Som en del av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival holdt tirsdag kammerkoret Ginnungagap en konsert med ny nordisk kormusikk i Gamle Aker Kirke. Dette koret har blant annet vunnet priser i Norges Korforbunds landskonkurranse, og i den prestisjetunge korkonkurransen i Tolosa. At koret holder høyt nivå viste de da også på tirsdagens konsert. Da konserten allikevel ikke helt gjorde et stort inntrykk, kom det av programmets sammensetning, skriver Ballades anmelder.
Av Aksel Korbøl
Det er ofte veldig tilfredsstillende å høre så gode kor som Ginnungagap synge i rom med gode akustiske forhold slik som Gamle Aker Kirke. Klangen, intonasjonen og presisjonen til dette koret var veldig god på tirsdagens konsert og Ginnungagap fremsto som et helstøpt og musikalsk sikkert ensemble. Jeg vil særlig fremheve korets innsats i konsertens avslutning som særlig god. Konsertens siste verk, "Solsangen" av Jørgen Jersild, inneholdt mot slutten et vart parti med korte solistinnslag. I mine ører musiserte dirigenten og koret i dette partiet sensitivt og vakkert.
Når konserten til tross for dette ikke ble den helt store konsertopplevelsen skyldes det sammensetningen av programmet. Det var ny nordisk kirkemusikk som sto på programmet. og komponistene som var representert var: Arne Mellnäs, Thorbjørn Dyrud, Einojuhani Rautavaraa, Ingvar Lidholm, Pekka Jalkanen, Kjell Habbestad og Jørgen Jersild. For en som har hørt en god del kormusikk fra de siste femti årene var det lite som framsto som nytt på programmet, selv om verkene i all hovedsak var relativt nyskrevne. Jeg mener ikke at om et verk framstår som nytt eller ikke er et kvalitetsmål i seg selv, men i mine ører framsto verkene som veldig like i sitt utrykksregister. De var vakre og velklingende alle sammen, men bød ikke på noen store kontraster verken musikalsk eller utrykksmessig.
Konserten åpnet og avsluttet med verker skrevet til Franz av Assisis tekst "Solsangen", og disse var skrevet av henholdsvis Arne Mellnäs og Jørgen Jersild. Teksten er en lovsang til herren og skaperverket. Utrykksregisteret i begge disse verkene kan bare betegnes som avmålt, og for meg grep de aldri helt tak i gleden og takknemligheten Franz av Assisis tekst utrykte. Jeg kunne ha ønsket meg en større tonal, rytmisk, dynamisk eller rett og slett utrykksmessig spennvidde i disse verkene, og det samme kan jeg for så vidt si om de andre verkene på programmet. Programmet i sin helhet framsto rett og slett som litt tilbakeholdt og ensformig.
Det var imidlertid ett verk som skilte seg litt ut fra resten av programmet, og det var Thorbjørn Dyruds Lovesongs. Dette verket besto av tre kjærlighetssanger med tekster hentet fra høysangene, og jeg falt særlig for sang nummer to. Denne inneholdt blant annet et ostinat som nærmest var rytmisk suggererende, og i kraft av dette synes jeg sangen utmerket seg i forholdt til de andre verkene.
Alt i alt holdt Ginnungagap en konsert tirsdag hvor de viste at de utvilsom er et kor med høyt musikalsk nivå. Dessverre kom ikke dette nivå helt til sin rett i ett program som virket avmålt og litt ensformig.
Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival fortsetter frem til søndag 21. mars, og vil da avsluttes med konserter i Asker og Hole Kirke. Alt lørdag 20. mars fremføres den offisielle avslutningskonserten, som er den fullstendige utgaven av Händels store oratorium Esther i samarbeid med London Handel Society. Også denne konserten vil bli anmeldt her i Ballade.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival: Avmålt nordisk kirkemusikk med Ginnungagap
