler
Jesus gjorde vann til vin, det var hans første mirakel. Det hadde vært morsomt å gjøre det etter, men det kan aldri bli annet enn en flau reprise. Kirkelig Kulturverksted prøvde derfor et annet mirakel. De plukket nitten vidunderlige franske musikkstykker, satte Aage Kvalbein bort til celloen og Håvard Gimse til flygelet. Så spilte de seg gjennom alt, og satte vin til. Da oppsto mirakelet. Alle som drakk og hørte på, ble beruset og kunne ikke huske noen vakrere time enn denne. Slik greide de å gjøre musikk til vin. Eller var det omvendt. Det er det ingen som husker lenger.
Opptakene ble gjort på et vinslott i Frankrike, siden ble suksessen gjentatt i Italia. Musikken er katalogisert i termer som kan ligne vinsmakernes: generøs, kompleks, rund, dyp. Deretter kjøpte de inn viner som kunne stemme med musikkskjønnernes adjektiver. Derfor er hvert spor - musikkstykke - på omslaget utstyrt med en anbefaling til innkjøp på Vinmonopolet. Det vil koste rundt tre tusen kroner å spille platen. Da gjelder det å ha noen å dele de nitten flaskene med.
Terningtyranniet
"Denne platen er en hån mot den vinyl den er presset på." Slik skrev musikkbladet Puls på åttitallet om en tøff rockeplate fra kulturverkstedet. Som slakt er den velformulert, men det blir ikke meget salg av slikt. Noen ganger er kritikkene avgjørende for salg og innflytelse, særlig når de trykkes i viktige medier. Men det er blitt en del terningkast med femmere og seksere. Og selv om man egentlig er imot slike terningkast … de gjør seg godt i annonsene.
Kulturverkstedet har lært mye av kritikerne, særlig når produktene har fått en dårlig, men godt begrunnet, mottakelse. Samtidig ligger undringen nær. Det er ikke uten videre opplagt at Dagbladet gir skamros til julesanger med folketonepreg og at Klassekampen hyller den siste salmeplaten.
Blindspor
I 1994 sendte to journalister fra Dagbladet tomme lydkassetter til plateforlagene, kalte dem "demo'er" og ba om å få platekontrakt. De ville avsløre at bransjen ikke ga ukjente navn en sjanse. De fleste returnerte sarkastisk det lydløse lydbåndet. Men ikke Kirkelig Kulturverksted. Derfra skrev de: "Vi har hørt på den tilsendte demo…", og sluttet med at "repertoaret ikke er interessant for utgivelse på Kirkelig Kulturverksted." Det ble til en saftig reportasje. Du skal ikke lyve.
Hvordan velger kulturverkstedet ellers sine artister? Å satse på ukjente talenter er alltid risikabelt, men har likevel vært et varemerke. Nærmest som et program. Siden har verkstedet fått sin egen stall med artister. Prosjektene begynner med en idé. Deretter diskuteres hvem som kan egne seg. Det hender også at artister hentes fra andre plateselskaper. Det har særlig skjedd i "På norsk"-serien. De som blir "tatt opp" i Kirkelig Kulturverksteds artistlaug kan regne med oppfølging. Er et samarbeid først inngått, kan det bli flere plater. Forutsetningen er at de innsendte demo'ene er bedre enn den Dagbladet sendte inn.
Omslagene
En mann med ei vinflaske i hånda? Det skulle ikke mer til før plateforretningene på Sørlandet nektet å selge Det norske kammerkors plate "World Tour I". Men tidene forandres. Ingen mukket over at omslaget til Skruks "Stjernen ledet vise menn" i 1998 inneholdt et meget spesielt stjernebilde over Betlehem. En sau.
Kirkelig Kulturverksted har lagt mye arbeid i utformingen av omslagene, og mange av dem har vært kontroversielle. Men overraskelsen har like ofte vært over hva folk godtar. Kunne man tenke seg at Odd Nerdrums bilde av et spedbarn - svøpt som til en mumie - skulle kunne brukes på en juleplate? Kulturverkstedet streber etter å gi omslagene "et allsidig kunstuttrykk".
