Av Hild Borchgrevink
Gaudeamus er blitt arenaen fremfor noen for unge stemmer i internasjonal samtidsmusikk. I tillegg til festival og konserter arrangerer Gaudeamus en utøverkonkurranse og en komposisjonskonkurranse. Gaudeamus Music Week ble startet opp i 1947 og var i begynnelsen bare for nederlandske komponister. Men etter noen få år ble musikkuken åpnet for komponister fra hele verden. Hvert år blir nye verk presentert, med vekt på musikk av komponister under 35 år. Mellom 1977 og 1983 var det ingen komposisjonskonkurranse, men kun en konkurranse for utøvere. I 1984 ble komposisjonskonkurransen gjenopprettet og begrenset til bare én pris, Gaudeamus-prisen.
Årets International Gaudeamus Music Week foregår fra mandag 6. september til søndag 12. september i Amsterdam. Juryen som har valgt ut de 17 nominerte verkene til Gaudeamusprisen for 2004 består av
Takayuki Rai (Japan, 1954), Karin Rehnqvist (Sverige, 1957) og Klas Torstensson (Nederland/Sverige, 1951). Verkene vurderes anonymt, juryen vet ikke hvilke komponister som har skrevet partiturene de vurderer.
I år kan komponister som er født etter 7. september 1973 sende inn verk. Verkene kan ha blitt fremført allerede, men må være skrevet for mindre enn tre år siden. Juryens utvalgte verker blir spilt under festivaluken, og deretter vil juryen dele ut årets Gaudeamuspris. Vinneren får som nevnt en bestilling som blir urframført under Gaudeamus i det påfølgende året. Verk i fem forskjellige kategorier kan sendes inn – kammerorkester, kammermusikk, kor og kammerkor, elektronisk musikk og improvisert musikk.
Eivind Buene deltar med verkene Anatomic Notebook (2001-2003) og Langsam und schmachtend (2003), og Lars Petter Hagen med verket ”Passage - Silence and Light Triptych” (2002).
Trond Reinholdtsen skrev følgende i Ballade etter urframføringen av ”Passage…” i Berlin:
”Lars Petter Hagen [går] ut med halsbrekkende ambisiøs støvleføring og tematiserer i sin urframførelse "Passage" ikke mindre enn jødeutryddelsene under krigen, og det bare noen meter fra stedet hvor Hitler endte sine dager i en bunker. Tyngre og mer ladet materie finnes ikke. Utgangspunktet er det spektakulære tilbygget til Berlin Museum, som omhandler jødenes historie i Berlin og Europa, tegnet av Daniel Liebeskind og ferdigstilt for bare et par år siden. […]
Stykket har lånt satstitler fra forskjellige deler av Libeskinds bygg og starter ut i trygg samtidsmusikkstil, hvor mer enn pianissimoskarptrommevirvlene henleder tankene til Morton Feldmans avdempede univers. Harmonikken er skåret ned til benet og består ofte bare av toklanger og tempoet er sakte hvor ethvert musikalsk utsagn får all verdens tid. Instrumenteringen er anstendigheten selv og klangbehandlingen fra musikerene er strøken. Utover i stykket blir teksturen ytterligere redusert. Harmonikken blir dratt mot det statisk tonale. Små unisone melodistubber dukker opp. Jeg innbiller meg å høre en vuggesang, og også brokker av senromantiske floskler. Det er som om musikken skreller av seg selv, lag for lag, hvor man gradvis når dypere, men samtidig mer banale og skamløst barnslige lag. Er dette slik man er bygd opp som menneske?, undrer jeg meg. Stykket oppløses på besnærende vis ved at noen musikere begynner å mumle uforståelige ting, klarinettisten lunter bort i en krok og blir stående med ryggen til, cellisten viser med barnlig fryd fram harpiksklumpen sin til publikummerene på første rad, og dirigent Christian Eggen snur seg og forteller en historie fra et pinlig møte med unge svenske kvinner på interrail som i beste fall ender i et halvpoeng. Vi har overvært det endelige maskefall og oppløsningen av et veldressert samtidsmusikkensemble til enkeltindivider.
Hagens siste stykker har en musikalsk overflate som jeg ikke nøler med å kalle naiv, ja ofte rent ut sagt pinlig. Men det er en annen type kompleksitet som viser seg, i bruken av forskjellige fortellerstemmer, med bevissthet om kontekst, anvendelse av ironi og musikalske løgner og intertekstuelle henvisninger. Så får komponisten heller finne seg i å bli omtalt slik som en amerikaner bak meg sa det: "This is softporn music".”
Nedenfor finner du listen over verkene som er tatt ut til konkurransen om Gaudeamusprisen i 2004, og mer om Gaudeamusstiftelsen og konkurransene kan du lese her.
International Gaudeamus Competition 2004:
Eivind Buene (Norge, 1973) - Anatomic Notebook (2001-2003)
Eivind Buene (Norge, 1973) - Langsam und schmachtend (2003)
Oscar Carmona (Chile, 1975) - Cygnus X-1 (2003)
Aaron Cassidy (USA, 1976) - ten monophonic miniatures for solo pianist (2002)
Aureliano Cattaneo (Italia, 1974) - Concertino (2001)
Richard FitzHugh (Storbritannia, 1976) - Mad Wriggle (2003)
Dai Fujikura (Japan, 1977) – Reach Out (2002)
Sampo Haapamäki (Finland, 1979) – Signature (2003)
Panayiotis Kokoras (Hellas, 1974) - Paranormal / "A holophonic approach" for three amplified snare drums (2003)
Mauro Lanza (Italia, 1975) – Predella (2003)
Anthony Pateras (Australia, 1979) - Chromatophore [for 8 amplified strings] (2003)
Anthony Pateras (Australia, 1979) – Twitch - for amplified quintet
Adrian Pavlov (Bulgaria, 1979) – Harmonies (2002)
Lars Petter Hagen (Norge, 1975) - Passage - Silence and Light Triptych (2002)
Evis Sammoutis (Kypros, 1979) - Dimorphism - In memoriam Giacinto Scelsi (1905-1988) (2004)
Henry Vega (USA, 1973) - Alibi - 1 the white pieces - 2 Donna never cries (2001)
Olli Virtaperko (Finland, 1973) - So Much Data… (2002-2004)
Relaterte personer: |
|||
Lars Petter Hagen, Komponist | |||
Eivind Buene, Komponist, Gitarist | |||
Trond Reinholdtsen, Komponist | |||
Relaterte artikler: |
|||
02.10.2003 Det Norske Kammerorkester under Ultima-festivalen | |||
27.03.2003 Fabio Biondi til Norge - og stor norsk satsning i vente | |||
13.10.2003 Lars Petter Hagen fikk Arne Nordheims komponistpris 2003 | |||
20.10.2005 Norsk eksperimentell musikk for utsolgte hus i Tyskland | |||
MIC Norsk musikkinformasjon
Postboks 2674 Solli
0203 Oslo
Tel: 2327 6300
Fax: 2327 6301
info@mic.no