14. oktober ble Magne Hegdals "Herbarium II" urframført av pianisten Herbert Henck under Ultimafestivalen. I forbindelse med konserten ble verket spilt inn på CD, og deretter reiste både Herbarium, Henck og Hegdal rett videre til konsert i Sverige og svært rosende mottakelse. . "...en lika virtuos som subtil seans, då en norrman, Magne Hegdal, med ens vaxer ut til världsfenomen," skriver Borås Tidnings anmelder Rolf Haglund 18. oktober. Haglund avslutter sin anmeldelse av "Herbarium II"-konserten i Borås slik: "[Vi] var med om nåt som får sagoskimmer när vi kommer att berätta om det." Det er verd å merke seg at Hegdals 57 tilfeldighetsblomster vekker slik uforbeholden beundring nettopp i Sverige, hvor den amerikanske tradisjonen står sterkt.
Av Hild Borchgrevink
Björn Nilsson i Ny Musik i Borås, som arrangerte konserten, sier til Borås Tidning at han opplever at Norge i den senere tid har løftet frem ”feil” komponister internasjonalt. Dette får avisen til å fortsette som følger: ”Efter rosenodlaren på Valevåg – Fartein Valen (1887-1952) – har det varit sörgligt magra frukter som skördats på andra sidan Kölen. Men så visar det sig att Norge har Magne Hegdal (född 1944), en djupt originell tonsättare som vägrat klä sig enligt gängse mode”.
At det er hull i norsk musikk mellom Valen og Hegdal får vi i det minste håpe at er å ta litt hardt i. Samtidig skal man merke seg at Hegdals 57 tilfeldighetsblomster vekker slik uforbeholden beundring nettopp i Sverige. Den amerikanske tilfeldighets-tradisjonen og dens forgreninger – med komponister som Cage, Feldman, Nancarrow, Christian Wolff - står sterkt her. Den er båret av sentrale figurer som for eksempel pianisten Mats Persson, som har arbeidet med musikken til Feldman og Wolff i en årrekke og har hatt tett personlig kontakt med det amerikanske miljøet.
”Herbarium II – 57 Piano Flowers” er en revidert versjon av Hegdals opprinnelige verk ”Herbarium” fra 1974. Det består av 57 korte lydbilder, ”blomster”. ”Musikk som varer lenge, og som ikke bare mangler formal utvikling, men som også hele tiden begynner på nytt – lytteren må nullstille seg før hvert nye stykke,” skriver Hegdal i verkkommentaren.
Verket er komponert etter regler for tilfeldighetsberegning som Hegdal har satt opp. Samme strenge prosess er blitt fulgt i hvert stykke. De mulige resultatene er så mange at en viss variasjon er garantert. Men når Hegdal først har fått et resultat, forandrer han det ikke. Tilfeldighetsprosedyrene skal dermed også åpne for at potensielt ”dårlige” løsninger slippes inn i det ferdige verket. Tilfeldigheten er et verktøy i Hegdals streben mot en ”objektiv musikk” hvor komponistens autoritet er devaluert, hvor modernismens og romantikkens ide om komponisten som genial og eneste opphavsmann til et verk som er ureduserbart og meningsfylt, er borte. Som verk er blomstene i herbariet på ett vis tomme.
”…tilfeldighetsmetoder resulterer i hendelser som jeg ikke har valgt og som gjør meg til mottaker av min egen musikk. Jeg har altså brukt livet til å streve i motsatt retning av Feldman; ikke til å øve opp en intuitiv følelse for hva som er ”riktig”, men tvert imot til å søk etter det som er umulig å velge,” skriver Hegdal i et brev til Mats Persson som er sitert i konsertprogrammet i Borås.
Det grunnleggende elementet i hvert av stykkene er et utvalg av gitte rytmiske muligheter. Tempo og dynamikk er overlatt til utøveren, med den begrensning at tempoet ikke kan endres eller varieres innenfor det enkelte stykket når det først er i gang.
På konserten i Oslo opplevde jeg Herbert Hencks tempovalg i stykkene som ganske likt, i alle fall så likt at det var overrraskende da jeg etter konserten fikk høre at dynamikk og tempo kunne varieres av pianisten. Dermed ble opplevelsen av herbariet i sin helhet litt statisk - jeg ventet på i det minste én bladvending fra en fargesprakende orkidé til en grågul hestehov, men det kom aldri.
Kanskje ble dette annerledes på svensk jord – verket åpner jo også for at denne pendlingen mellom det meningsfulle og det nøytrale kan foregå på verknivå, mellom forskjellige oppførelser. Bendik Hagerup har treffende karakterisert dette aspektet ved Hegdal som en balanse mellom det elegante og det klumpete. Herbert Henck klarer også på en beundringsverdig måte å reflektere Hegdals ønske om en objektiv musikk i sitt spill.
”Den 60-årige Hegdal är alls ingen nykomling,” skriver Haglund i sin anmeldelse. ”Hans verkliste är lång och djupt originell, og och nu lär han bli ett världsnamn av lika särpräglad karaktär som den norske tolvtonspionjären Valen[.]” Og synes altså at han og det øvrige publikum har vært med på en hendelse som har ”sagoskimmer”.
