Glenn Erik Haugland svarer her Tore Hansen, og mener at Hansens innlegg i gårsdagens Ballade føyer seg inn i et mønster der Hansen omskriver sannheten. Med i historien - som som kjent gjentar seg - hører det kanskje at den den gang ferske kulturpolitikeren Tornd Giske kalte Haugland både "konfliktskapende og nedlatende". - I etterkant har Stortinget vedtatt at FFUK faktisk skal være et kulturpolitisk fond som skal sikre bredde i uttrykksformer, slår Haugland fast.
Kjære Tore Hansen!
I Wikipedia står det om løgn:
En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet.
Du beklager at du tok feil, men beklager ikke måten du brukte feilaktigheten på. Denne gangen reagerte jeg kraftig. Delvis fordi jeg hater å bli løyet om, men også fordi det føyer seg i et mønster der du omskriver sannheten. Det være seg din lempfeldige omgang med historien, hva du måtte tillegge andre av meninger eller fremstillingen av forhold innen Tono-forvaltningen.
Det står rett og slett ikke til troende, og det er synd for den saken du kjemper for.
Siden din beklagelse er pakket inn i flere urettmessige angrep krydret med stinkende retorikk, er det vanskelig å se at den er særlig ektefølt. Det er en form for dobbelkommunikasjon som både er uredelig og som dreier fokuset (som du selv sier) bort fra en ryddig debatt om viktige saker. En debatt som jeg trodde dreiet seg om Tono, men som nå altså også dreier seg om Fond for utøvende kunstnere.
For at det ikke skal herske mere tvil om hva som ble sagt for 4 år siden, gir jeg en kort innføring:
VG-debatten i 2002 begynte med en kronikk om Arbeiderpartiets kulturpolitikk, skrevet av den daværende ferske kulturpolitikeren Trond Giske.
Jeg svarte Giske med en kronikk i VG og Ballade (”På stedet hvil med Arbeiderpartiets kulturpolitikk” – se linken under) der jeg mente at Aps kulturpolitiske prioriteringer var konservative, da de i sitt budsjettfremlegg tok mere henyn til etablerte institusjoner og sterke pengeinteresser fremfor den nye kunsten. Giske svarte blant annet med å karakterisere meg som konfliktskapende og nedlatende (pussig hvordan historien gjentar seg). Hvorpå jeg svarte med siste innlegg i saken i Ballade
("Ta ballen, Giske....”).
Forhold rundt Fond for utøvende kunstnere (FFUK) var altså bare en liten del av min første kronikk som Tore Hansen den gangen kastet seg på og i ettertid har fått til å bli en Tono-leders forsøk på å hindre rettferdighet i FFUK. Hva Tore Hansen skrev i 2002 kunne en lese i Ballade i går.
Hva jeg svarte han med i VG, kan leses i dag (Pop = Finkultur?). I etterkant har Stortinget vedtatt at FFUK faktisk skal være et kulturpolitisk fond som skal sikre bredde i uttrykksformer.
Så gode Hansen: Det er artig å lese dine fantasier om hvorfor jeg skulle være så sint og frustret. Du vet tydeligvis mere om hva jeg måtte mene og føle enn hva jeg selv gjør!
Jeg blir mer enn gjerne med på en redelig debatt om Tono-fordelingen, men først må du sørge for at ikke nesen vokser seg enda lenger.
- Nå er vel nesen lang nok?
