"Norsk rocks historie" er unnfanget og uttenkt av NRK Tromsø Riks, som bør føle stor stolthet over hva de har fått til. På en godt besøkt seanse på Arbeidersamfunnets Plass i går, et halvt stenkast unna Norges første "rock-opptøyer", var det på tide å lette på sløret, og vise hva man hadde klart å komme opp med av intervjuer, tidsbilder og historiske opptak. Første episode vises søndag kveld.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Det er Arvid Esperø i NRK Tromsø som ønsker velkommen i det tettpakkede lokalet, og sier at dette er en stor dag for en liten redaksjon, men også en stor dag for NRK som helhet - og en stor dag for de titusener av musikere som har reist milevis opp og ned landet, og dermed bidratt til det Esperø - antagelig med rette - kaller "det viktigste kulturuttrykket etter krigen".
Han presenterer noen av æresgjestene, slik som Tor Brynhildsen (rockekonge fra Halden), samt livsledsagerne til Per "Elvis" Granberg og Per "Rocke-Pelle" Hartvig, og vinneren i NM i Rock i 1959: Roald Stensby. Salen klapper med god rett: Dette er folk som jobbet frem et nytt musikalsk uttrykk her hjemme, og ofte ble møtt med motstand underveis.
Stemningen i salen begynner fort å ligne et vekkelsesmøte. Brorparten av de fremmøtte er godt voksne folk, mange er i 60-årene, og arrangører, artister og plateselskapsveteraner sitter tett i tett. Manusforfatter Per Kristian Olsen, som også er kommentatorstemmen gjennom serien, tar podiet, og sier at han "ser ut over norsk rocks historie" i selve salen. Han siterer bl.a. en ellers nokså liberal Arne Skouen, som i sin tid kommenterte premieren på "Rock Around The Clock" på følgende vis: "Noe stort dummere enn det som vispes opp omkring rock and roll er det vel lenge siden vi har vært med på. Stilen er jo ikke annet enn naskerier fra rene og kultiverte jazzformer, blandet sammen til bråk". Arne Hestenes i Dagbladet beskrev dansen i filmen som "gjensidig voldtekt".
"Norsk rocks historie" starter med et opptak av Einar Gerhardsen, med sin sedvanlige og besynderlige blanding av fremtidsoptimisme og statlig kontroll. I denne pilot-episoden, som blir vist kommende søndag, berøres også utenlandske trender og strømninger, noe som dessverre ellers ser ut til å bli nokså borte underveis. NRK valgte å vise episode fem av i alt elleve for de fremmøtte - en episode som tar for seg syttitallet, radikalisme og norskspråklige tekster.
Om dette avsnittet er symptomatisk for serien, er det bare å gratulere NRK Tromsø for et ekstremt godt utført forskningsarbeid, utført med såvel kjærlighet som yrkesstolthet. Vi fikk historiske opptak og nåtdige intervjuer med bl.a. Saft, Undertakers Circus, Finn Kalvik, Lars Klevstrand, Tobben & Ero, Prudence-medlemmene Åge Aleksandersen og Terje Tysland, Vømmøl Spellemannslag og Folque. Om noen lurer på hvor f.eks. Aunt Mary, Popul Vuh eller Titanic var, er svaret antagelig i epioden før eller etter.
Kort sagt: Om NRK - den gang monopolet fremdeles var et faktum - altfor sjelden tok datidens ungdomskultur på tilstrekkelig alvor, fremstår "Norsk Rocks Historie" som en omfangsrik apologi - en avlat med kulturhistorisk mening og betydning. Ballade har fått titte på to episoder, som begge inneholder imponerende mange historiske opptak, klippet sammen i en rytme som kler stoffet, og attpåtil fungerer som gnistrende tidsbilder. I tillegg kommenteres opptakene fortløpende av sentrale utøvere - både fra utøversiden, bransjen og media.
Det betyr ikke nødvendigvis at alt er like bra - i hvert fall ikke ut i fra et mer historiekritisk perspektiv. I episode fem synes serien å selge inn norsk rock som seg-selv-nok, uten å dra opp historiske linjer og viktige utviklingstrekk på et internasjonalt plan. Og uten å trekke inn The Band, Dylan eller endog Lindisfarne, er det nokså vrient å forstå at et band av Prudences format kan oppstå her hjemme - uansett hvilke lokale og musikalske kvaliteter de hadde.
Et annet mulig problem: Når Sæmund Fiskvik, som selv er til stede i salen, i et intervju i episode 5 omtaler Vømmøl Spellemannslag som et norsk alternativ til Beatles, blir han naturlig nok møtt med latter i salen - men ingen motforestillinger fra intervjueren, som gjennomgående velger å holde seg i kulissene. Plateselskapet MAI, med Fiskvik som øverste sjef, kontrollerte i sin tid sine artister ut i fra et utgangspunkt bl.a. Kjartan Fløgstad har kalt "kultur-stalinistisk", men får i TV-serien langt på vei fremstå som selve grunnlaget for den frie, uavhengige platebransjen her hjemme. Ut ifra én musikalsk historiemodell er det utvilsomt korrekt - på et annet plan er det en fremstilling man meget vel kan diskutere.
Vi setter tilbake til salen: Alle disse hvite hår, alle disse overvektige kroppene, alle disse menneskene som fortjener historisk respekt, er i dag seierherrer på godt og vondt. Motstanden de møtte fra datidens "finkultur"- representert av bl.a. Pauline Hall i Komponistforeningen - var både ufortjent og fordomsfull, men likevel ikke bare uberettiget. Når barbarene etter hvert krever sin plass på parnasset, er det duket for nye keisere, nye klær - mens keiserdømmet som institusjon forblir, uten at skiftet nødvendigvis har ført til noen reell omveltning. Som Milan Kundera uttrykker det i en av sine noveller, der en enke er for sent ute med å fornye festeavgiften på sin manns grav: "De gamle døde må vike plassen for de unge døde."
Rockemiljøet er historiens seierherrer, og har dermed satt seg på tyrannens trone. Ut ifra et slikt perspektiv skal det bli interessant å se hvordan seierherrene - som som kjent skriver historien - vil forholde seg til uttrykk som ennå ikke er assismilert inn i det offisielle: Støy-musikk, ekstrem-metal og moderne jazz med høy grad av improvisasjon. Serien går fra 1956 til 2000, og har dermed skaffet seg et behagelig pusterom til det altfor samtidsnære.
"Norsk rocks historie" er herved anbefalt, og begynner kommende søndag, klokken 20.15. Serien vil også få en radioversjon på NRK P2 på lørdager, og egne nettsider på http://www.nrk.no/norskrock. I tillegg vil musikk fra hele serien utgis av Universal Music, fordelt på elleve CDer, og støttet av Norsk kulturråd.
