- Det er samarbeidet mellom folkemusikkorganisasjonene som har brakt oss dit vi er i dag, sa leder i Norsk Folkemusikk- og Danselag, Halvard Kaasa, da et samla folkemusikkmiljø 7. september møttes til åpent møte om hvordan et framtidig Folkemusikkens hus kan organiseres. Tidligere i år er planene for et Folkemusikkens hus beskrevet i utredningen "Riksscene for folkemusikk og folkedans".
Av Anne Hytta, redaktør, Kvinten
Ideene florerte og entusiasmen var stor, og det manglet ikke på kreative forslag til hvordan man kan skape en levende scene og et aktivt miljø rundt bygget.
– Vern har fått en bror; dialog, uttalte Odd Are Berkaak, som har laget utredningen Riksscene for folkemusikk og folkedans.
Berkaak mener folkemusikken ikke lenger må vernes mot det fremmede, men være en del av det store verdensmangfoldet, og at denne tanken må være grunnlaget for Folkemusikkens hus. Og samtidig blir dette utfordringen for institusjonen; vernet av tradisjonen og den utoverretta driften – det videre arbeidet med huset må dreie seg om denne balansegangen.
Flere på seminaret tok til orde for å bygge videre på produksjonsmiljøene som allerede finnes ute i distriktene i tilknytning til festivaler og regionale institusjoner. Teaterinstruktør Mette Brantzeg og Hilde Bjørkum fra Førdefestivalen mener Folkemusikkens hus først og fremst bør være en scene for produksjonene som lages ute i distriktene. Andre er på den annen side opptatt av at Folkemusikkens hus først og fremst bør være et produksjonssted. Forholdet mellom det fysiske bygget – Folkemusikkens hus – og produksjonsmiljøet – det faktiske innholdet i huset – blir et viktig arbeid for den framtidige prosjektgruppa å ta fatt i.
Erling Lae, Oslos svært folkemusikkinteresserte byrådsleder, mener det fremdeles finnes sterke fordommer mot folkemusikk og folkedans blant hovedstadspublikummet, men at det er i levende møte med musikken og dansen at fordommene blir revet ned. Lae har vært på folkemusikkstemner i Valdres og Hardanger i sommer, men når det kommer til et stemne som skal eksistere 52 uker i året, da er det i Oslo det må foregå, sa Lae.
– Det eksisterer en kulturell rikdom i Oslo som folk ikke vet om, sa Lae, som går inn for at også det flerkulturelle miljøet i Oslo skal være en del av et Folkemusikkens hus.
Til eventuelle skeptikere hadde han denne meldingen: – Så fattig er ikke det norske folkemusikkmiljøet i Oslo at det flerkulturelle er en fare.
De rundt hundre frammøtte syntes svært enige om at grunnlaget for produksjonene må være profesjonelle krefter, men det er samtidig et ønske om at Folkemusikkens hus kan bli et senter for det høyst levende folkemusikkmiljøet i hovedstaden. Tidligere leder for OsloFOLK, Nils Øyvind Bergset ba om et hus som samler miljøene:
– Vi trenger en arena for miljøet, et sted for fester, kappleik, konserter, pub, øvingssted for musikere og dansere.
Stein Henrichsen fra BIT20 og Opera Vest var kanskje den som vakte størst begeistring i forsamlingen med et inspirerende innlegg om hvordan de har bygget opp formidlingsstrategiene til de to institusjonene.
– Det er noen elementer som er svært viktig; det som presenteres må være fremragende – håndverket og kvaliteten må være så god at man imponerer, man må ha et så vidt nettverk av samarbeidspartnere som mulig, og det er viktig å ha tilgjengelige ressurser til å handle raskt, trakk Henrichsen fram.
Til slutt fikk utøver Andreas Ljones, kjent fra blant annet Majorstuen, ordet, og han oppfordra miljøet til å ta vare på drømmene inn i det videre arbeidet, til megetsigende nikk fra et drømmende – og idérikt – publikum.
Folkemusikkens Hus: Balanse mellom vern og dialog
