Ballade har under årets Festspill i Bergen fokusert på ungt norsk talent. I løpet av festivalens siste helg holdt noen av dem konserter, og samtalene fant sted i forbindelse med disse. Ballade presenterer derfor et par ”post-festspillintervjuer”. Lørdag 4. mai ga det unge pianist-begavelsen Joachim Kjelsaas Kwetzinsky konsert i Troldsalen. - Etter min mening mister ikke musikk sin aktualitet, slik enkelte andre kunstformer kan gjøre. Musikk er mer tidløs enn f.eks. literatur, mener han.
Av Hilde Holbæk-Hanssen
I fjor ble han kåret til INTRO-musiker, og nyter godt av Rikskonsertenes treårige lanseringsprogram for musikere. Vi møtte en litt sliten pianist etter et svært krevende program på Troldhaugen. Under vignetten Svundne dage, hentet fra Griegs Lyriske stykker op. 57, hadde han satt sammen et program hvor det å hente opp ideer fra fortiden gikk som en rød tråd – nesten.
Programmet besto av Bachs Toccata i G-dur, Olav Anton Thommessens EingeBACHt, tre fuger av Grieg, Mendelssons store Preludium og fuge i e-moll, Schuberts Sonate i a-moll, Images av Debussy, Griegs Svundne dage og Prelusium og fuge nr. 12 og 15 av Sjostakovitsj.
Kwetzinsky er en skrivefør mann, og hans programkommentar kan være verd å lese:
”Svundne dage. Det lukter mimring av tittelen. Og mimre er vel nettopp det Edvard Grieg gjør i sitt vemodige klaverstykke. I dagens konsert forsøker jeg imidlertid å belyse hvordan fortiden på ulike måter er vitalt til stede i ettertiden. Særlig Johann Sebastian Bach og den barokke musikkstil. Olav Anton Thommessen fillerister Bach kjærlig i sin parafrase over G-dur-toccataen. Leipzig-studenten Grieg bruker fugeteknikken mest for å øve seg. Felix Mendelssohn-Bartholdy, derimot, tar de barokke teknikkene med seg inn i sin samtid og skriver et fullblods stykke romantisk musikk. Dmitrij Sjostakovitsj hyller den store mester ved å skrive sine 24 preludier og fuger, det første settet av det slaget siden Bachs eget Das Wohltemperierte Klavier. Nok er nok. Schuberts gripende a-mollsonate skal slippe å bli presset inn i dette temaet. Debussys Images for så vidt også, men se om ikke det er gamle Rameau som dukker opp i det midterste ”billedet”. Så er vel de svunne dagene aldri helt svunne, og nåtiden aldri utelukkende nåtid.”
Dette virker reflektert, Joachim Kwetzinsky. Er du en intellektuell pianist?
- Nei, men jeg bruker jo hodet mens jeg innstuderer musikken. Hvis komponisten har skrevet noe i notene er det som regel en mening med det. På den annen side mente kanskje ikke Bach det samme med "Tenuto” som vi legger i begrepet i dag. Mens vi tenker ”hold tangenten nede lenge”, tenkte Bach kanskje ”ikke slipp med en gang”. Det gjør jo en viss forskjell.
Er du opptatt av oppføringspraksis?
- Litt. Man må jo sette seg inn i det. Men jeg mener all musikk kan spilles på flere måter, og er ingen tilhenger av streng oppføringspraksis. Det må alltid bli musikk! Noe man lever seg inn i. Det viktigste for meg er å formidle følelsesinnholdet i musikken.
Du spiller ikke hele opus av f.eks. Grieg, slik de fleste gjør?
- Jeg er opptatt av å sette sammen interessante program, og syns det er spennende å sette sammen musikk fra forskjellige tider. Og jeg vil gjerne at programmet skal fortelle noe, eller i det minste gi noen hint om noe. Men jeg ønsker ikke å være så pedagogisk at jeg ødelegger for den emosjonelle opplevelsen. Ellers går jeg med en drøm om å spille et stort verk som fyller en hel konsert. Men det blir kanskje ikke så lett å få en konsertarrangør til å bite på den ideen?
Ja, hvor stor frihet har du egentlig? Har du f.eks. måttet tilpasse din profil til INTROs program?
- Til en viss grad. Vi har jo vært på turné sammen, og da må vi tilpasse oss. Men det har alle godt av. Og jeg er redd for å spesialisere meg. Jeg tror man mister noe om man gjør det. Jeg vil gjerne kunne formidle mange forskjellige uttrykk.
Hvilket du gjorde på dagens konsert!
- Ja, jeg liker det programmet. Og så syns jeg det er veldig morsomt å spille Thommessens EingeBACHt. Det er et rampete stykke. Jeg har fått meg mang en god latter under inntuderingen. Stykket kombinerer humor og alvor på en fin måte. Jeg liker dramaturgien i det. Thommessen er en retorisk-intellektuell begavelse, og så klarer han å være pedagogisk på en morsom måte.
- Konserten var en suksess. Du måtte spille to ekstranumre. Er det en tilfeldighet at begge stykkene var russiske?
