- Om orkestrene resignerer i forhold til ny norsk musikk og ikke snart viser evne og vilje til utvikling, står de alle i fare for å definere seg ut av den allmenne offentlighet, mener Jørgen Karlstrøm, som er en av initiativtakerne til den nystiftede organisasjonen 127dB. I dette innlegget til Ballade refser Karlstrøm Oslofilharmonien, og utfordrer direktør Morten Walderhaug til å "vise hva han konkret har gjort for at det skal spilles mer ny, norsk musikk både på turne og i det ordinære sesongprogrammet i Oslo filharmoniske orkester". Karlstrøm kritiserer også Komponistforeningen for å ikke gripe inn: - De har hatt representanter i flere av orkestrenes programråd i mange år, uten at vi kan se noen signifikante resultater av det. Man kan ane resignasjonen internt i Komponistforeningen når det gjelder å sette dagsorden for norsk kunstmusikk, skriver Karlstrøm.
Av Jørgen Karlstrøm – komponiststudent ved NMH og styremedlem i 127dB
Jeg ønsker å berømme Filip Sande for hans brennende engansjement for den nye musikken. Han har flere gode poenger og det skulle ikke være vanskelig å si seg enig i flere deler av hans essay.
Det jeg ønsker med denne lille teksten å komme med en noe mer spesifikk kritikk av noen av de ansvarlige parter i det norske (kunst)musikklivet og gjennom det forsøke å få igang en seriøs debatt om tilstandene i vårt lille land Norge.
Det har i de siste månedene kommet fram spak kritikk av de norske orkestrenes, og da i særdeleshet Oslo filharmoniske orkesters (OFO), turnérepertoar. Det har resultert i en lunken debatt hvor f.eks. OFOs direktør Morten Walderhaug umiddelbart har gått i forsvarsposisjon, lagt skylden på dirigent André Previn som ikke ønsker å dirigere norsk musikk og samtidig unnskyldt det hele med at dette ble bestemt før hans tid som orkesterdirektør.
Flere parter i komponistmiljøet sutret litt over tingenes tillstand.
Som Filip Sande sier det: "Komponistforeningen snerret og skrapte med klørne."
Det gjorde de vel egentlig ikke. Hvem har hørt noe fra komponistforeningen? Det siste var et lite pip om spellemannsprisen? Det virker uansett ikke som om det hadde spilt noen trille om de hadde vært aldri så sinte, polemiske og politisk dyktige. Komponistforeningen har hatt representanter i flere av orkestrenes programråd i mange år uten at vi kan se noen signifikante resultater av det. Man kan ane resignasjonen internt i Komponistforeningen når det gjelder å sette dagsorden for norsk kunstmusikk.
Komponistforeningens opptreden i offentligheten har generelt vært fraværende. Det har riktignok kommet kjedelige og forutsigbare utspill om samtidmusikkens plass i spellemannsprisutdelingen. Når man må se det som en seier at noen i det hele tatt gidder å kommentere Komponistforeningingens utspill, må man kunne se at foreningen har blitt marginal.
Samme uke som den nevnte debatt "raste", kom det også fram at OFO heller ikke skal spille norsk musikk når de skal på turne til England og Belgia høsten 2005.
Om dere ikke allerede har hørt det, så skal jeg slippe bomben for dere nå: De spiller ikke ny eller norsk musikk når de er hjemme heller (med mindre det er hundreårs jubileum)!
Det hadde ikke vært vanskelig å ha sympati med direktør Morten Walderhaug for hans ulykkelige situasjon om han virkelig hadde vist at nå skulle alt bli meget bedre. Vis oss det, hr. Walderhaug! Hva er det du konkret har gjort for at det skal spilles mer ny, norsk musikk både på turne og i det ordinære sesongprogrammet i Oslo filharmoniske orkester?
Jeg vil si meg helt enig med Filip Sande i at det kontinuerlig burde framføres ny musikk, og ikke unntaksvis f.eks i den obligatoriske uken i året som de alle må gjennom for å blidgjøre sin største sponsor Kulturdepartentet. Det er jo så opplagt at det er til å gråte av. Hvorfor er det så vanskelig å nå igjennom?
Den nystartede organisasjonen 127dB, hvor undertegnede var en av medstifterne, sendte i februar ut en bredt anlagt henvendelse til alle de norske orkestrene, hvor vi oppfordret dem til å ta kontakt for å starte en uforpliktende, undersøkende samtale omkring flere sentrale (skulle vi tro?) tema om orkesterdrift anno 2005. De aktuelle tema var som følger: Langsiktig økende publikumsinteresse, kompetanseheving, og urframføringspraksis.
Ingen av orkestrene har respondert.
Hva sier dette om orkestrenes interesse for utviklig?
Vi klarte likevel, gjennom gode kontakter, å komme i samtale med OFOs direktør Morten Walderhaug, noe vi satte stor pris på at han tok seg tid til. Responsen var imidlertid kanskje ikke så entusiastisk som vi skulle ønske. Vi hadde håpet å se en vilje til ekspansiv kunstutvikling, men kunne snarer se resignasjon på flere hold.
Om orkestrene resignerer i forhold til de nevnte tema og ikke snart viser evne og vilje til utvikling, står de alle i fare for å definere seg ut av den allmenne offentlighet.
Det er noe filosofisk og etisk galt ved den uforholdsmessige store differansen mellom musikk fra vår samtid og musikk fra vår fortid på orkestrenes programmer. Eller er det det? Dette bør man i det minste debattere. Skal orkestrene kun være muséer som i ettertid framviser det man vurderer som god kunst, da blir det kanskje lite å framvise fra vår tid om noen år.
Det handler om et verdivalg orkestrene i løpet av årene framover blir nødt til å ta stilling til om de ønsker å bestå som viktige kulturelle institusjoner. Å skulle videreføre den nåværende politikk kan til og med virke uforsvarlig om ikke det skapes et sterkere legitimeringsgrunnlag for den musikk som utøves og for de som skal skape den. Det er kanskje rett og slett tvingende nødvendig med en fundamental holdningsendring i orkestrene til den aller nyeste musikken.
Orkestrene kan være flaggskipene i utviklingen av den nye kunstmusikken. Orkestret som medium har alle de potensial som trengs for å være nettopp dette.
Nå er orkestrene imidlertid iferd med å gjøre seg selv irrelevante for vår tid, og det er trist ikke bare for komponister med både vilje og evne til å skrive musikk for vår tid, men også for det meget oppegående og omfattende kunstinteresserte publikum som faktisk finnes der ute om man bare er villig til å ta ibruk deres kompetanse som lyttere.
Jørgen Karlstrøm – på vegne av 127dB
127dB er en fersk organisasjon stiftet av de tre komponistene Therese Birkelund, Klaus Sandvik og Jørgen Holum Karlstrøm. 127dB ønsker å sette fokus på nye kunstutrykk og arbeide for å øke oppmersomheten rundt nye utrykk. 127dB skal også skape nye kunstuttrykk, som kan konkurrere med kommersielle uttrykk. Deres henvendelse til de norske orkestrene kan du lese her: http://www.127db.no/orkester.html.
Ultimatum for norsk musikk, del II
