Adolf Østbye var svært tidlig ute med å spille inn musikk - både på fonografrull og grammofonplate. I dette utdraget fra Vidar Vanbergs bok "Da de første norske grammofon-stjernene sang seg inn i evigheten - Norsk grammofonhistorie 100 år", beskrives Østbyes virke som skuespiller, revyartist, visesanger og underholder. Adolf Østbye var en av Norges aller første artister til å aktivt bruke grammofonplaten som medium - og høstet stor berømmelse over hele landet. De fleste av Østbyes plater er utgitt flere ganger og de ble solgt i et stort antall. Det betyr at det også i dag er mulig å finne plater med den talentfulle barbereren fra Oslos østkant.
Av Vidar Vanberg, fra boken "Da de første norske grammofon-stjernene sang seg inn i evigheten. Norsk grammofonhistorie 100 år" (Nasjonalbibliotekets skrifter)
Selv om det har vært enkelte plateopptak med norske artister i utlandet før desember 1904, regner vi den første grammofoninnspillingen i Kristiania i desember 1904 som ”starten på tidsregningen”. Adolf Østbye var den første artisten det ble gjort opptak med, og han får med det en sentral plass i norsk grammofonhistorie. Da de første grammofonplatene kom på markedet i Norge i 1905, var Østbyes innspillinger de mest populære og de som solgte mest.
Fra barberer til skuespiller
Gustav Adolf Olsen Østbye var født i Kristiania 31. januar 1868. Han var sønn av fyrbøter Carl Gustav Olsen og Karen Andrea Olsen. De hadde to barn, Adolf og søsteren Fredrikke. I unge år valgte har barberyrket, som han etter noen år forlot til fordel for skuespilleryrket, for så å vende tilbake til det i sitt siste leveår.
Ifølge forfatteren Rudolf Muus, som omtaler han i boken Kristianias forstadsscener og deres skuespillere (Muus 1924), la man tidlig merke til hans vakre sangstemme. Muus forteller at Østbye hadde veldig lyst til å satse på skuespilleryrket, og i 1889, da han allerede hadde sin egen barbersalong ved Grønland torv, spilte han en rolle i ”Han gaar paa kommers” på Victoria Theater. Det var en musikalsk farse i fem akter, der handlingen var lagt til Roskilde, København og omegn i 1850-årene.
Begynnelsen på Victoria Theater
Victoria Theater i Akersgaten, som også hadde hatt navnet Askers Etablissement, ble senere ølhallen og basarlokalet Alhambra, populært kalt Ølhambra. På dette stedet har det vært mange fornøyelsesetablissementer, og stedet har så rike tradisjoner at vi må gå litt lenger tilbake i tiden. Conradine Dunker skriver: ”I Midten af forrige Aarhundrede var der i Agersgaden en Have ved en aaben Plads og ved siden af Haven med Fasaden vendt mot Agersgaden et Theater. Haven, Pladsen og Theatret til sammen var kaldet Grændsehaven og tilhørte James Collett. Paa dette Theater bleve fra 1760–1799 opførte af og til mange forskjellige Slags Skuespil.” (Bang-Hansen 1961)
Hagen var og skulle være teater for de fornemme, og for private amatørselskaper rekruttert blant de kondisjonerte. I 1801 var dette lille teatret blitt for trangt, og en ny bygning ble reist i hagen. Det var her Adolf Østbye i 1889 tok sine første skritt på de skrå bredder. Rester av Victoria Theater har for øvrig eksistert helt opp til vår tid. Teatret lå bak Centralteatrets scene og ble benyttet som skuespillergarderober.
