Erik Hillestad trives godt med å gi ut musikk for de som vil lytte, om det nå er til kirkerommets altervin eller den lokale kroens Canepa. - Vi vil gjerne være både verdiformidlende og tilgjengelige, sier KKV-sjefen. Samtidig retter han et kritisk søkelys mot sin egen bransje, og etterlyser også en redaksjonell ryggrad i media: - Det er en uting at artister må betale ågerpriser for reklame og redaksjonell omtale. Slik jeg ser det, er det bare nyhetsredaksjonene som i dag styres av rent redaksjonelle valg, uttaler Hillestad i andre del av dette profilintervjuet.
Av Knut Steen
Erik Hillestad mener bestemt at er det nødvendig å stagge markedskreftene for å selge god norsk musikk i Norge - på en eller annen måte.
- Uten noen grep fra Kulturdepartementet vil ikke folk få tilgang til denne musikken i butikkene stort lenger - fordi alt skal selges fort, og i høyt volum. Da er det plutselig ikke hylleplass til utgivelser som selger jevnt og trutt, men i litt lavere fart. Dette kan og vil ta inntektsgrunnlaget fra en rekke mindre plateselskaper og musikkprodusenter. Samtidig mener jeg at det bør være en større likhet overfor tilgang til spalteplass i avisene - slik at folk får vite om at denne gode musikken i det hele tatt finnes, sukker han.
For Hillestad mener at den redaksjonelle omtalen i aviser og på fjernsyn i alt for stor grad styres av pengekrefter. KKV-direktøren vil ikke "kreve" spalteplass eller sendetid, men foreslår i stedet å utvide pressestøtten for de publikasjonene som viser vilje til å favne bredden av norsk kulturliv.
- Dette er ikke noe annerledes enn konsesjonskrav - man må oppfylle visse betingelser for å gjøre seg fortjent til en viss støtte. For den nye Kanal 4 er det krav om minst 35% norsk musikk, et liknende krav til NRK hadde ikke vært urimelig. Avisene skylder på at de ikke selger hvis de ikke skriver nok om Robbie Williams, så i deres tilfelle hadde det ikke vært urimelig at støttekronene økte i forhold til hvor mye norsk musikk de faktisk dekket.
Ballade har fått høre at kravene til stadig mer aggressiv markedsføring gjør at plateselskapene ikke lenger ønsker å dekke kampanjer for sine egne artister. I stedet setter man i gang et spleiselag, der artistene betaler deler av kampanjen med å gi fra seg royalties i kampanjeperioden. Dette er en ordning Hillestad er godt kjent med. Men det betyr ikke at han liker den.
- Dette er en forlengelse av TV-dekningen, der man ikke lenger får honorar for å spille på TV. Det er langt vanligere at man må finansiere en "attraktiv nok pakke" til å komme på TV, og betale hele gildet selv. Dette fører til at det bare er sterke, lanseringsklare artister, som har et produkt de MÅ selge, som får mulighet til redaksjonell tid. TV-kanalene er helt ute av stand til å dekke utgifter for artister som kunne være redaksjonelt interessante. Det at plateselskapene sier til en artist at "hvis vi skal reklamere på TV for deg, må du hjelpe oss å dekke regningen, ved å gå ned i royalties", er helt vanlig i Norge. Dessverre.
Det er kanskje forståelig at TV-kanalene ikke vil betale for noe de kan få gratis, men mener du at dagens tilstand er styrende for de redaksjonelle valgene i kanalenes kulturredaksjoner?
- Selvfølgelig er de det! Dan Børge Akerøs program "Kjempesjansen" er et godt unntak fra regelen, han viser vilje til å vise frem nye norske artister, og se bort fra kjendis/lanseringsaspektet. Men slike unntak er det få av, og svært langt imellom. Slik jeg ser det, er det bare nyhetsredaksjonene som fremdeles stort sett styres av redaksjonelle valg. Dette er særdeles uheldig for alle som lager ny, interessant musikk, men som ikke har finanser nok til å gjøre seg lekre nok for TV, mener Hillestad, som også ønsker å heve statusen til CD-platen som kulturmedium.
