For kort tid siden var Bjørnar Andresen ferdig i platestudio med sitt plate- og konsertprosjekt Crimetime Orchestra. I forrige uke kunne plateselskapsdirektøren fortelle om noen fantastiske øyeblikk i studio under innspillingen hvor alle musikerne var svært inspirerte og produserte flott musikk. Noen få dager etterpå fikk vi det sørgelige budskapet om at en av norsk jazz største personligheter hadde gått bort, skriver Jazznytt-redaktør Jan Granlie i dette minneordet.
Av Jan Granlie, redaktør, Jazznytt
Bjørnar Andresen var siden 1960-tallet en av de mest talentfulle stemmer i den norske og europeiske jazzen. Men i likhet med flere av sine samtidige ble det aldri noe mer enn det å være et stort talent.
Sammen med barndomskameraten Svein Finnerud fant han et felles musikalsk språk som var litt på siden av hva andre jevngamle ungdommer var opptatt av. Og etter å ha hørt Paul Bley med Kent Carter på bass i Universitets Aula på 1960-tallet forsto han hvilken musikk han ville spille.
Senere kom den amerikanske komponisten og musikeren George Russell til Oslo og holdt kurs i sin jazzteori og Bjørnar var tilstede med store ører.
På denne tiden hadde de unge norske jazzentusiastenene forbilder som Dexter Gordon, Ben Webster og Lars Gullin, for å nevne noen, og i Jazznytt nr 03:2001 sier Bjørnar at alle disse forbildene var junkier.
– Når man er 18 år, og ser opp til folk, så får man det for seg at man skal gjøre det samme som dem for å bli like bra.
Det førte til at Bjørnar havnet enda et stykke utenfor den alminnelige middelvei.
På begynnelsen av dette århundre så gjorde Bjørnar et slags comeback sammen med altsaksofonisten Calle Neumann (en musiker han hadde spilt med tidligere og som var en god kamerat), pluss «ungdommene» Eivind Opsvik (bass), Kjetil Gutvik (gitar) og Paal Nilssen-Love (trommer). Disse spilte inn liveplate med The Quintet under Vossa Jazz.
Senere har Bjørnar vært en slags mentor og en god venn og støttespiller for en rekke av våre unge musikere. Bjørnar gikk aldri av veien for å fortelle dem hva han mente om den musikken de spilte, men han hadde alltid gode begrunnelser for sine argumenter.
I Jazznytt sier Bjørnar om seg selv:
- Jeg heter jo Bjørnar og ble født 1. april, så jeg er jo en klovn. Men jeg bryr meg ikke om hva folk tenker. Hvis det de fokuserer på er hvordan jeg sitter og hvor rar jeg ser ut, så kan de heller gå på revy. Som musiker legger jeg meg alltid bakpå, for jeg er født bakpå. Så hører jeg de andre spiller, og så fyller jeg inn der jeg føler hullene er. Jeg har aldri villet være en Eddie Gomez - «vepsebolet» i høyre kanal. Det får andre ta seg av…
Med Bjørnars bortgang har norsk jazz mistet en av grunnpilarene og kreative krefter. Vi er mange i miljøet som vil savne hans bitende kritikk, hans positive tilbakemeldinger og de alltid humoristiske og gode samtalene.
Bjørnar Andresen blir begravet fra Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo, fredag 8. oktober, klokken 11.
Bjørnar har gått bort
