Bremnes, Kari

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006050209164938707713

Sanger, kabaretartist, tekstforfatter og komponist, f. 09.12.1956 i Svolvær, søster til ►Lars og ►Ola Bremnes. Debuterte med broren Ola Bremnes i Søndagsposten på slutten av 70-tallet, og på plate med LP-en Folk i Husan (1980). Deler av tekstmaterialet er skrevet av faren Ole H. Bremnes fra Kvæfjorden, som også tidvis senere har levert tekster til alle sine syngende barn. 1981–82 var hun vokalist i visegruppen ►Stiftelsen, der hun skrev sine første tekster og deltok på platen Stiftelsens Fristelser. Hun skrev også teksten og fremførte i 1982 deres Melodi Grand Prix-bidrag «Romantikk». Det beste fra de tidlige platene ble i 1993 samlet på CD-en Folk i Husan. I 1983 hadde hun den ene siden på platen Tid å hausta inn, med tekster av Olav H. Hauge, tonesatt av Per Indrehus. Turnéforestillingen Mit Navn er Petter Dass som boer mod Verdens Ende med Ola Bremnes resulterte i plate i 1984.

Godt etablert i visemiljøet som respektert artist med sterk integritet, hadde hun så langt ikke nådd et større publikum. Etter hvert søkte hun seg and­re musikalske veier, uten noen gang helt og fullt forlate de tradisjonelle visene. I kabareten It Ain´t Necessarily Gerswhin, med tekster av ►Øystein Wingaard Wolf på Oslo Jazzhus 1987, viste hun bredere musikalitet og humor, og løsrev seg fra et litt husflidpreget sceneimage. Samme år kom den første soloplaten, Mitt ville hjerte, der Petter Henriksen hadde tonesatt dikt av Tove Ditlevsen. Den ble godt mottatt, belønnet med Spellemannspris, og innledet et langt samarbeid med produsenten Erik Hillestad på Kirkelig Kulturverksted.

Siden har hun sikkert og målbevisst vokst seg til å bli en av landets fremste kvinnelige sangere og etter hvert også tekstforfattere og melodiskapere. Blå krukke (1989), med egne tekster og musikk av Petter Henriksen, er preget av svangerskap og den første perioden som mor, mens den lysere og åpnere Spor (1991, Spellemannspris) har materiale skrevet i samarbeid med brødrene. På denne finnes kjente sanger som «Berg og båre», «Københavnerkneipe», «Sang til byen» og «Montreal». Løsrivelse (1993), der ►Ketil Bjørnstad hadde tonesatt tekster av Edvard Munch, fikk ekstatisk mottagelse. På Gåte ved Gåte (1994) skrev hun selv alt materialet, og mottok 1995 NOPAs priser for beste tekst og beste melodi for tittelmelodien. Månestein (1997) og 11 ubesvarte anrop (2002) fikk også god mottagelse. Som festspillkunstner i Harstad 1998 presenterte hun den selvskrevne soloforestillingen Svarta Bjørn, som senere ble fremført på Victoria Teater Scene West i Oslo og utgitt på CD. 1995 gjestet hun New York og Washington med sin Munch-konsert, fulgt at en måneds turné i Japan, der flere av platene hennes hadde oppnådd bra salg. Norwegian Mood (2000) er nyinnspillinger av flere av sangene hennes i engelsk språkdrakt, og har særlig vakt oppmerksomhet i Tyskland, der hun har opptrådt flittig. You´d have to be there (2003) er en engelsk versjon av 11 ubesvarte anrop, hovedsakelig beregnet på det internasjonale markedet.

På plate har hun også deltatt i flere vellykkede samarbeidsprosjekter. Hun delte den utradisjonelle og bestselgende Salmer på veien hjem (1991) med ►Ole Paus og ►Mari Boine, og fra Cohen-samlingen Hadde månen en søster ble «Alle vet jo det» rent ut sagt en slager. I 1999 deltok hun på en studioinnspilling av Tom Russells «folk opera» The Man From God Knows Where og på Ketil Bjørnstads tusenårsoriatorium Himmelrand. Desemberbarn (2001) er en utradisjonell juleplate i samarbeid med den svenske skuespilleren og kabaretartisten Rikard Wolff, og inneholder den første versjonen av «Finn veien, engel», som i 2003 var tittelen på et scenisk samarbeid med den palestinske artisten Rim Banna. Voggeviser fra ondskapens akse (2003) er et samarbeidsprosjekt med bl.a. Eva Dahlgren og Anisette. I 1991 spilte hun i den poetiske utendørsforestillingen Livets dans av Stein Erik Lunde og Tom Reksjø i Åsgårdsstrand. Hun har sambeidet med brødrene i flere forestillinger, delvis med farens tekster, mest typisk i Høgsarsteinen (1990, Årets verk i NOPA) om krigen i Nord-Norge. Bak Hundrede Mile (1993) basert på Knut Hamsuns forfatterskap, dannet delvis ramme om et større TV-program fra Rosendal. De tre har gitt ut CD-ene Ord Fra En Fjord (1992) og Soløye (2000), også presentert i et eget TV-program.

Scenepersonligheten er en blanding av norsk melankoli og en svært unorsk, nesten monumental diva-positur, og hun oppfattes ofte som litt mystisk. Både scenisk og musikalsk er hun påvirket av sentraleuropeisk kabarettradisjon og artister som Judy Garland, Joni Mitchell og Peggy Lee, ved siden av jazz, country og world music. Selv om instrumenteringen til tider inneholder elementer av rock, er hun ingen rockesanger, og langt fra noen popstjerne. Konsertene hennes er en blanding av stoffet fra platene, og kabaretviser og monologer. En del av disse finnes, sammen med sentrale sangtekster, i boken En rød for alt det søte (1996). Sanger (1996) er en ren visebok med besifring.

Til tider trer hun med stor effekt ut av den mystiske rollen. I 1990 sang hun hovedrollen i en konsertversjon av musikalen Chess i Murmansk, i 1987 «Alexanders Ragtime Band» med ►Kringkastingsorkesteret til Irving Berlins 100-årsjubileum, og i 1995 en ellevill versjon av den gamle slageren «Du mener vel alvor, Halvor» med Ola Fjellvikaas til ære for ►Nora Brockstedt i TV, fulgt av en «Marlene Dietrich-versjon» av «En herre med bart» under årets Amandautdeling. Hun la stemme til en drepende Arja Saijonmaa-parodi for The Great Garlic Girls («Jag vill lacka bilen ...») til showet Cliché på Humla i Oslo, og 2003 opptrådte hun med campgruppen ►Penthouse Playboys. Disse små uberegnelighetene er med på å gjøre henne til en artist som ofte overrasker.
 

Relaterte personer:
Kari Bremnes, Artist