Historiens store personligheter står ikke på sin pidestall kun i kraft av hva de selv har gjort, men av den virkning de har fått i sin samtid og ettertid. At vi nå feirer Knut Nystedts 90-årsdag er vel så mye en feiring av norsk musikkliv og særlig norsk korliv. Sist søndag mønstret den norske korbevegelsen det ypperste av krefter, for å prestere en storstilt kraftdemonstrasjon av korsangens kraft og velstand i Norge.
Av Magnus Andersson
Mengder av mennesker møtte stengte dører når de kom til den på forhånd utsolgte konserten i Universitets aula sist søndag.
De fire korene Det norske solistkor, Ensemble 96, Grex Vocalis og Schola Cantorum engasjerer tydeligvis mange, og engasjerte gjorde de også sine tilhørere. Når konserten begynte med at samtlige sangere fra alle korene omga publikum, der de stilte seg i rekker langs Aulaens vegger, og lot publikum bli en øy i den sarte klangen fra Nystedts ”Immortal Bach”, ga de publikum en mulighet å føle og å ta på musikken. Korene viste at musikk ikke bare er en kognitiv virksomhet, men at det er i den kroppslige erfaringen som musikken når sitt fulle potensial.
Dirigent for den første delen av massemønstringen var Grete Pedersen, og det var en fin gest at hun var først ut. I 1990 overtok hun stafettpinnen fra Knut Nystedt som dirigent for Det norske solistkor, som er landets mest elitepregede kor, og i kraft av denne posisjonen samt at hun underviser i kordireksjon på Norges Musikkhøgskole, er Pedersen å regne som landets kanskje viktigste kordirigent. Nystedts vandring med koret varte i 40 år, fra han stiftet det i 1950 til Pedersen overtok. Mon tro Pedersen holder ut like lenge.
Korene presenterte seg ett etter ett, og først ut var Grex Vocalis. Med masse trøkk sang koret musikk av Nysted hvor han fremstår på sitt mest ”amerikanske”, hvor hans verk lyder som jubelsalmer, bare med litt flere dissonanser og farget harmonikk. Også Grex har en lang historie med sin dirigent. Det var nåværende dirigent Carl Høgset som stiftet koret i 1971, og siden den gang har han rukket å spille inn 13 plater med koret, samt vunnet første pris i en rekke nasjonale og internasjonale konkurranser: Dessuten har de hatt et meget nært samarbeid med Arne Nordheim.
Så kom konsertens uventede høydepunkt: Schola Cantorum under Tone Bianca Dahls ledelse. Schola er musikkvitenskapens kor på Blindern, og også dette kor ble grunnlagd av Knut Nystedt. Det var i 1964, og Nystedt ble i mer enn tyve år. Innen Schola ble sluppet løs på egen hånd dirigerte imidlertid Dahl verket ”Thou, O Lord”, hvor Schola sang sammen med Grex. Bare gjennom å løfte sine hender fremkalte Tone Bianca Dahl en lyrisk og aldeles nydelig klang, og det ble ikke noe mindre bra av at Schola fikk scenen for seg selv.
Dahl er kompromissløs som dirigent i sine krav til organisk frasering og fantasifull nyansering. Hun lar koret puste musikalsk, som om pusten ikke er et avbrekk, men en musikalsk bestanddel. Hun lar koret resitere tekst, istedenfor bare å synge pene melodier, og ikke minst har hun en fenomenal rytmebeherskelse, noe som sårt trengs når man har med sangere å gjøre, som vanligvis er svake på det sistnevnte. Schola har ikke like gode sangere å ta av som Solistkoret har, men med en fullstendig utnyttelse av korets sangere istemmer undertegnede i publikums bravorop og trampeklapp.
I sin takktale til Nystedt sa Dahl: ”Når Schola Cantorum holder konsert, sitter du alltid på første benk, intenst lyttende, interessert, og positiv.”,. Hun omtalte også 90-åringen som ”alltid åpen, lyttende og bejublende.”
En kan jo skjønne det, så godt som Schola kan synge, men Nystedt har ikke begrenset sin entusiasme til å gjelde bare for Schola. Nettopp Nystedts interesse og inderlige engasjement i korlivet var noe samtlige fire dirigenter tok opp i sine takktaler.