Tutti Frutti og Tivoli
I 1891 bodde Adolf Østbye i Aakebergveien 5 i Kristiania, og var barbersvenn på Grønland. Noen år senere giftet han seg med Anna Biermann og fikk sønnene Gothard og Olaf i 1896 og 1900. I 1893 forlot han barberyrket og ble revyskuespiller og visesanger på heltid. I 1890-årene opptrådte han på Eldorado i Torggaten. Eldorado (i dag kino) åpnet i 1891 og var først et konsertlokale med plass til 2000 tilhørere. Senere ble det serveringsteater. Det var her revyen ”Tutti-Frutti” ble oppført i 1893, den første revysuksess i Norge med 101 fulle hus. I disse omgivelser hadde Adolf Østbye sitt virke som revyskuespiller og visesanger, og ble en kjent og populær artist, særlig blant innbyggerne på Kristianias østkant.
Østbye hørte til artistene som stadig opptrådte på Kristianias forstadsscener og utfartssteder. Det var alminnelig stengning av bylokalene når det ble varmt i været, og skuespillere, sangere og musikere hadde sommerarrangementer i friluft rundt i byens utkant. I tiden rundt århundreskiftet var Østbye med i revyer på sommerteatrene på Nordstrand og Fredriksborg. Fredriksborg Tivoli ved Langviksbukten på ”Ladegaardsøen” (Bygdøy) hadde som regel friluftsforestillinger, idet forestillingene ble spilt oppe på taket av teaterbygningen når det var pent vær, og innendørs når det regnet. Andre kjente utfartssteder var Bygdø Søbad, Bygdønæs Bad og Paraplyen konsertpaviljong.
Selv om forstadsteatrene hos det brede publikum skapte interesse for og muligheter til å forstå og ha glede av skuespillerkunst på større teatre, var både Rudolf Rasmussen (bl.a. artistisk direktør på Eldorado under ”Tutti-Frutti”-revyen i 1893) og forfatteren Rudolf Muus kritiske til forstadsteatrene. Bare et fåtall av skuespillerne ble virkelig dyktige (Adolf Østbye var uten tvil blant disse). Mange gikk imidlertid til grunne i et vanskelig miljø. Rasmussen hevder i sin erindringsbok (Rasmussen 1935) at mange av direktørene på forstadsteatrene ikke forsto et virkelig folkeforlystelsessteds vesen og karakter. De var ofte mer opptatt av restaurantmiljøet enn av det kunstneriske, og til stadighet var det direktørskifter med store nyinnvielsesfester.
Tirret på seg Kongens Garde
På sommerteatrene Fredriksborg og Nordstrand spilte Adolf Østbye forskjellige Kristiania-typer og avleverte sine replikker og kupletter i den bredeste sjargong. En sommer fikk Nordstrand sommerteater en virkningsfull gratisreklame på en noe eiendommelig måte. Folkevittigheten hadde en gang utstyrt gardistene i byen med klengenavnet ”barnepikene”, noe gardistene i høy grad mislikte. De ble derfor rasende da de fikk greie på at Nordstandsrevyen (trolig en revy av M.B. Landstad) hadde med en scene i revyen der en gardist sitter i en park og passer på en barnevogn. Dermed gikk de til aksjon. Midt under forestillingen en kveld mens Adolf Østbye sitter som best og småprater med den lille i barnevognen, kommer 12–14 gardister stormende inn, feier kontrollører og den slags brutalt til side, entrer scenen og river distinksjonene av uniformen til den arme Østbye. Deretter gjør de helomvending og forlater lokalet med ro og orden, som om ingen ting skulle ha skjedd.
Så kom det som måtte komme. Et rettsmøte der gardistene måtte svare for sine handlinger. Det skulle imidlertid bli den mest vellykkede akten i tragikomedien. Da gardistene ble stilt opp på geledd, og ”barnepiken” Anna Asmundsen (skuespillerinne med et opplagt komisk talent) i egenskap av vitne skulle inspisere troppen, og om mulig peke ut de mest aggresive elementene, ja da tok komedien over. Rettens håndhevere og andre som overvar inspeksjonen hadde en aldeles umulig oppgave i å holde seg så alvorlige som omstendighetene krevde. Gardistene fikk skrape, byen lo — og Olaf Gulbransson tegnet. Hva Østbye sa går ikke fram av denne historien som signaturen Jago i Aftenposten lar oss ta del i noen år senere.
