Her er årets mest spesielle norske folkemusikkplate. «Naheddi» av Adama Barry fra Burkina Faso, Hassan Mahdi fra Basra i Irak og Amir Saion fra Bagdad i Irak. Albumet var en av fem nominerte i åpen klasse under den første Folkelarm-prisen, men da trioen i fjor ønsket å spille på Oslo World Music Festival ble de møtt med rungende taushet. - Vi har lyst til å eksperimentere med rytmer og utrykk fra hverandres tradisjoner, og ønsker å samarbeide på tvers av burkinske, irakske og norske tradisjoner, sier trioen til Ballade.
Av Øyvind Holen
Folkelarm-prisens åpen klasse var en omfattende kategori. Albumet Bra kast av Geitungen stakk til slutt av med prisen, men ellers fant vi så forskjellige prosjekter som Majorstuen, Nils Økland og Gjertruds Sigøynerorkester blant de nominerte. Og altså gruppa Naheddi, alias trioen Adama Barry, Hassan Mahdi og Amir Saion. På plata Naheddi synger de på arabisk, fulani og fransk, og trioen havner inn under den problematiske sjangeren «innvandrermusikk» som Folkelarm opererer med.
- Begrepet er tatt i grup av mangel på noe bedre, blant annet har vi opplevd motstand mot å bruke begrepet world music. Dessuten har vi valgt å se på samisk musikk, og musikk med tilknytning tatere og sigøynere som en del av den norske musikkbakgrunnen. «Tradisjonell innvandrermusikk,» er nok den beste definisjonen på hva vi er ute etter, sa Frode Rolandsgard, prosjektleder for Folkelarm, til Ballade.
Foretrekker world music
Her er derimot Rolandsgard ikke helt på bølgelinje med Naheddi. I utgangspunktet mente både Amir og Hassan at merkelappen «innvandrermusikk» ikke var noe problem, men etter hvert kom de til at begrepet var uheldig da «innvandrermusikk» bare betyr enhver musikk spilt av en innvandrer. Hvilket blir en meningsløs sjanger.
– «Innvandrermusikk» er en lukket betegnelse, som ekskluderer samarbeid med norske musikere. Grenseløs musikk eller tradisjonsmusikk er bedre, mener Barry, før trioen til slutt
faller ned på det godt etablerte world music, eller verdensmusikk i norsk oversettelse.
– Vi mener at det i begrepet «world music» ligger noe veldig viktig, nemlig musikk uten grenser. «Grenseløs musikk» er et alternativ, mens også «musikk uten grenser» er en bedre fornorsking av world music.
Naheddi er et ord på fulani, språket til Barrys stamme i Burkina Faso, og kan oversettes med skaperevne eller oppfinnsomhet i en situasjon der en har lite ressurser. Platas tradisjonsmusikk har røtter i Irak og Vest-Afrika, og gutta synger på arabisk, fulani og fransk mens de spiller oud (strengeinstrument), darabuka og djembe (perkusjon), og den tradisjonelle fulani-fløyten douliarou. Nomineringen til en norsk folkemusikkpris var uventet, og gruppa drukner ikke i tilbud om spillejobber. Trioens manager, Anneke Bjørgum, forteller at det er veldig vanskelig å skaffe andre oppdrag enn de som er spesielt rettet mot et flerkulturelt publikum, har et spesielt tema, eller er knyttet til en spesiell anledning, som for eksempel FN-dagen eller arrangementer i regi av Norsk Folkehjelp. Derfor hadde gutta i fjor håp om spillejobb på Oslo World Music Festival, men heller ikke der ble det napp. Festivalen har rett og slett så stor pågang at den ikke har tid til å svare alle som melder sin interesse for å spille.
- Vi sendte inn demoen vår til fjorårets festival, men har ikke en gang fått svar. I år hvor vi har gitt ut CD, burde vi vært selvskrevne. Og rett før festivalen starter, ble vi altså nominert til Folkelarm-prisen. Det er vi veldig glade for, men det får en jo til å tenke. Det er veldig vanskelig. Vi ønsker jo bare å spille, og det for et publikum.
Nominasjonen en seier
Det ble ingen Folkelarm-pris på Naheddi, men bare det å bli nominert til en norsk folkemusikkpris var en seier. Trioen visste ikke en gang at plata var meldt opp, for det hadde plateselskapet Etnisk Musikklubb gjort i hemmelighet.
- Nominasjonen i seg selv har gitt oss et stort løft og betyr i seg selv anerkjennelse. Og at vi blir synlige. Det er en stor oppmuntring til å spille enda bedre og til å gjøre en enda bedre plate neste gang. Vi med arabisk og afrikansk bakgrunn kjenner veldig godt til vestlig musikk, men her i Vesten er det veldig få som kjenner vår. Vi har lyst til å eksperimentere med rytmer og utrykk fra hverandres tradisjoner, og ønsker å samarbeide på tvers av burkinske, irakske og norske tradisjoner.
Liker hardingfele
Naheddi ble stiftet i mars 2003, i etterdønningene av spillejobber på Ole Blues-festivalen i Bergen i 1999. I utgangspunktet besto gruppa av Barry, Saion og marokkaneren Hassan el Bouzidi, men han takket for seg i 2004 – og ble erstattet av Hassan Mahdi. Både Saion og Mahdi bor i Norge, mens Barry tar turen fra Burkina Faso så ofte han kan. Men hva vet så gutta om norsk folkemusikk? Saion har spilt med en hardingfelespiller, mens Adama har spilt på Folkemusikkveka på Ål og med Terje Isungset. Saion og Mahdi svarer:
– Vi kjenner godt til hardingfela, og synes den har veldig fin lyd. Den har åtte strenger; fire man spiller på og fire som lager en parallellyd og en flott klang. Men folkemusikken står langt sterkere i Irak enn her i Norge. Særlig blant de unge. Her er det bare amerikansk musikk som gjelder. Hos oss tar ungdom den tradisjonelle musikken og fornyer den til det som passer deres generasjon. Hos oss er det veldig viktig å være flink folkemusiker.
Relaterte bedrifter:
Etnisk Musikklubb AS (Distributører/grossister; Postordre; Plateselskap; Plateselskap)