Om Ensemble 96 kan den interesserte lese:
”Kammerkoret Ensemble 96 ble dannet høsten 1996 som en videreføring av Filharmoniens kammerkor, som ble lagt ned av økonomiske årsaker samme år. Ensemble 96 etablerte seg raskt som et av landets beste vokalensembler, og har høstet strålende kritikker for sine konserter og CD-innspillinger, også internasjonalt.”
Med sin utmerkede CV, med en rekke priser, CD-utgivelser, urfremføringer og turneer lyver de ikke. Sist ut i rekken av begivenheter for koret er en CD med verker av nettopp Nystedt. Platen er et samarbeid med Bærum Vokalensemble, og den kom ut i forbindelse med Nystedts fødselsdag. Men selv om de gjorde en fin innsats på søndagens festkonsert var aftenen damenes, hvis bursdagsbarnet selv har meg unnskyldt for å si noe slikt.
Grete Pedersen begynte med å poengtere hvordan veien er annerledes å gå etter Nystedts virke. Når hun så gjøv løs på Nystedts musikk sammen med Solistkoret, fikk vi høre det fornemste av kor i Norge, som velger ”høyt utdannede, håndplukkede utøvere som alle er potensielle solister i ulike sjangere.” Sikkerheten i koret holder en god internasjonal standard, og undertegnede har enda til gode å høre dem fremføre en mindre god konsert. Koret har en imponerende historie. Norges musikkhistorie, bind 5 skriver:
”Solistkoret har siden starten fungert som et komposisjonsverksted, og det spilte en avgjørende rolle for nyvinningene vi så innen norsk korkomposisjon i 1960-årene. Da ble det foretatt en opptelling i 1992, viste det seg at koret hadde urfremført mer enn 200 verker, hvorav 67 norske.”
Koret har med andre ord vel ivaretatt sine forpliktelser som norsk kor, men hva som er mer oppsiktsvekkende, og som viser at Solistkoret har et navn av internasjonal betydning, er nettopp at de har urfremført så mange utenlandske verker. Det er ikke foretatt noen opptelling etter 1992, men det er ikke noe som tyder på at det har blitt noen særlig forandring i hvor frekvent Solistkoret synger nyskrevne verk. Men Solistkoret nådde ikke opp til Schola Cantorums fleksible fremførelse på søndagen. Kanskje det skyldes Dahls kompromissløshet eller kanskje det er vanskelig for Pedersen å forme sangere som er mer vant til å være enerådende solister, heller enn å innordne seg i et ensemble.
Konserten ble avsluttet som den begynte, nemlig med et fellesnummer for alle koristene. Hvis Pedersen fikk begynne i kraft av sin betydning for koreliten i Norge, var det en fin gest at Carl Høgset fikk avslutte i egenskap av popularisator for sangbevegelsen i Norge. Hva skulle vel musikk og sang være om den bare var en aktivitet for stjernene, hvor det ikke fantes plass for glade musikkelskende og utøvende amatører?
Høgset leder Norges Ungdomskor, som er ”et nasjonalt representasjonskor”, altså et rekruttkor for fremtidens profesjonelle sangere. Sammen med dette kor har han vunnet internasjonale priser. Dessuten har han skrevet en bok om sangteknikk som er blitt oversatt til ti språk. Men det Høgset i dag allikevel er mest kjent for må være å ha utviklet Allekansyngekonseptet, som lærer ut grunnleggende sangteknikk til mennesker som ofte ikke har noen utøvende musikalske erfaringer, eller kanskje de i verste fall har noen dårlige erfaringer. ”O Crux”, som Nystedt tidligere har sagt er det verk han er mest fornøyd med, fikk avslutte en magnifikk hyllest til en institusjon i norsk musikkhistorie: Knut Nystedt.
Tone Bianca Dahl avsluttet sin takktale til Nystedt med følgende, som også avslutter denne lille odysseen i norsk korliv:
”Knut Nystedt, du er en legende. Du har alltid vært her, og jeg mistenker deg for å ha kommet for å bli.”
Relaterte bedrifter:
Schola Cantorum (Musikkutdanning\Høyere utdanningsinstitusjoner)
Historiens store personligheter står ikke på sin pidestall kun i kraft av hva de selv har gjort, men av den virkning de har fått i sin samtid og ettertid. At vi nå feirer Knut Nystedts 90-årsdag er vel så mye en feiring av norsk musikkliv og særlig norsk korliv. Sist søndag mønstret den norske korbevegelsen det ypperste av krefter, for å prestere en storstilt kraftdemonstrasjon av korsangens kraft og velstand i Norge.
