Erik Bye døde i går, 78 år gammel. Etter en mannsalder i fjernsyn, musikk og samfunnsliv var Erik Bye et begrep alle kjente, og svært mange satte stor pris på. I dette personlige minneordet forteller Sigbjørn Tveite i VIA Music om sitt møte med mannen som kunne "by Vårherre en pris snus ved bålet", og som aldri glemte at holdning var viktigere enn underholdning. "Kommunikasjonen med de unge var viktig for deg. Og de forsto deg", skriver Tveit.
Av Sigbjørn Tveite
Erik er død.
Så kom høsten, og det var ingen vei tilbake lenger, Erik.
I ettermiddag, mens Vårherre satte sin filterfrie lysspot på klinkekula og fjorden der ute i sørøst - var det over. Lokket på kista smalt igjen, med et vondt, vondt farvel.
Fra arbeidsværelset på loftet hadde du god utsikt over Askerlandet. Til ditt kjære Marienlyst. Og Haakons og Olavs og Haralds - dine venners slott. Men også til de folkevalgtes påkostede høyborger, til storting og regjeringshøyhus der makta provoserer både store og små. Men flest små. Der på loftet i det gule huset oppe i Hvalstadåsen, med dine bøker, blokka, pennen, radioen og CD-spilleren, ble blått blekk til blodig aktuelle strofer. På veggene og i alkoven under skråtaket henger de mange minnene fra de lange og mange reisene på Hans klinkekule, på vår klinkekule.
Der ble mange av dine sanger til. Og mange av de viktiges viktigste taler. De som folket ikke fikk vite at var dine. Telefonene var mange. Og du stilte opp, når de trengte samlende visdom som bare du raust kunne gi dem.
Da var det godt å finne uavhengige tanker og formuleringer til Willys eller fuglenes akkompagnement.
Eller å kjenne en manns frihet, ute under grana - å slå lens i egen hage.
Jeg møtte deg første gang i ´84. I Trefoldighetskirken øverst i Akersgata. Du skulle synge Petter Dass. "I samme båt" het radiokonserten. Og det er jo det vi er, om bord på samme skuta. Før vi går i land. Inn på kneipa. Oppover en Via Dolorosa utpå morgenkvisten. På vei til Minnesota eller Røst. Til Biafra eller Darfur. Til Bagdad eller Ground Zero. Eller Golgata. Alle er vi på vei til en nødhavn. Eller Paradis.
Siden ble det mange møter, Erik. På loftet på Kulturverkstedet i Nordraaksgate. Og i studio i Nedregate der du som Nordmenneske "Langt nord i livet" bød Vårherre en pris snus ved bålet.
Måltidene våre ble lange. Og ofte med innvandrermat og sorgmilde glass. Alltid var du nysgjerrig. Alltid fikk jeg vite mer enn skolebøkene fortalte. Og leksikonet.
To ganger fikk jeg deg med meg hjem til Sørlandet, til Birkenes. Først til konsert på en av lekeplassene mine, på Torvstrøfabrikken på Myra. Der fikk du møte igjen fru Espegren; Olga - 38 år etter det magiske øyeblikket da vi alle gikk "om bord" og fikk oppleve hennes Hong Kong-misjonær Agnar komme hjem til jul. På fjernsynet.
Så til Herefoss, sommeren 2002. Du ville vite alt. Om Hellig-Olavs ridetur over heia. Om haugen på Torsbumonen. Om Lofthusopprøret og den lokale Thranebevegelsen. Journalisten i deg krevde grundig research for å gi trubaduren det troverdige bakteppet. Aldri en lettvint løsning. Alltid holdning - framfor underholdning.
Kommunikasjonen med de unge var viktig for deg. Og de forsto deg. Du så alltid framover. Du var alltid aktuell.
Plateinnspilling hjemme i stua i Hvalstadåsen, februar 2003. På TV´en taler Bush om ondskapens akse. Bondevik om rusbrus. På salongbordet; en mikrofon, et askebeger og en svart kopp kaffe:
"Jeg synger meg en blå, blå salme, når dagen svinger hatten til farvel, og ror med sakte årestak mot strender, dit alle dager ror når det blir kveld. Jeg synger meg en blå, blå salme, og takker for all grøde som ble min. For lyse døgn, for barneskritt i tunet, og dine gode kjærtegn mot mitt kinn. Jeg synger meg en blå, blå salme, til deg, du hånd som sanker og som sår, og senker deg med signing over jorden, med legedom for alle våre sår".
Erik Bye: En kjempe har lagt seg til hvile