Kulturverkstedet utgir alle CD'er i en emballasje av papp, ikke denne plastikken som hele tiden går i stykker. Det gir muligheter til mer særpregede omslag, omslagene kan brettes ut. Det blir plass til tekstene, som alltid er viktige. Pappinnpakningen har en annen fordel. Det er bedre å holde i et kjærlig slitt omslag i papp enn et halvsmadret omslag av plast.
I en tidlig fase var titlene svært fantasifulle. Av moll er du komen, til dur skal du bli. Valsetaktsalmeplaten med trekkspill het Arnt Haugens reviderte. Skruks negro spirituals het Hallelujazz og Kvite som negrar. Bedehussangene het Evergreens fra Kanaan eller bare Smykker fra bedehuset, mens andre åndelige sanger, fremført med fløyte og orgel fikk tittelen Med røtter i himmelen. Skruks plate med påskesalmer samlet hele budskapet i tittelen: En for alle.
Til jordens ender
Hva gjør Kari Bremnes blant dypt troende buddhister i Japan? Hva skulle Kirkelig Kulturverksted med et datterselskap i Tanzania? Hvorfor stønner amerikanske audiofile henført over KKVs lydbilder? Hvordan uttales forresten kulturverkstedet på fransk… Coq au vin??? Forviklingspotensialet er lovende.
Kulturverkstedets internasjonale profil er ikke lenger noen tilfeldighet. Artister fra mange verdenshjørner kommer til Oslo for å gjøre opptak, samtidig som kulturverkstedet drar land og rike rundt for å finne artister og musikere til ideer om folkenes forbrødring, musikalsk og kunstnerisk. Derfor kommer Equadors Susana Peña for å lage en sensuell latinamerikansk plate, for salg i sitt hjemland, og til et forundret norsk platepublikum. Det samme har skjedd med fløyteorkesteret Altiplano fra Andesfjellene, med Dolores Keane fra Irland, Imilonji KaNtu fra Soweto, Tom Russell fra USA og Lill Lindfors, Carola, Arne Domnérus fra Sverige. Men hensikten har ikke vært å dytte norske opplevelser på andre. Stilen har mer vært å samarbeide for å lage et rom for de multikulturelle happenings.
Datterselskapet i Tanzania er ingen kulturimperialistisk eksportartikkel. Tvert imot! Selskapet, som dannes i samarbeid med Norad og Strømmestiftelsen, har ikke annet felles enn idéen om at deres egen kultur skal bli hørt. På sitt beste overdøves Øst-Afrika i dag av musikk fra Kongo, tidligere Zaïre. På sitt verste av amerikansk pop. Men Tanzania har sin egen musikktradisjon, ikke minst tarab-tradisjonen, en arabisk/afrikansk tone med en dåm som ligger mellom god stemning og ren orgasme. Med andre ord et klart støtteprosjekt for Kirkelig Kulturverksted.
Kapitalen
Det er godt med bunker i banken, men bedre med kapital i katedralen. Der sitter det to menn på orgelkrakken. Kulturverkstedet hadde ikke vært seg selv uten Iver Kleive og Henning Sommerro. Gjennom 25 år har de arrangert, spilt og utfordret sine omgivelser. Dansemusikeren, selve vårsøget Sommerro, holder seg nærmere til folkemusikk enn pop, mens den urbane rockeren Iver Kleive oftere finner akkorder og stil innenfor angloamerikansk musikk, fra jazz til køntri. Men begge er de i dypet av sin sjel kirkemusikere med lang og omfattende utdannelse innenfor klassisk orgelspill. Iver Kleive, med tysk organistbakgrunn, er en av de få her i landet som har klart å spille Max Regers "Inferno", et verk han øvet på seks timer daglig i seks måneder for å få til. Notepapiret ser ut som det er skutt på med hagle.
Sommerro er den tilsynelatende mer stillfarne fra bygdenorge, men ankerfestet i hans musikalske univers er intet mindre enn Nidarosdomen og fransk gregoriansk musikk. For øvrig er det like fint med trekkspill.
