Bye, Erik

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006050210222525311055

Erik Erikssøn Bye, sanger, visedikter, forfatter og kringkastingsmann, 01.03.1926–13.10.2004, født i New York, sønn av operasangeren Erik Bye. I USA ble han Master of Art med fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi. Han arbeidet som journalist i USA og i BBC før han begynte i NRK i 1958. Samme år debuterte han som visesanger på plate med «Pappas Bånsull» og «Vandringsvise», den første av mange innspillinger av Einar Skjæraasens viser. I de to årene han spilte inn for lille Rondo, kom mange av de sangene som etter hvert gjorde ham til en av de mest sentrale personlighetene i visemiljøet, som «Skomværsvalsen», «Gå til onkel», «Skuffet ung herre med bil»/«Blåmanda blues» og «Anna Lovinda». Allerede den gang benyttet han seg hovedsakelig av Willy Andresen som arrangør og orkesterleder, og sammen kombinerte de to i over 40 år visesang med et elegant jazzinspirert, men likevel typisk norsk lydbilde. Fra 1959 hadde Erik Bye kontrakt med Philips, der han debuterte med Hans Børlis «Tømmerkoievise» («Der skulle vi ha vøri, Kal») til en tradisjonell melodi. Platekarrieren var lenge vevd sammen med det lange samarbeidet med ►Otto Nielsen i Søndagsposten og med Erik Byes egne mange programserier i radio og TV. Han var også fødselshjelper for mange sentrale visekunstnere, som ►Birgitte Grimstad, ►Ole Paus og ►Kari Bremnes.

Den første LP-platen, Vi går ombord (1960), var et resultat av hans mange julaftenprogrammer knyttet til norske sjøfolk. Erik Bye synger Einar Skjæraasen (1966), en svært populær plate også på LP-listene, inneholdt tonesettinger ved bl.a. ►Finn Ludt og Edvard Fliflet Bræin. På 60-tallet etablerte Erik Bye seg også som populær, til tider svært kontroversiell programskaper i TV. Han spilte også hovedrollen i Arne Skouens film Reisen til havet (1966), og skrev teksten til Josephine Bakers siste single, «Lend Your Ear» (1973), med melodi av Willy Andresen. I en særposisjon står den skarpt satiriske «Hersker og Narr», som han skrev til ►Rolf Just Nilsen i et av de mer kontroversielle TV-programmene.

LP-platene på 70-tallet har mange av de mest populære visene. Jeg vet en vind (1972, Spellemannpris) inneholder bl.a. «Hildringstimen», «Apollo» («Bound for Son»), «Så spiller vi harmonica», «Sank løv til et leie og kvist til et bål» og «Alf», en hyllest til vennen og kollegaen ►Alf Prøysen. Til tross for samarbeidet med Prøysen, sang han bare unntaksvis inn Prøysen-materiale. «Jørgen Hattemaker», skrevet for Erik Bye, ble først utgitt 1995 i et NRK-opptak fra 1984, og på Nora synger Prøysen (1971) er han en sjarmerende partner for ►Nora Brockstedt i «Mari du bedåre».

På Gammel er min fjord (1974) finner vi bl.a. «Vår Herres klinkekule» og den mektige sangen om «Den gamle Odyssevs». Erik Bye sang etter hvert nesten utelukkende eget tekstmateriale, noen ganger også til egen melodi, eller til musikk av bl.a. Willy Andresen, Finn Ludt, ►Sigmund Groven, Øystein Sommerfeldt og ►Tone Ringen. Den delvis engelskspråklige Blow, Silver Wind (1976) ble utgitt i forbindelse med det store utvandringsjubileet.

I 1978 sang han inn Norske Folketoner som «Rolandskvadet», «Jeg lagde mig så silde», «Håvard Hedde» og «Åsmund Fregdegjevar» til arrangementer av Øivind Westby, og delte Petter Dass-samlingen En Dobbelt Deylighed med Birgitte Grimstad, med arrangementer av ►Henning Sommerro. Samme år mottok han Spellemannprisens Hederspris. Etter et par mindre påaktede utgivelser på 80-tallet, vakte hans Langt nord i livet (1994) stor oppmerksomhet. Melodier og arrangementer her er av Henning Sommerro og Iver Kleive, og settingen er til dels nyskapende i Erik Bye-sammenheng. I desember 1994 holdt han «den første avskjedskonserten i en serie på tredve» i Chateau Neuf (også vist i TV), med både Willy Andresens orkester og ►Kringkastingsorkesteret under ledelse av ►Egil Monn-Iversen. Monn-Iversen tonesatte et av Byes vakreste dikt fra senere år, «Vise i Vinterlys», fremført bl.a. i det vellykkede TV-portrettet Et bilde av Erik Bye (1988). I 2003 kom den stillferdige, intime Støv og stjerner, innspilt hjemme i stua, og I dur og brott, der han snakkesang med Den kongelige norske marines musikkorps, og mottok Spellemannprisen. Han ga også ut lydbøker av egne diktsamlinger og prosabøker. Han var kanskje den mest dekorerte mann i norsk populærmusikk, med bl.a. Fritt Ords pris (1989), Alf Prøysens hederspris (1989) og Norsk Kulturråds Ærespris (1993) ved siden av å være ridder av St. Olavs orden.

Med et volum som var en Broadwaystjerne verdig, var han i flere tiår en av de mest velklingende sangerne i norsk populærmusikk, med en evne til både intimitet og sårbarhet som er sjelden for hans type kraftsangere. Når han beholdt sin popularitet etter at han med årene var blitt mer og mer parlerende i retning rusten snakkesynging, er det fordi han hadde utviklet evnen til musikalsk kommunikasjon til det helt ypperlige. Hans og Willy Andresens lange turné i 2002, En hildringstime, viste at selv med skrale bein og svært dårlig syn, var kommunikasjonen intakt.

Som visedikter hører han avgjort hjemme i tradisjonen fra Alf Prøysen og ►Vidar Sandbeck, men med sine mange internasjonale kontakter og reiser, omhandler visene og diktene hans ofte klarere politiske og aktuelle temaer. Ved siden av sjølivet, ikke minst ved innsatsen for Redningsselskapet, interesserte han seg særlig for USAs norskættede befolkning og for indianerne. Som dikter skilte han seg ut i moderne lyrikk med å våge, ofte vellykket, å ta i bruk det helt store og ekte patos. Etter hvert fikk han en klar posisjon som en landsfader, én hvis ord kan veie tungt til og med i statssaker, ikke minst fordi han så til de grader nådde frem til alle lag og aldersgrupper i befolkningen. Hans død ble mottatt med landesorg. Han ble bisatt på statens bekosting med Kongens nærvær og direkte overføring i TV. Det skjer ikke ofte med populærkunstnere på våre breddegrader.

Ved siden av de bestselgende «vandringsbøkene» Munnspill under åpen himmel (1966) og Spinn mitt hjul (1971) og immigrasjonshistorien Veien har ingen ende (1976) har han gitt ut flere vise- og lyrikksamlinger, samt selvbiografien ... å skyte en teddybjørn (1987). Den store antologien Byes beste utkom kort tid etter hans død.
 

Relaterte personer:
Erik Bye, Artist, Visesanger, Dikter