Balean, Norma

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006042712252133912108

Sanger og skuespiller, 27.10.1907–30.11.1989. Norma Balean kom til Den Nationale Scene ved en tilfeldighet i 1928, og ble der gjennom en lang karriere som gjorde henne til selve legenden i Bergens musikkteaterhistorie. Hun var halvt britisk og født i London. Da foreldrene skilte seg i 1912, tok moren henne med hjem til Bergen. Hun var tilfeldigvis på besøk hos daværende kapellmester Sverre Jordan da teatersjefen ringte og trengte en jente som passet til hennes beskrivelse. To uker etter debuterte hun i Kálmáns operette Cirkusprinsessen. Det virker som om det lange kjærlighetsforholdet til bergenspublikummet startet der og da, selv om de første årene mest bød på såkalte ingenue-roller. Bergen hadde en type oprettetradisjon Oslo aldri har hatt, og Norma Balean sang og sjarmerte seg med uvanlig naturlighet gjennom datidens populære operetter. Hun var bl.a. Hanna Glawari i Den glade enke i 1951.

De største truimfene feiret hun imidlertid på 50-tallet i «moderne operetter», det vi i dag kaller musikaler. Selv om hun stort sett hadde sunget lett klassisk repertoar, og til og med hadde medvirket i Bizets Carmen, kom hun til å rive byen overende i roller i den helt motsatte enden av skalaen. Da hun gjorde Annie Oakley i Berlins Annie Get your Gun (1950) skrev den fryktede kritiker Lavik at hun «... bent frem lyste som en fakkel – et ufordervethetens mirakel!», og da hun gjorde Berlins andre store divarolle, Mrs. Sally Adams i Call Me Madam (1954) skrev han at «... det er også sjeldent hell for en synder å få være øyenvitne når berget kommer til Muhammed». Hun fulgte opp suksessen som en av søstrene i Bernsteins Wonderful Town. Da hun var tante Eller, en større birolle, i Rodgers & Hammersteins Oklahoma, ble det lagt inn sanger til henne fra Annie Get Your Gun, slik at det ble hovedrolle likevel, og lignende ting foregikk i No, No, Nanette (1972).

Hun var så elsket i hjembyen at det vel knapt nok falt henne inn å prøve seg andre steder. Til slutt fikk hun da både fortjenestemedalje og litt nasjonal oppmerksomhet, det ble laget TV-show med henne og hun spilte inn én LP, Så godt at man ikke er ung. Det var i 1977, hun var 70 år gammel og måtte nøye seg med å snakkesynge. Det er sjarmerende og rørende, men nok ikke representativt for det som hadde gjort henne til en virkelig legende i levende live.

Plater, radioopptak, filmer og etter hvert TV ble den gang nesten bare gjort i Oslo, med sangere og skuespillere som jobbet i Oslo. Hun var musikalstjerne, og selv om slike elskes av et stort publikum og sørger for røde lykter kveld etter kveld, har alltid plateselskapene hatt en idé om at de er ukommersielle. Derfor finnes det tragisk nok verken musikk- eller filmopptak av henne slik hun var, og slik hun sang da hun var på den absolutte høyden. Så lenge det lever noen som husker, vil hun likevel være en av de store damene i norsk populærmusikkhistorie.
 

Relaterte personer:
Norma Balean, Artist