Iver Kleive har, ikke minst gjennom samarbeidet med Knut Reiersrud, tørket støv av koralmusikken. Orgelet er et festinstrument!
For Kleive og Sommerro gjelder at de begge er fullblods kirkemusikere som gjør alt det en kirkemusiker ikke skal. De flørter ikke med andre stilarter. De forfører dem.
- Hvor hadde vi vært uten de to, undrer han stadig, Erik Hillestad.
Drabantbykatedralen
Kirkelig Kulturverksted ville så gjerne bygge en kirke. Det gjør vi nå, i samarbeid med Mortensrud menighet i Oslo. Oppdraget kan ta pusten fra hvem som helst: Bygg en katedral i en norsk drabantby! Den skal være for vår tid, men skal ligge på en tomt som engang var eid av et kloster, og som til gjengjeld ligger langs pilegrimsveien. Den skal dertil se ut som en kirke, og være et sted folk får lyst til å gifte seg. Kirkerommet skal være så sakralt at man blir velsignet, selv med en dårlig preken. Det skal være et gudshus for de som tror, de som tviler og de som ikke helt har glemt Gud. Og kirken skal ha en bakerste benk, for den som vil smyge seg ned uten stor oppmerksomhet. Det trengtes et geni av en arkitekt, og Berit Hunnestad fra kulturverkstedets kunstseksjon fant en, Jan Olav Jensen, en ung mann på vei mot store høyder.
Oppdraget lå midt i fanget av kulturverkstedets dypeste mening. Lukk opp kirkens dører. Dans med oss, Gud! En uredd arkitekt uten kirkebygg på skrytelisten ble satt sammen med billedkunstneren Gunnar Torvund, interiørarkitekten Terje Hope og de heftigste drømmerne fra menigheten. 25 år etter kulturverkstedet ble dannet, reises kirken. Opp av gulvet bryter grunnfjellet seg fram, som klipper. Midt i katedralen - som i små oaser - vokser bjørk og furu. Langskipet strekker seg langs åskammen, med fasader i stein. Gjennom vinduene skal solen skinne på steiner som forteller bibelhistorier. Ja, så rik på små hemmeligheter, kunstneriske "smykker" og arkitektoniske overraskelser skal denne kirken være, at du aldri blir ferdig med den. Og i gulvet er støpt ned steiner, båret dit av menighetens medlemmer. En stein der du kommer fra.
Det er lenge siden det fantes estetiske genier som både var arkitekter, billedhuggere og malere. - I mangel av Michelangelo valgte vi Kirkelig Kulturverksted, sier en av Mortensrud menighets entusiastiske kirkebyggere.
Slik det begynte
13.november 1974 ble Kirkelig Kulturverksted stiftet av følgende 19 personer: Svein Helge Birkeflet, Sylvi Baardseth, Ingeborg Ellevold, Helge Fæhn, Erik Hillestad, Sigrid Hillestad, Holm W. Holmsen, Alf Christian Hvidsteen, Ole Lislerud, Marianne Lystrup, Ingjerd Pettersen-Hagh, Jon Sverre Servan, Kari Skadsem, Morten Skadsem, Kristin Solli Schøyen, Atle Sommerfeldt, Kristin Sommerfeldt, Ulrik Sverdrup-Thygeson og Arne Sæther. De første årene ofret ca. halvparten av disse en betydelig mengde fritid på å få det lille selskapet på beina. Ved stiftelsen tegnet 40 personer aksjer for tilsammen 10.000 kr. I løpet av de første 10 årene ble aksjonærmassen utvidet til ca. 2000 personer. I det første styret satt 6 studenter: Erik Hillestad (formann), Marianne Lystrup, Atle Sommerfeldt, Sylvi Baardseth, Kari Skadsem og Morten Skadsem.
Siden 1987 har Kirkelig Kulturverksted vært eid av H.Aschehoug & Co. I styret sitter adm. dir. Erik Holst, økonomisjef Rein Grefslie og forlagsredaktør Aud Norlin.