- En sunn måte å gjøre dette på, er å gi CDen de samme beskyttende forutsetninger som et annet produkt, nemlig boken. Kunne man hatt en fast utsalgspris i ett år, slik det er på bøker, ville butikkene i større grad konkurrert på utvalg og kompetanse, og i mindre grad på pris. Det ville kommet kunder, plateselskaper og butikkene selv til gode - på litt lengre sikt. Konkurranse på utvalg og kompetanse er sunt, mens en priskrig som den vi har i dag er drepende. Jeg tror også på en ordning hvor platebutikkene får betalt den første utgaven av hver nye, norske plate som gis ut, mot at de forplikter seg til å kjøpe én til når eksemplaret er solgt, sier Hillestad.
Tall fra platebransjen indikerer at CD-salget går ned, mens DVD-salget stiger. Kanskje DVD kan være nøkkelen til å gjenerobre musikkutgivelsens "objektverdi", som Hillestad etterlyser i media?
- DVD-plater er fryktelig dyre å produsere, fordi man må ha utstyr til å lage en annen og dyrere master-tape, tilpasset dette mediet. På DVD forventer folk også ekstramateriell, som gjerne koster mye å lage. En massiv DVD-satsing ville derfor være forbeholdt de som har mest å rutte med, mener Hillestad, som tror mer på å arbeide innenfor CD-formatet, og gjøre dette mer attraktivt, igjennom design og informasjon utover musikken.
- Det at KKV-musikk selger stadig mer gjennom hyllene i bokhandlerne viser at dette er en sammenheng som er nærmere de produktene vi lager. Bokhandlerne er i dag viktige kulturinstitusjoner, på en helt annen måte enn det jevne snitt av musikkforhandlere. Grunnen kan ligge i at de har en bransjeavtale som sikrer en verdi på produktene, både i penger og ikke minst i forhold til hvordan kjøperen oppfatter produktet. Vi på KKV prøver hele tiden å produsere utgivelser som er tidløse og gode nok til at du kan finne dem på et antikvariat om 30 år.
KKV har igjennom årene gitt ut en mengde konseptuell og tekstbasert musikk - hvilken relevans føler du at denne musikken har i forhold til tidens ånd, der musikk i større grad forbrukes - opplever du at folk tar seg tid til å lytte?
- Dette er en hard kamp å føre, fordi musikk i stadig større grad serveres som raske, lettfordøyelige enheter, til kunder som antas å ikke orke noe mer. Samtidig skaper denne konstante støyen, som hele tiden roper "don't bore us, get us to the chorus", et større sug etter langsomme verdier. Jeg tror flere etter hvert vil ønske å ta seg tid til å fordøye god musikk, i stedet for å hente ut enda flere sukkerglaserte musikkpiller i nærmeste musikkautomat - hvis slik musikk fremdeles produseres. Det er ikke gitt slik markedet utvikler seg i dag, mener Hillestad.
Suksess anno 2003 defineres mye ut i fra hvordan man treffer det unge markedet. Du har tidligere uttalt at KKV står for nytenking og kvalitet - men har dere et godt nok tilbud til aldersgruppen 18- 30?
- Vi tenker aldri på målgruppen mens en plate er under produksjon, det kan først avgjøres når musikken er ferdig innspilt og konseptualisert. Nytenkning er ikke avhengig av nyfødte øyne; det er spennende å bringe frem ting fra barnets munn i keiserens nye klær, men vi konsentrerer oss mer om å lage god musikk enn om å treffe et visst segment, sier Hillestad
KKV befinner seg på mange måter mellom barken og veden. Mens den profane menigmann kanskje oppfatter plateselskapet i kulturkirken som vel sakrale, føler nok en del personlig kristne at KKV lefler med kjetterske rytmer, og har beveget seg for langt unna den "smale sti". Men Erik Hillestad trives med å formidle verdibærende musikk til denne brokete forsamlingen.
- Vi synes den posisjonen vi har fått er positiv, vi trives med å være både verdiformidlende og tilgjengelige. Stadig færre kvier seg for å ta opp eksistensielle spørsmål, og det er ikke lenger tabubelagt å snakke om Gud. Jeg opplever en stor oppvåkning i forhold til globalisering og diktatoriske markedskrefter, samt det jaget som preger folks hverdag. I en reklamedrevet hverdag, hvor industrien kategoriserer folk som ulike klasser konsumenter, opplever vi at folk setter pris på å få lov til å være menneske, og reflektere over hva det innebærer. Vårt håp er at den musikken vi lager, kan være med på å tonelegge et slikt tankerom, avslutter Erik Hillestad.