Samme Jago gir også Østbye følgende omtale (Aftenposten, 1943): ”Denne, på sitt område geniale kunstner, som etter samtidiges utsagn skulde ha ikke så lite til felles med selveste Johannes Brun, døde dessverre i en altfor ung alder. Hadde han fått leve, ville han ganske sikkert ha kommet til å stå på nivå med navn som Bernau og Rose i norsk revy. Han var en tid populær over hele landet, takket være grammofonen.”
Revy- og grammofonartist
Adolf Østbye var nesten hele sitt voksne liv bosatt på Kristianias østkant, og flyttet stadig med sin familie innen et ganske lite område på østkanten. I 1898–99 bodde han i Tøiengt. 43, i året 1900 var familien, ialt syv personer med tjenestepike, bosatt i Huitfeldtsgt. 34. I 1903 flyttet de til Markveien 50, i 1904 til Schous plass 7 og i 1907 til Seildugsgt. 23.
Ved århundreskiftet ble Adolf Østbye kjent med revyskuespilleren Karl Pedersen (1881–1970), som begynte sin karriere som kraftatlet hos sirkusdirektør Norbeck i 1898. I 1901 gikk han over i revyfaget for alvor sammen med Adolf Østbye, og sammen reiste de på turné. I et intervju i Arbeiderbladet i 1969 forteller Karl Pedersen at han like over århundreskiftet kom i kontakt med Adolf Østbye og dro på turné til småbyene rundt Kristiania sammen med han. En opplevelsesrik og koselig tid, forteller Pedersen. I 1905 opptrådte Adolf Østbye og Karl Pedersen sammen på Dovrehallen i Kristiania, og begge må regnes blant de mest kjente visesangerne i Norge på denne tiden. Pedersen var da i startfasen av en lang karriere som underholder, og visene hans ble innspilt på grammofon i et stort antall helt opp til 1930-årene.
Pathé, Columbia - og norske Ekko
Østbye rakk også å gjøre mange grammofoninnspillinger, i tillegg til at han helt siden slutten av 1880-tallet hadde holdt på med fonografrullopptak. Det var han som sto bak det eldste avspillbare opptak vi har med sangeren Andreas Pedersen og organisten Hans Karlsen. Opptaket er fra 1889 og ble gjort hjemme hos Østbye. Senere var han også involvert i en lang rekke opptak som på fonografrullene annonseres som Østbyes Record.
I 1904 og 1905 gjorde han innspillinger for The Gramophone Company; i 1905 også for Pathé og Columbia, som startet med opptak med norske artister dette året. Også i 1906 gjorde Adolf Østbye en rekke grammofonopptak. I tillegg kom han ut med egne plateutgivelser på platemerket Ekko i 1905–1906. Kun noen få innspillinger ble utgitt på Ekko, som er det første platemerket i norsk plateproduksjon.
Det er ingen tvil om at Adolf Østbye ble svært populær som skuespiller, oppleser og grammofonsanger. De fleste platene hans er utgitt flere ganger og de ble solgt i et stort antall. Det betyr at det også i dag er mulig å finne plater med Adolf Østbye.
Tidlige live-innspillinger
Innspillingene til Adolf Østbye inneholdt både tale og sang. Det var komiske småhistorier som f.eks. ”Bonden i romerbad” og ”Trætte mellom mand og kone” som dominerte repertoaret. Mange av de tidligste innspillingene i Norge var nettopp småhistorier, som synes å ha vært veldig populære hos publikum. Det skyldtes ikke minst kjente opplesere som Henrik Klausen, Bjørn Bjørnson og Sven Brun, som ofte reiste rundt omkring i landet og holdt opplesningsaftener.
