Granneman, Elisabeth

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006051213514394940718

Inger Elisabeth Granneman, f. Fauk, 11.05.1930–28.03.1992, sanger, skuespiller, tekstforfatter og komponist, født i Bergen. Granneman vokste opp rundt i hele landet og hadde ungdomstiden i Lørenskog. Hun studerte klaver hos Reimar Refling, og komponerte musikk i ung alder. Som tenåring fikk hun et engasjement hos ►Jens Book-Jenssen på Chat Noir, der hun spilte «In The Mood» på klaver og gikk ned i spagat etterpå. Etter bare noen forestillinger kom foreldrene og hentet henne – revylivet var ikke for anstendige unge damer. Etter hvert giftet hun seg med nederlenderen Jan Granneman og ble oppdaget av Håkon Tveten på Philips da hun sang i et selskap på den nederlandske ambassaden. På debutplaten «Tenk en mann»/«You All Come» (1959) hadde hun selv skrevet tekstene, og på den neste, «Toledo»/«Kjære Billy», både tekst og melodi. De ble fulgt av ytterligere to singler samme år.

På denne tiden begynte hun å få et navn som Den Syngende Husmor, og radiodebuterte hos Odd Grythe under en direktesending fra Åsgårdsstrand. Med Grythe laget hun radioserien Morgenfuglen, som resulterte i deres felles EP På Morgenkvisten (1961). Hun var med i noen av Slagerparaden-programmene i TV, og sommeren 1960 ble platen «Alle venter på sommer» en hit – fordi det regnet hele sommeren, sa hun selv. Blant de 26 innspillingene hun gjorde for Philips frem til 1962, må nevnes Ønskekonserttraveren «Dilligensen» (1961) koblet med en fin versjon av ►Bjarne Amdahl og ►Alf Prøysens «Senor Manuel». Hun samarbeidet også med ►Vidar Sandbeck og sang med ham på «Anna og Johan»/«Polka i København» (1962). Han skrev «To og to er fire»/«Trekantvalsen» (1960) spesielt for henne. Som sanger var hun i utgangspunktet sterkt jazzpreget, og selv om få av innspillingene hennes kan kalles jazz, klarte hun alltid å få dem til å swinge på en eller annen måte. Hun hadde et sterkt vokalt særpreg, og de mykeste av innspillingene hennes, som «Dilligensen» og den tidlige «Hva skal jeg tro» (1959) avslører at hun var i besittelse av en type sødme som hun dessverre bare sjelden fikk lov å vise frem.

Den av hennes tidlige innspillinger som er mest kjent, ►Bias Bernhoft og Bjørn Sands muntert-vemodige «Omatt og omatt» (1962), hadde vært gjennombruddsvisa hennes på Chat Noir i revyen Åh, hvor vi trives våren før. Det var revyskuespiller Elisabeth Granneman ville være, ikke minst når hun fikk viser som «Den Store Mann», et motstykke til ►Sølvi Wangs populære «Den Lille Mann», og på samme melodi. Hun spilte revy nesten årlig gjennom hele 60-tallet, stort sett hos ►Einar Schanke, men gjestet også i Sverige, og spilte mot ►Arve Opsahl i sitt livs eneste musikal, Stephen Sondheims En kul grej hände på vägen til Forum i Gøteborg.

Hun filmdebuterte i Sønner av Norge (1961), og var en opplevelse av dimensjoner som popsangerinnen Rita Rønnemann i Operasjon Sjøsprøyt (1964), der hun jaget marinegast ►Arne Bendiksen landet rundt, evig syngende «Hele meg bare strutter av pop!». 2. juledag 1962 hadde hun sitt eget TV-show, Her er Elisabeth, der hun lanserte duetten «En torsdagskveld i Drøbak» med ►Rolf Just Nilsen, og sin og ►Sigurd Jansens elleville refuserte Grand Prix-bidrag «Benjamino Piccolino». Disse utgjorde også de første av hennes fire singler på Triola fra 1962 til 1964. 1963 spilte hun inn en imponerende versjon av «Tonettas masurka» fra Trost i Taklampa. Året etter nådde hun annenplass i Grand Prix med Einar Schankes og ►Alfred Næss' «En god gammel, firkantet vals». Faktisk sang hun også vinnermelodien «Spiral» i den norske finalen, men det var Arne Bendiksen som ble sendt til den internasjonale finalen i København. Onde tunger vil ha det til at ledelsen i NRK syntes han var penere ...

