FONO kunne nylig markere sine første 25 år i nye lokaler i Oslo sentrum. En av mange gratulanter var statssekretær Yngve Slettholm i Kultur- og Kirkedepartementet, som gikk inn på vegne av statsråd Valgerd Svarstad Haugland, den eneste politiker som har fått FONOs høythengende bjellesau-pris for sin innsats for FONOs hjertesaker – norsk musikk og norsk fonogramproduksjon. Ballade har her gleden av å bringe videre Slettholms hilsen til Europas eldste forening for uavhengige plateselskaper.
Av Yngve Slettholm, Kultur- og kirkedepartementet
Jeg er glad for å stå her på vegne av statsråd Valgerd Svarstad Haugland, den eneste politiker som har fått FONOs høythengende bjellesau-pris for sin innsats for FONOs hjertesaker – norsk musikk og norsk fonogramproduksjon.
Jeg vil gratulere FONO med 25 år, en periode hvor organisasjonen i høy grad har vist sin berettigelse. FONO er en representativ organisasjon for norske plateselskaper, med totalt over 80 % av de norske utgivelsene hvert år. Dere har også vist dere som en aktiv deltaker i det norske musikk- og kulturliv.
Vi trenger seriøse pådrivere som FONO, og jeg opplever at dialogen mellom departementet og FONO er god. Det er grunn til å håpe at også FONOs inntrykk er et annet nå enn da Sæmund Fiskvik i 1982 rapporterte at han som FONOs representant i møte med departementet hadde inntrykk av å tale for døve ører.
Jeg har lest Knut Borges utmerkede artikkel om FONOs utvikling gjennom 25 år, og ser der at FONO ved etableringen i 1980 hadde tre hovedmerkesaker:
1. Gjennomføring av Romatraktaten om vederlag for offentlig framføring av fonogrammer i Norge.
2. Mer bruk av norsk musikk i radio og TV.
3. Statlig støtteordning for plateproduksjon på linje med det som eksisterer for bøker, film, teater og levende musikk.
For å ta det punktvis:
1) Vederlag for offentlig framføring ble for en vesentlig del – kringkasting – gjennomført i åndsverkloven i 1990. Det ble gjennomført for all annen offentlig framføring i 2000. Så FONOs merkesak nr. 1 er oppnådd.
2) Når det gjelder mer bruk av norsk musikk i radio og TV, har vi i konsesjonene til P4 og Kanal24 innført krav om minimum 35 % norsk musikk. Vi har også endret vedtektene til NRK og tatt inn 35 %-kravet der. Selv om den nærmere definisjonen av hva som menes med norsk musikk diskuteres, bl.a. med FONO, og andelen norsk musikk utvilsomt bør økes ytterligere, er disse kravene i hvert fall innført. Ut fra dette er det dekning for å si at FONOs merkesak nr. 2 er delvis oppnådd.
3) Når det gjelder statlige støtteordninger, har søkelyset særlig vært rettet mot innkjøpsordningen for fonogrammer. Den ble etablert allerede i 1985, og utgjorde 6,4 mill. kroner i 2003. Denne regjeringen har sørget for et lenge etterlengtet løft, slik at beløpet i 2005 er økt til 9,8 mill. kroner. Det blir kjøpt inn ca. 26 prosent av alle vurderte fonogramutgivelser. Det er ikke nok, men vi er på rett vei. Det må derfor kunne sies at FONOs hovedmerkesak nr. 3 delvis er oppnådd.
Jeg vil i denne sammenheng vise til det som er uttalt fra min øverste sjef, statsminister Bondevik: ”Vi har gjort mye, men har mer å gjøre”.
Det gjelder også på kulturområdet. Etter 25 års virke gjelder det samme for FONO. Dere blir lyttet til og har utrettet mye, men har fremdeles mye å gjøre.
Jeg vil avslutningsvis takke FONO for den støtte vi fikk i forbindelse med diskusjonene om åndsverkloven, der vårt forslag om styrking av rettighetene ble alvorlig truet. FONO markerte seg tidlig med et klart standpunkt. Ikke minst denne saken viser at det er behov for dere.
Jeg takker for samarbeidet så langt – og ønsker lykke til med framtidige utfordringer.