Et annet tema som var populært å ta opp på plate, var ball og bondebryllup. De fleste av disse er signert Adolf Østbye. Det gjelder også ”Bal i Hallingdal”, som er den mest kjente av Østbyes plater, bl.a. utgitt igjen så sent som på 1920-tallet. Den var å få kjøpt i plateforretninger mer enn 30 år etter at den ble innspilt! Ball- og bondebryllupsplatene består av trekkspillmusikk, dans, småprating, Adolf Østbye-kurtise av jentene, og nynning, skrik og skrål. Noen stor variasjon er det ikke fra bryllup til bryllup, enten det nå var i Hemsedal, Valdres, Østerdalen eller Hallingdal.
Valsen ”Norsk bondebryllup” skal ifølge Carl Jularbo være komponert av Adolf Østbye og trekkspilleren Peder Pedersen. Carl Jularbo var som ung gutt i Kristiania i 1901 og opptrådte åtte år gammel både på Eldorado og i Dovrehallen. Han forteller i sin erindringsbok Med dragspelet i högsätet at han på hjemvei fra Kristiania i 1901 hadde med seg notene til en vals som skulle bli litt av et ”örhänge” hjemme i Sverige. ”Det var den nu overallt kända Norska valsen — komponerad omkring år 1900 av Östbye och Pedersen — eller som den har kallades Norsk bondbröllopsvals. Den har även gjort sitt segertåg under namnet Lundbyvalsen med text av Nalle Halldén.” Her sammenblander nok Jularbo noe. ”Norsk Bondevals” ble komponert av Adolf Østbyes trofaste følgesvenn, trekkspilleren Carl Mathisen. Valsen har blitt en klassiker i norsk trekkspillhistorie og spilles den dag i dag.
...landskjendt for sit gode humør og lystige sange
I 1906 var Adolf Østbye blitt så preget av sykdom at han hadde sluttet å opptre. I 1907 begynte han igjen i sitt gamle yrke som frisør. Det ble bare for en kort tid, idet han døde 5. september, 39 år gammel. I Aftenposten fredag 6. september finner vi følgende lille notis om Østbyes bortgang: ”Revyskuespilleren Adolf Østbye er idag afgaaet ved Døden 39 Aar gammel. Han hadde i de senere Aar været for sygelig til at kunne optræde. Han var i sin Tid anset som en dygtig revyskuespiller”. I Den norske barbér og frisør for tirsdag 1. oktober 1907 finner vi også noen ord om Østbyes bortgang: ”Kollega Adolf Østbye døde den 5. september. Efter at have drevet egen forretning gik han for ca. 15 aar siden over til at blive revyskuespiller og sanger, i hvilken stilling han blev landskjendt for sit gode humør og lystige sange. For ca. 1/2 aar siden begyndte han paany i sit oprindelige fag, men blev denne hans virksomhed snart afbrudt af døden”.
Under bisettelsen spilte et musikkorps sammensatt av musikere fra flere av hovedstadens etablissementer, og flere hundre mennesker, deriblant mange musikere, skuespillere og forfattere fulgte den populære skuespilleren til han siste hvilested, Oslo Kirkegård (i dag Gamlebyen Gravlund).
Adolf Østbyes sønner emigrerte til Amerika under første verdenskrig. En av etterkommerne, oldebarnet Raymond Østbye Arsenault, prisbelønnet forfatter og professor i historie i Florida, var i Norge for noen år siden for å søke opplysninger om oldefaren og hans karriere som skuespiller. Det lyktes han med, og han kunne med stor undring konstatere at oldefaren hadde vært langt mer kjent og populær enn det noen i de senere generasjoner av familien var klar over.
"Da de første norske grammofonstjernene sang seg inn i evigheten" vil være klar for utsendelse fra Nasjonalbiblioteket rundt 1. september, og vil bli grundig presentert på konferansen for norske lydarkiver og bibliotek 20. oktober i år. Boken utgis som en del av Nasjonalbibliotekets skrifter, noe du kan lese mer om pådennenettsiden.
-og-Karl-P/$file/Adolf-Ostbye-(th)-og-Karl-P.gif)