- Nei. Jeg er veldig interessert i russisk musikk. Jeg har fått mitt siste etternavn fra min stefar, som er halvt russer. Dette har medført en sterk interesse for russisk kultur og musikk hos meg. Jeg snakker russisk og har besøkt Russland 14 ganger. Har gitt fire konserter i Moskva og også noen andre byer de siste årene. I gymnastiden var jeg veldig opptatt av Sjostakovitsj. Jeg er fascinert av hans dype melankoli på den ene siden, og det sangvinske, vanvittige gjøgleriet på den annen side. For meg er det å lytte til 2. satsen på hans 10. symfoni en ultimat musikkopplevelse: Her tegner Sjopstakovitsj et sort, øde landskap. Veldig vakkert!
Ditt siste fyrverkeri av et ekstranummer var kanskje et nytt komponistbekjentskap for de fleste?
- Radion Sjtsjedrin (født 1932) oppdaget jeg det første året jeg gikk på musikkhøgskolen. Jeg ble veldig opptatt av ham og kjøpte alt jeg kunne komme over. Jeg arrangerte også en konsert med hans musikk på høgskolen med tittelen ”I Bachs fotspor”. Han skriver fengende musikk. Og jeg er glad i rytme! Sjtsjedrin har skrevet 24 preludier og fuger, som Sjostakovitsj. Jeg har truffet ham. En fascinerende fyr. Han var den eneste komponisten som fikk lov til å være modernist i Sovjet-tiden. Og han har spilt med Chick Corea. Det er morsomt å spille musikk folk ikke kjenner til.
Kan nye komponistbekjentskaper som dette bidra til å senke gjennomsnittsalderen på det klassiske musikkpublikum?
- Akkurat dette er jeg veldig opptatt av! Vi må tenke i nye baner både når det gjelder repertoar og konsertform. Vi må klare å vise unge mennesker at det er litt fart i klassisk musikk. I vår spilte jeg i konsertforumet ”Levende klassisk” i Tønsberg, hvor de er opptatt av dette, og tilstreber en ledig konserform. Men det er vanskelig. Den akustiske musikken får dårligere og dårligere kår. Man bygger f.eks. kulturhus uten å tenke på akusttikken. Ikke rart at begrepet ”å se konsert” griper om seg! Det er viktig at vi klarer å formidle det alvoret som ligger i musikk, ikke bare underholdningsaspektet. Unge mennesker er ikke bare opptatt av overflatiske ting. Det er viktig for dem å oppleve hvor heftig denne musikken kan være.
Det er kanskje din generasjon som er best vegnet til å formidle dette, og ikke oss gamlinger?
- Mulig det. Men selv har jeg lært mye av å oppleve hvordan Olav Anton Thommessen formidler musikk. Når man ser eller hører ham blir man ”dradd inn i musikken”. Skulle gjerne ha fått til noe slikt. Men samtidig er jeg redd for å lede for mye. Publikum skal kunne oppleve musikken fritt. Etter min mening mister ikke musikk sin aktualitet, slik enkelte andre kunstformer kan gjøre. Musikk er mer tidløs enn f.eks. literatur. Musikk ligger veldig nært følelseslivet vårt. Jeg tror vi føler ganske likt det folk gjorde på 1800-tallet, mens vi kanskje tenker annerledes?
Joachim Kwetzinsky gir et rolig og reflektert inntrykk, både når han spiller og når han snakker. Han utstråler en nyansert, nesten kjølig sensitivitet som ikke er så vanlig å se i våre dager. - Da du vant INTRO-konkurransen i fjor brukte juryen ordene ”usentimental følsomhet” om ditt spill. Hvordan harmonerer det med ditt russiske engasjement?
-Jeg er opptatt av at man skal være ærlig i sine fremførelser, og er mer glad i det lyriske enn det svulstige. Når jeg spiller Sjostakovitsj tilstreber jeg heller at det skal vært litt goldt, fremfor å produsere krokodilletårer. For tiden øver jeg inn Rachmaninovs 1. klaverkonsert. Da må man passe seg. I Russland kan det av og til bli for mye av det gode. Men alt kan ikke planlegges. Ting må kunne skje spontant på konsert. For meg er den beste konsertsituasjonen at det ”strømmer ut”. Jeg får som regel ekstra inspirasjon på konsert. Vi musikere opplever et enormt følelsesinnhold i musikken. Mitt mål er at publikum fornemmer noe av den samme følelsen, slik at de ikke bare opplever raske trioler.
Hva gjør Joachim Kwetzinsky om ti år?
- Jeg håper han spiller konserter. Kankje formidler han også musikk verbalt? Jeg liker å snakke. Kanskje han underviser litt? Det har jeg ikke gjort til nå, men ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt. Og så tror jeg han jobber en del med sangere. Det liker jeg godt. Jeg akkompagnerte bl.a. INTRO-kollega Eir Inderhaug på konserter i Praha og Litauen i fjor.
I den nærmeste fremtid skal han spille på Festspillene i Nord-Norge, Nordland Musikkfestuke, Festspillene i Vestfold og Oslo Griegfest. På sistnevnte spiller han bl.a. Skriabins 4. klaversonate. Til denne har han funnet et dikt komponisten selv har skrevet, som beskriver sonatens noe svevende forløp, en reise i verdensrommet ut mot solen og den fulle ekstase. – Sist jeg spilte den ble det lest opp av en skuespiller. Det fungerte fint.
- Få med at jeg var veldig opptatt av Beethoven i noen år. Akkurat nå hviler klassikerne for en stund. Men jeg skal definitivt ta tak i Beethoven igjen!