Hun ga ut seks singler på Polydor fra 1965–1969, hvorav «Jeg tror på sommeren» (1967) ble en slager, og «Amanda Lundbom» (egen tekst etter Povel Ramels original) og «Den skyldige» (1966, tekst Prøysen) dessverre ble hennes eneste skikkelige jazzinnspillinger. Barneboka Revefamilien i Vriomskogen (1967) utstyrte hun med egne viser, som hun også spilte inn på EP sammen med sønnen Geir. 1969 nådde hun tredjeplass i Grand Prix med den nesten usyngelige «P. S. Fordomsfri», som hun ikke gjorde på plate. I 1971 flyttet hun og familien til Skrivargården på Stord, der hun ble i fem år, og arbeidet med stedets lokale teaterlag.

I 1976 klarte ►Dag Frøland å lokke henne tilbake til Chat Noir, til revyen Kjære Landsmenn. Hun gjorde sin kjente Cornelis Vreeswijk-parodi og var en voldsom Anita Ekberg-kloning i «Verden vil ha kjøtt». Ovasjonene var enorme, og nå var hun med ett norsk revys ukronede dronning. Den posisjonen beholdt hun gjennom alle Frølands revyer til og med Kanal Frøland (1989), stadig oftere maskert som mann; som Supermann, ►Erik Bye og Kong Olav, men også som ►Jannicke og en av ►Bobbysocks-jentene, sammen med ►Kari Svendsen. Helsen sviktet etter hvert, og numrene ble færre for hver revy, men stjernestatusen var konstant. Hun spilte også i to revyer for ►Ole Paus, og var Diana Ross Næss («Jai er nursk») på Mølla (1986), samme år som hun ble tildelt Leonardstatuetten. Frølandperioden ble avbrutt av TV-serien Syvmilsstøvler (1979), der hun og Arne Bendiksen var programledere, og hun sang en avdeling barnesanger hver uke, noe som resulterte i LP-platen Lykkehjulet (1980), med delvis eget originalmateriale. I en helt annen gate var rollen i Vibeke Løkkebergs film Hud (1986), en oppgave hun løste med en skremmende unorsk nakenhet og styrke.

Hun ga ut minneboken Kjære publikum i 1983, og kokeboken God gammeldags mat (1989), sammen med sønnen Jan. Den aller siste plateinnspillingen kom ut posthumt. Som skrekkdronningen i studioversjonen av Helge Iberg og Tor Åge Bringsværds musikal Alice lengter tilbake (1992) brølte hun av alle sine lungers kraft at «Jeg hater barn», akkompagnert av ►Oslo Gospel Choir. Den store svanesangen var hensynsløst triumferende, og like bunn ærlig som hun alltid hadde vært. Iltert dandert på en sjeselong var hun svensken Robert Aschbergs meget udisiplinerte sidespiller i hans talkshow på TV3 i 1990–91. Dette brølende, men sannsigende norske spetakkelet som skrek at alt var «bare tull», kom som et bombenedslag på flertallet av de veldisiplinerte svenskene, som etter at sjokket var over, utnevnte henne til landets nest mest populære kvinne 1991, etter dronning Silvia. Det var Aschberg som laget minneprogrammet i TV. Han avsluttet sin nekrolog med: «Jag älskade Dig på något sätt...Jävla käring, som går och dör...Döden, den är bare tull! Snacka högre, Granneman! Jag hör Dig knappt!»
 

Relaterte personer:
Elisabeth Granneman, Artist